Do you live on in memories?

Igår rammet skrivelysten meg med full styrke, automatisk grep jeg tak i macen som sto på bordet, rettet meg opp i ryggen mens jeg plasserte den i fanget mitt, trykket på space og ventet mens jeg ble sittende å se på den sorte skjermen. Så slo det meg plutselig, den enorme skuffelsen når jeg kom på at den fungerer faktisk ikke.

Diskverktøy har verifisert harddisken min og diagnosen lyder; “denne disken må repareres”, hvor den videre snakker om innstalleringsplaten. Den forgylte cd-skiva som kan løse alle mine problemer, den gullbelagte plata som enda ligger i esken til macen, som ligger i huset til bestemor, hvor jeg brukte en hel time forrige søndag mens jeg desperat gikk gjennom rom etter rom, skap etter skap, jeg krøp til og med rundt på loftet på let etter den eska. Hvit eske, passe stor, hvor jævlig usynlig kan den være?!

Akkurat nå hører jeg Dido – “here with me” og kjenner meg sånn passe deprimert. Det er en sang jeg aldri har hatt noe forhold til eller lagt merke til før jeg begynte å se Roswell. Sangen er nemlig soundtracket til serien og jeg tar meg selv i og undres over hvordan de klarte å velge akkurat denne sangen til en serie om romvesen, sci-fi, action, kjærlighet og en del drama.

Jeg så den aller siste episoden av serien for noen timer siden og tomheten har tatt bolig i kroppen min. Jeg føler meg alltid ustyrtelig trist etter å ha avsluttet en bok eller en serie. Som om jeg ikke helt vet hva jeg skal ta meg til nå. “Here with me” får meg til å ville gråte på grunn av alle minnene.

Se på det som når du kommer hjem til deg selv etter å ha vært på en opplevelsesrik ferie. Du vil ike at turen skal ta slutt, men som alt annet så går ting mot enden til sist. Nå er det ikke mulig for meg på nåværende stadium å skulle dra på noe opplevelsesrik ferie, så ja, jeg tenker ofte at jeg lever livet gjennom det jeg leser eller ser på skjermen. En flukt fra min egen virkelighet.

Det betyr ikke at jeg ikke er tilstede i virkeligheten, jeg er her og jeg gjør det jeg skal. Kjemper, som jeg skal. Det er bare ikke givende, det er bare ikke en god følelse, det er bare ikke noe som gjør meg tilfreds, glad eller lykkelig av den grunn. Jeg har mine øyeblikk hvor livet i den virkelige verden også er fint – men nå for tiden er det ikke så mye som er så forferdelig fint.

(Av og til når jeg blogger er jeg redd for at noen skal tro jeg blogger på vegne av flere, at det jeg sier liksom gjelder for alle. Redd for hvordan leserne mine tolker noe. Eksempelvis, hvis jeg skriver “som bulimiker kastet jeg opp alt jeg spiste” blir jeg redd for at utenforstående skal lese det å trekke konklusjonen “for å ha alvorlig bulimi må man kaste opp alt man spiser” eller “alle som har bulimi kaster opp alt de spiser, de må aldri stoles på om de påstår å ha beholdt noe. Internett har nemlig fortalt meg sannheten.”

Jeg forteller kun min historie, kun min sannhet, jeg beskriver verden fra mitt synspunkt og mitt ståsted, jeg er kun én dråpe i havet – punktum. )

Nå for tiden hater jeg omtrent alt. Hater verden, mennesker, ting, tang, alt jeg må forholde meg til, det meste på generelt grunnlag. Ofte får jeg høre ting som “tenk positive tanker” og det får meg virkelig til å se om mulig enda sortere på verden. Livet er et ork. Jeg er så ufattelig lei, jeg tror ikke det er mulig for andre å fatte helt nøyaktig hvor jævlih oppgitt og lei man faktisk kan bli og fortsatt være ved sine fulle fem. Det er ikke snakk om å være matlei, jeg er livslei. Så jævlig lei av dette livet at jeg ikke har ord for det.
Jeg må få lov til å hate det jeg hater, vet du hvorfor? Fordi det går over etter en stund – og fordi jeg ellers ikke vet hvor jeg skal gjøre av følelsene mine. Tidligere har jeg blødd ut følelsene mine. Lydløst har jeg sett følelsene og hatet renne nedover armene i blodrøde elver. Tidligere har jeg spist til kroppen har vridd seg i smerte, jeg har kastet opp følelsene til neseblodet randt og verden snurret, eller til kroppen falt om i kramper.

Nå gjør jeg ingen av delene. Jeg trykker på play og tar en pause fra min virkelige verden og tar del i livene jeg aldri kommer til å leve. Jeg blir en del av historiene som aldri kommer til bli mine fortellinger, og vet du hva? Ofte er det helt fantastisk.

Det er derfor jeg sammenligner å avslutte en tv-serie med å komme hjem fra ferie. Det er bare hodet og fantasien min som har tillatt meg å besøke Roswell, men nå er jeg altså tilbake i min egen virkelighet. Hodet spinner allerede vilt på hva jeg skal se nå, hvor reiser jeg nå? En del av meg vil tilbake til Roswell, New Mexico, men denne gangen tror jeg at jeg ender opp i England (Being Human) selv om en annen del av meg kunne tenkt seg tilbake til Las Vegas igjen (CSI), eller kanskje Seattle (Grey’s Anatomy).

Jeg forholder meg til virkeligheten så lenge det går, hver dag. Om jeg liker det eller ei må jeg tross alt jobbe med min virkelige virkelighet sånn at jeg en dag blir klar til å leve mine egne historier og oppleve mine egne eventyr.

Vet du hva å holde inne følelser gjør med et menneske? Følelsene vil bygge seg opp, opp, opp. Alle mennesker trenger å få utløp for følelser og det finnes sikkert to billioner måter å avreagere på. Folk er forskjellige, mange er flinke til å avreagere underveis før følelsene tårner over deg, mens andre igjen, som meg selv – kjører på til følelsene har tatt over hele horisonten min. Jeg ser svart og jeg kunne sunget “ja jeg hater hele livet” til melodien av nasjonalsangen om jeg så måtte.

Jeg er passiv. Hater i all ensomhet, i stillhetens navn. Det er bare tanker og det sies at de ikke er farlige. Det stormer kun under overflaten. Jeg venter på at det skal gå over. Jeg kjente glimtvis på noe bedre på fredag, og kanskje femten minutter tidligere idag. Det pleier å bli bedre, til slutt blir jeg lei av å hate verden. Hvorfor? Fordi jeg er en jævlig dårlig taper og nekter å bukke under enda. Jeg kan ikke forklare hvordan jeg blir motivert etter en periode hvor jeg ser svart, kanskje kan jeg identifisere det når motivasjonen treffer – jeg er sikker på at den vil det. Jeg vet bare ikke helt når.

What’s it like when you die
Do you live on in memories?
If you can I want to try
I didn’t get nothing done in this life
I need to try, I need to try.

[Neva Dinova ~ did you disappoint your god]

(Det er juks å bare blogge på de bedre dagene, det forteller ikke hele sannheten.)

Advertisements

10 Responses to “Do you live on in memories?”


  1. 1 liltulle 20. January 2013 at 23:24

    Du får virkelig satt ord på det. Det er greit å være livslei. Noen ganger når det er vanskelig å sette ord på følelsene mine, setter jeg meg ned og ser på serier/filmer for å i gråte. På den måten har jeg en grunn til å gråte uten å måtte brette ut hvorfor. Kanskje noen syns det er en for enkel “løsning” på problemet, men noen ganger må det ikke mer til. Er jo ikke alltid man vet hvorfor man føler for å gråte heller. Stå på Karianne.

  2. 2 salander1 21. January 2013 at 03:53

    Dette var ordene jeg trengte å lese for å få forløst noen vonde tanker og problemer jeg har akkurat nå. Takk for at du deler! Og jeg håper inderlig at mørket og hatet forlater deg snart. Det er så innmari vondt å ha det sånn. Forstår hva du mener når du lever deg inn i tv og serier for å få avbrekk fra deg selv. Jeg bruker isolere meg og gjøre det samme.

  3. 3 Andrea 21. January 2013 at 07:33

    jeg synes du beskriver så godt, og selv om jeg på ingen måte skal si at min hverdag er lik din, så kjenner jeg meg veldig igjen i følelsen. livslei – check. vet at det går over etter hvert – check. Håper du får bedre dager snart, det unner jeg deg!

  4. 4 Elisabeth Ø. Kristiansen 21. January 2013 at 09:59

    Æ kjenne mæ så utrolig igjen i mye av det du sir her, og det å se på serier e en fantastisk virkelighetsflukt. Men må også få si at det e veldig bra at du klare å se at det går over, for min egen del så e det sånn at når alt e svart e absolutt alt svart og det fins ikkje lys. Du klare å se et lys i enden av tunnelen, om det e sterkt eller bare et glimt, så e det ihvertfall der. *Klem*

  5. 7 L 22. January 2013 at 03:47

    Takk for at du deler tankene dine, også de mørke :)

  6. 8 Trine 22. January 2013 at 18:06

    Sender over en stor god bamseklem <3

  7. 9 Ida 25. January 2013 at 18:13

    Vel, hvor skal jeg begynne… Jeg har lest bloggen din en stund nå. Fra desember en gang, men jeg har lest så og si alle innlegg i alle kategorier, så jeg liker å tro at jeg har fulgt deg fra starten av. Jeg kan ikke få sagt hvor mye jeg kjenner meg igjen i deg, men det er vel slik man gjør når man leser om andre som beskriver sitt liv og sin kamp mot spiseforstyrrelsen. Du setter ord på følelsene og skriver på en brutalt ærlig og åpen måte, og jeg elsker det! Jeg lever meg inn i tekstene dine og kjenner på smerten og tankekjøret, gledene og sorgene. Denne bloggen burde blitt utgitt som en bibel, som alle måtte ha i hus slik det var før i tiden. Det du skriver om er så sterkt og så vanvittig viktig å opplyse mer om! For de som sliter selv, pårørende og ikke minst for de som begynner å vendre inn på en vei i feil retning. For de vet ikke hvor langt det kan gå, hvor ille det kan bli, hvor tøft og utmattende og nyttesløst det er å komme seg tilbake på rett spor. Du forteller oss konsekvensene av dette. DET er noe alle burde se NÅ, før de havner på samme sted selv. Stå på videre! Jeg heier på deg :-) Stor klem


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: