Ravenous.

Onsdag fra helvete? Noe i den dur. Jeg våknet før klokken seks idag tidlig fordi jeg var så sulten at det var umulig å få sove igjen. Jeg sto opp med planer om å spise frokost i håp om at jeg skulle bli trøtt igjen om magen fikk litt mat.

Frokost, det vil da si min planlagte frokost – var ikke nok for å tilfredsstille kroppens behov og sulten var like gnagende. I håp om at dette skulle gå over spiste jeg litt mer og litt mer og plutselig følte jeg at det ble alt for mye. I forhold til hvordan jeg pleier å porsjonene kalorier utover dagen for å holde jevnt blodsukker og rytme mellom måltidene var jeg nå i teorien ferdig med lunsj, klokka var vel neppe mer enn halv åtte.

Med andre ord en potensiell blodsukkerkatastrofe, en kalorikrise, noe så lite kan få grunnlaget for en hel dag til å skli ut. Jeg vet ikke hvordan jeg skal beskrive trangen til å kaste opp der og da. Tenk så enkelt, jeg vet jeg har tabbet meg ut og må gjøre noe for å rette opp i feilen, tenk så enkelt å da kunne nullstille alle mine feil iløpet av tretti sekunder over doskåla? Som å reise tilbake i tid til før ulykken inntraff, før jeg mistet kontroll, før sulten overstyre viljen? Alternativet er trening, noe som tar omtrent hundreogåtti ganger så lang tid som å kaste opp.

Jeg blir liggende å vri meg på sofaen, tenker at jeg kanskje kan begynne på nytt om jeg sover litt? Men så er det også sånn at det ikke går an å sove når selvhatet brenner i sjela. Feit, feit, feit. Jeg ser blod, lengter etter barberblader og jeg vet inderlig godt at om jeg ryker på det ene, så ryker jeg på det andre. Om jeg spyr kommer jeg hundre prosent sikkert til å kutte meg for å straffe meg selv fordi jeg var mislykket nok til å falle for gamle fristelser.
Skjønner dere logikken? Damned if you do, damned if you don’t.

At jeg gjør er feil.

Det ender med at jeg trener lenge nok til å ha svidd bort hver minste kalori jeg konsumerte til frokost, slettet for å reversere skaden jeg selv hadde stelt istand. Da føler jeg at jeg har rene ark igjen, blanke, at jeg kan starte dagen på nytt. At jeg er i kontroll igjen, i balanse.

Sto opp klokka seks, dagen var ødelagt innen klokken ni, innen elleve hadde jeg trent meg ferdig, klokken tolv var jeg klar for å sove litt siden jeg hadde viktige ting på agendaen senere på dagen.

Ansvarsgruppemøte. Det var ingenting jeg hadde mindre lyst til når jeg sto opp halvannen time senere. Hvert minste lille fiber i kroppen min protesterte høylydt mens kroppen automatisk gjennomgikk rutinene, kle på seg presentable klær, sminke i ansiktet, håret sånn passe under kontroll, likevel kjemper jeg mot tårene som presser på.

Har ikke lyst, vil avlyse for alt i verden. “Jeg gjør alt jeg kan” pleier jeg å si til meg selv innimellom og jeg bruker det, forteller meg selv at å feige ut fra dette møtet er feighet og ikke et verdig forsøk. Om jeg feiger ut har jeg ikke prøvd hardt nok.

Teamet mitt vet at det ikke er min dag, det har jeg allerede gjort klinkende klart via tekstmelding. Jeg har knapt satt meg ned før de første tårene triller. For det meste sitter jeg taus, bidrar med noen “vet ikke” innimellom. Stemmen min vil nesten ikke bære ordene mine, jeg hvisker ufrivillig.

Det mest interessante for min del, om jeg kan si det sånn, er at jeg skal henvises til en ny psykolog fordi frk.psykolog blir borte (because of reasons) lenge og resten av teamet ikke visste hvor lurt det var å la meg gå uten.

Så tar jeg til tårene igjen når Therese spør om vi kan ta blodprøve på fredag, serumspeil av epilepsimedisiner fordi nevrologen vil ha oversikt. For min del innebærer det at jeg må gå til sykehuset uten å ha tatt medisiner, sette meg ned på et venterom uten å ha tatt medisiner, eksponeres, smile, tvile, lide – håpe på det beste. Det er såvidt jeg får formidlet noe som helst fordi jeg har lyst til å hyle, kaste stoler rundt meg, knuse noe, rasere alt og ingenting – men det er jo ikke meg.

Etterpå går jeg hjem, spiser noe, sover tre timer, våkner opp og lurer på hvor tiden ble av. Aller mest har jeg lyst til å helle innpå med sovepiller for å unnslippe resten av dagen – men vent, jeg har jo hunder. Jeg kler på oss alle før vi trasker ut i snøværet. Kjenner jeg blir irritert på Zahra fordi jeg har en ekstremt entusiastisk hund og en som helst skal gå hjem etter å ha gjort sitt, en jævlig dårlig kombinasjon. Jeg plukker opp Zahra og bærer henne videre for Nick sin skyld. Etter å ha gått forbi “etter dette punktet blir angsten verre” punktet setter jeg Zahra ned igjen når vi vender om for å gå hjem – da er nemlig også hennes entusiasme på topp.

Vi går hjem, jeg kler av Zahra og slipper henne inn mens Nick ser dumt på meg fordi jeg vil ha han med ut en tur til. Nick er som et batteri, jo lengre han gjør ingenting, jo mer energi får han – og det finnes ingen maksgrense for hvor mye energi han kan spare. Vi svinger opp i skogen, trasker oppover i fersk puddersnø som ligger uforstyrret der hvor stien vanligvis går. Jeg kroker Nick av og ser han eksplodere i fullt tempo oppover bakken. Han blir borte for meg, men det gjør ikke noe – jeg vet hvor jeg har han, stortsett rundt lillefingeren, med sjeldne unntak.

Akkurat nå klarer jeg ikke å bestemme meg for om jeg må trene mer for å straffe meg litt ekstra for frokosttabben selv om den teknisk sett ble annullert via trening tidligere på dagen. Men om jeg trener nå er oddsen stor for at jeg våkner dødssulten altfor tidlig imorgen også, noe som heller ikke passer fordi jeg har mer terapi. Men på den andre siden har jeg ikke ord for hvor stort behovet for mer straff er.

Jævla sult.
Jævla kropp.
Jævla spiseforstyrrelse.
Jævla selvhat.
Jævla liv.

Jeg er sulten.
Skadet logikk til salgs.

Advertisements

17 Responses to “Ravenous.”


  1. 1 Lami 24. January 2013 at 00:16

    Hei kjære deg:)Synes du er en tøff jente, fikk tårer i øynene når jeg leste.
    Og lurte på en ting-tror du på Gud? Jeg har også vært veldig langt nede men det holder på å forsvinne fordi jeg med Jesus har fått et nytt liv og nye krefter som jeg ikke ante jeg hadde inni meg-men det er noe jeg har fått fra Jesus gjennom min tro på Han. Gud er kjærlighet:) Jesus sa selv,Kom til meg, alle dere som strever og bærer tunge byrder,
    så vil jeg gi dere hvile. (Matteus 11,28)
    Hvis du synes livet er så vanskelig at du tror at det ikke finnes en Gud, så prøv i det minste å gi ham en sjanse- prøv å be til Gud i Jesus navn og du vil få svar..prøv å lese i Bibelen til å begynne med, be til Jesus om å bli kjent med ham og bli frelst.(Foresten så var mennesket i begynnelsen skapt slik at det ikke kunne ha sykdom, og ikke engang kunne dø..Gud skapte alle mennesker perfekte, og hvrofor det ikke lenger er slik, kan du lese mer om helt i begynnelsen av Bibelen).Du har ingenting å tape, men alt å vinne! Gud skapte deg, og han elsker deg!Jeg skal be for deg:)Klem

    For så har Gud elsket verden at han gav sin Sønn, den enbårne, forat hver den som tror på ham, ikke skal fortapes, men ha evig liv.(Joh. 3,16)

    • 2 Karianne 26. January 2013 at 14:42

      Takk for omtanken.
      For å være ærlig forstår jeg meg ikke på Gud eller hva det går ut på og er derfor ikke troende selv – men jeg lar være å dømme det jeg forstår.

  2. 5 Linnea 24. January 2013 at 07:27

    Snart kommer det en god dag igjen. Og så flere gode på rad. Og til slutt bare gode dager. Stå på.

    • 6 Karianne 26. January 2013 at 14:41

      Jeg håper du har rett Linnea.
      Ps. En kommentar fra deg made my day. Hadde det ikke vært for at jeg vet at du ikke er en fan skulle jeg skrevet “klem” her, men lar være. ❤

  3. 9 Den grønne 24. January 2013 at 13:43

    Først vil jeg si at du skriver skikkelig bra. Det er lett å følge med i, og du bruker korte avsnitt. Jeg syns det er vanskelig å lese lange avsnitt pga konsentrasjonen, ikke noe galt i å gjøre det egentlig, men personlig liker jeg best korte.

    Så vil jeg si t det er kjipt å lese at maten har så jag over deg, og selvom du kanskje blir veldig styrt av det, så klarer du å styre litt av deg selv og, med å gå tur med hundene. Du kan være stolt av det!

  4. 13 Marie 25. January 2013 at 15:15

    Kjenner meg en masse igjen og vet at det er helt forferdelig når det står på.
    Siden jeg kjenner meg igjen, er alle tankene dine helt logiske og helt lov. Men jeg skulle likevel ønske at ingen av oss trengte å slite med dette.

    Klem til deg <3

  5. 15 Nora 26. January 2013 at 04:07

    Sender deg varme tanker i mørket. Hold ut. For hundene dine.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: