Av og til har jeg mye på hjertet, men etter å ha skrevet et innlegg nå nettopp ser jeg jo at jeg ikke kan publisere det. Ikke fordi det jeg har skrevet er feil, det står jo hundre prosent i stil med alt jeg føler og gjennomgår akkurat nå – av og til kan jeg bare ikke legge ut innlegg fordi jeg ikke tåler kritikk.
Av og til er man mer sårbar enn man kanskje er til vanlig, noe som også påvirker hvordan man takler kritikk. Jeg er vanvittig redd for at en eller annen bedrevitende sjel skal komme flaksende med hvite vinger å gladelig dele alskens gode råd om at livet er en kamp for oss alle og til syvende og sist må man bare “ta seg sammen”. (Unnskyld meg mens jeg stanger hodet i veggen til verden snurrer i ren frustrasjon over den slags utsagn.)
Akkurat nå for tiden er jeg der at jeg føler at ingen i hele verden forstår meg eller hva jeg går gjennom. Jeg vet det finnes mennesker som prøver, men akkurat nå føler jeg meg mer enn ekstremt ensom og alles forsøk på “jeg forstår at du har det jævlig” får meg til å føle meg alt annet enn bedre. “Du er ikke meg” sier jeg, “du er ikke meg i min kropp, i mitt hode, du hverken ser, tenker eller rasjonaliserer som meg. Du lever ikke mitt liv, du må gjerne forsøke å forstå, men jeg aksepterer ikke at du påstår å vite noe du helt klart ikke har peiling på. Jeg lever dette livet, du lever ditt.”
Man kan prøve, men ingen kan forstå akkurat hva du går gjennom og hvordan du har det. Generalisering av tilstander, sykdommer, livssituasjoner osv. er der for å hjelpe, men gud så frustrerende den “jeg forstår” frasen kan være.
Sender deg bare en støtteklem jeg!
Legger igjen en god klem, liker heller ikke bedrevitere som ikke har vært i nærheten av å trø i samme sko, er bare sårende og enda mer ødeleggende på en allrede vanskelig situasjon.
En god klem og håper du vil få det bedre snart <3 <3 <3 <3
Vil bare si <3 ,ikke noe mer:)
Hellu, her er bloggen min igjen ;) Ville bare ikke poste på instagram (vil ikke at “alle” skal finne den om du skjønner)
kjenner igjen den følesen.
Ensomheten er vond.. Sender varme klemmer.
kram på dig ♥
Ingen i hele verden kan vite akkurat hvordan du har det og hva du går igjennom, nettopp fordi de ikke er deg.
Jeg skjønner utifra det du skriver at livet suger skikkelig nå, og det er utrolig leit å lese.
Jeg håper så inderlig det snart snur for deg igjen..
God klem.
Jeg tviler på at noen vil forstå 100% hvordan en annen person har det, for følelser er så subjektivt… Men ser absolutt frustrasjonen din. Det er ingen god følelse..
Sånn har vi alle det til tider, bare ikke alle som tør og stå fram å si “Hei, du.. Please hysj.” Nei, jeg vet ikke hvordan du har det, but I know the feeling. Det hjelper uansett ikke deg et fnugg om jeg forstår, eller sender både hjerter og varme klemmer. Men det hjelper i allefall og tenke at en ikke er alene når man føler det slik.
Skjønner hva du mener. Når man er veldig sårbar ifra før.
Men hadde du publisert innlegget, så regner jeg med du ville ha fått mye forståelse <3
– Å er sååå enig med deg i de siste setningene du skrev her!
klem
hva er det du føler at ingen forstår?
Alt og ingenting. Aller mest de tingene jeg forklarer gang på gang på gang. Om noen hadde skjønt det hadde de vel ikke stilt de samme spørsmålene igjen og igjen og igjen når de innerst inne vet at mine svar ikke kommer til å forandre seg?
<3
Kjenner meg enormt igjen med dette å ikke tåle kritikk… Jeg tør ikke en gang fortelle foreldrene mine eller mine beste venner at jeg fortsatt sliter, for jeg har liksom ingen grunn til å slite. Jeg er så redd for “bare ta deg sammen” kommentarer. Er så redd for at folk skal kritisere meg for å være selvopptatt og egosentrisk.
Men det er godt å vite at det er noen der ute som forstår. Og jeg lover deg, det er alltid noen som forstår. Noen som blir provosert på dine vegne av kritikk fra dem som ikke forstår. Klem <3
<3 <3 <3
sender deg gode tanker og klemmer. DU er verdifull <3
du er så flink å sette ord på ting. Virkelig en stor inspirasjon.