Sick is (not) all I am.

Det tok ca. to og et halvt døgn før nyttårsnaiviteten dabbet av, da var det tilbake til virkeligheten og realiteten. Vet ikke helt hva jeg synes om det, spesielt hyggelig er det jo ikke akkurat. De siste dagene har med andre ord vært mindre hyggelige, ganske negative og klumpen jeg har i magen som for det meste består av bekymringer bare vokser og vokser.

Føler sjelden for å blogge på de tyngste dagene, trenger ikke å male bloggen min med negativitet de dagene jeg våkner og det første jeg tenker er “burn with me”, eller når jeg går rundt og er frustrert og føler at “alle mennesker er så jævlig dumme”.

Igår var en fin dag, det vil si – helt til jeg sto opp. Etter det røynet det bare på med både det ene og det andre. Eksempelvis var jeg på butikken, noe som endte med at jeg gikk ut igjen ganske fort, følte meg mislykket fordi jeg ikke prøvde hardere (standard) mens jeg tenkte på hvorfor agorafobien virker til å ha blusset litt opp igjen og blitt noen hakk verre enn den har vært de siste ukene. Det har en logisk forklaring, tilbake til Murphy’s law og katastrofetanker, men jeg kan heller forklare det en annen gang.

“Går det bra med deg?” spurte mamma når hun var ferdig å handle på vegne av oss begge, og jeg så på henne og sa at det selvfølgelig ikke går bra når jeg går ut av en butikk med halen jeg ikke har mellom beina og hodet bøyd. Hun lurte på hvorfor og jeg måtte forklare det med agorafobien og hvorfor det er vanskeligere nå. Hun ble lei seg på mine vegne og kan ikke fatte å begripe hvordan jeg kan tenke i de baner jeg gjør, eller hvordan hodet mitt tilsynelatende er fastlåst i negative tankemønster på en så rigid måte at det er vanskelig å vri på det.

Hadde planer om å ikke grine, men tårene trillet likevel. Du vet, dagen er jo ikke det samme uten… (ha-ha-ha)

Det er så mye sykdom i livet mitt. Jeg bruker mye tid i behandling hvor jeg må forklare tanker og følelser, snakke om ting, forklare. Så møter jeg jo folk fra ulike instanser, eksempelvis psykolog, lege, psykiatritjenesten og psykiatrisk sykepleier – alle skal jo gjerne ha sin del av forklaringen sånn at vi alle er på bølgelengde, det fører egentlig bare til at jeg må forklare det samme tre-fire ganger. Slitsomt.

Fokuset på sykdom er så stort. Så har vi foreldre som ringer og spør hvordan det går, eller bestemor, eller folk generelt som spør av genuin interesse og for å vise at de bryr seg, men innimellom er det så slitsomt fordi jeg får så lite plass til andre ting.

Når jeg kommer hjem er jeg lei og setter på en eller annen TV-serie for å ta en pause fra meg og mitt, leve meg inn i en annen verden for å ta del i livene jeg ikke lever. Akkurat nå er det Pretty Little Liars det går i (anbefales, tenåringsversjonen av Frustretre Fruer, bare litt mer spennende) pluss at jeg endelig har klart å ordne meg amerikansk Netflix, det vil da si at jeg har tilgang til utvalget de har der borte – det var som en ny verden som åpnet seg. Fant plutselig mange serier jeg lenge har ønsket å se, som jeg nå kan kaste meg over.

Skal ta kveld nå rimelig snart, ny uke, nye intensjoner? Nja, vet ikke helt hvor mye jeg tror på det, men man kan jo gjøre det beste ut av det. Var på rett spor angående døgnrytme, men så skled det ut over jula og siden da har det vært vanskelig å vri det rundt igjen. I dag våknet jeg eksempelvis klokken halv fire etter å ha skrudd av alarmen som ringte klokken tolv. Til gjengjeld har jeg gjort noe i hele dag for å være sliten nok til og føle meg trøtt sånn at jeg kan legge meg nå.

Jeg har gjort noe så spennende som å ta oppvasken, sortert og ommøblert i alle kjøkkenskap og skuffer – fikk det nemlig for meg at jeg hadde så dårlig plass. Viser seg bare at jeg hadde dårlig system og nå står enkelte skap og skuffer tomme etter å ha omorganisert alt sammen. Jeg har lagt dosetter for tre uker, notert i kalenderen hvilke dager jeg er nødt til å komme meg på apoteket for å hente flere medisiner, kalkulert når jeg må hente nye næringsdrikker og alt dette må selvsagt skje i Januar mens mamma enda er her og kan hjelpe meg med disse tingene.

Snart er hun borte og da må jeg klare meg enda mer selv. Jeg gruer meg til det, det kommer til å bli vanvittig vanskelig er jeg redd. På den andre siden kan det være en bra ting, eller komme noe godt ut av det til slutt (mer mestring), men det er jobben som må gjøres først som er så himla tung at man ikke ser enden på visa.

Bortsett fra det har jeg gått tur i skogen i stummende mørke med en venn. Stakkars Nick, han er lettere forvirret i selskap med to tisper med løpetid. Zahra er midt i stådagene og han er midt i “tenårene”, men han er jammen meg bra flink til å høre etter når jeg sier nei og trekker grenser for hva som er akseptabel oppførsel og hva som er for mye.

Imorgen skal jeg treffe frk.psykolog for første gang på bortimot en måned. Vi har byttet på å være syk ett par tre uker, så kom jo jula og nyttår, så jeg får ikke sett henne før nå. Dessuten skal hun ta en pause i jobben og forlater sin stilling tilfeldigvis (universet konspirerer mot meg?) akkurat samtidig som mamma forlater, kanskje akkurat da det hadde vært nyttig å kunne snakke med henne.

Håper i alle fall den kommende uka blir bedre enn den forrige.

Advertisements

20 Responses to “Sick is (not) all I am.”


  1. 1 laipai 6. January 2013 at 23:29

    La oss håpe at det bare var en dårlig helg, at ting tar seg litt opp igjen når uken kommer. Lykke til med timen i morgen <3

  2. 3 Kristine @ Kitiinee 6. January 2013 at 23:45

    Klem! Håper den kommende uKa blir bedre!! <3

  3. 5 Andrea 7. January 2013 at 07:17

    Desto dårligere ting går i dag, dess større sjangse for at morgendagen blir bedre pleier jeg å tenke :) håper uka di blir bedre enn hva denne helgen har vært!

  4. 6 Christine 7. January 2013 at 14:08

    Hei Karianne :)
    Jeg har lest bloggen din fra og til et par år nå, men aldri lagt igjen en kommentar (før nå!)
    Vi har mye av den samme problematikken. Er selv ganske alvorlig bulimisk (hatt periode med anoreksi), alvorlige depresjoner, tilbakevendende panikkangst og den nyeste kransekakepynten: agorafobi. Jeg som hadde så store planer for fremtiden da jeg var liten! Det går visst ikke slik en planlegger. For tida er hodet fullt av tanker og bekymringer, jeg har ikke plass til å tenke og bekymre meg for alt! Av og til har jeg lyst til å slå personer som sier “det blir bedre, hold ut” hardt gjentatte ganger. Det er vanskelig å se etter snart åtte år i min egen mentalitets klør.
    Dette ble kanskje en litt for ukonstruktiv kommentar, men poenget er at du ikke er aleine! Mager trøst, men jeg vet hvordan du har det. Og det er lov til å ha dårlige dager. Det er også veldig lov til å ha gode dager. Jeg heier på oss!
    Stor klem

  5. 7 Mim 7. January 2013 at 15:40

    Har heldigvis klart å snu døgnrytmen litt igjen, så idag har jeg gjort som deg, vasket kjøleskap, sortert klær, skiftet sengetøy, ryddet bort alt som har med jul å gjøre, i håp om at jeg klarer å sovne tidligere enn halv fire i natt. Første gang jeg er inne på bloggen din, liker måten du skriver på ærlig og med litt humor selvom temaene i seg selv ikke er veldig lysbetonte. Er viktig med galgenhumor :)<3 Håper du får en fin uke <3

  6. 8 Stjernefall 8. January 2013 at 04:26

    Håper uka blir mye bedre for deg. ♡

  7. 9 Linn 8. January 2013 at 17:34

    Kanskje du trenger denne utfordringen til å komme deg et skritt videre?

    • 10 Karianne 9. January 2013 at 04:03

      La meg sitere meg selv fra her om dageN; “Kjenner jeg livet mitt rett kommer absolutt ingen av disse tingene til å gå på skinner, men om jeg kommer meg helskinnet igjennom alle disse tingene kan det likevel bety et enormt oppsving for meg og livet generelt. Det kan bli katastrofalt fantastisk. Eller bare katastrofalt, men akkurat den sorgen der har jeg valgt å ikke ta på forskudd, det tjener jeg nemlig ingenting på.”

      Så ja. Kanskje du har rett. Eller kanskje du tar jævlig feil. Jeg vet ikke, time will show :)

  8. 11 therealpurpose 8. January 2013 at 18:57

    Fortsett å ta vare på deg selv!
    Jeg vil sette lys på den blogg der en jente forteller sin historie om sin oppvekst med voldelige far. Kanskje dette gir deg motivasjon til å bruke tid på å ta vare på deg selv, fordi livet er så mye verdt!
    http://www.defectivebutterfly.wordpress.com

  9. 13 Christine 9. January 2013 at 16:05

    Du kjære søte vakre karianne. DU er så sterk at det er helt ufattelig. Jeg kom over bloggen din ide jeg søkte på nettet om epilepsi. Jeg har selv mistet førerkortet nå rett før jul – har du fått tilbake førerkortet ditt? klem

    • 14 Karianne 23. January 2013 at 08:33

      Om jeg er heldig kan jeg fortsette oppkjøring (holdt på med det for tre år siden når jeg fikk kjøreforbudet for første gang) i mai. Merk; “heldig”. Hr ikke hatt så mye flaks før, så er skeptisk nå, tror det ikke før jeg ser det.

  10. 15 Trine Shi-Jie 10. January 2013 at 13:35

    Håper denne uke er bedre :) Håper det gikk bra hos psykologen! :)
    Selv kan man si at denne uke ikke ble vedre enn den sist… det verste er egentli at det var min egen feil =/

  11. 16 Imke 12. January 2013 at 17:10

    Så bra at eg tilfeldigvis snubla over bloggen din, har ikkje lest så mykje i den enda.

    Bortsett frå spiseforst har eg også same diagnose(r) som du har, og eg kjenner meg igjen i det du skriv.
    Spesielt i dette innlegget her, der du skal forklarar deg heile tida, og folk liksom ikkje kan forstå (ikkje moren heller), det er ganske tungt og ein føler seg fort aleine og sær.
    Sånn når det gjeld psyk.sjukepleier, lege,psykolog og alle saman, så lurar eg på om du har ei ansvarsgruppe rundt deg der du samlar alle desse ressurspersonane dine?

    Før eg hadde slik gruppe bruka eg masse masse tid og energi på å forklare til alle desse personane, men med ei ansvargruppa kan ein ta opp viktige ting, status osv i felleskap.

    Klem

    Imke

  12. 18 Arøvkorn 14. January 2013 at 00:05

    Sykdom ja…. Hater ordet…. Håper du får bedre dager!!

  13. 19 Cassandra 3. February 2013 at 22:44

    Hvordan har du klart og fått til amerikansk Netflix? :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: