Courage is knowing what not to fear.

Jeg er fullstending utslitt og vil påstå at jeg er ferdig med årets siste angstutfordring, hvertfall av den ekstreme typen.

Jeg nevnte forrige tirsdag at jeg hadde hatt en fin kveld med søskenbarna mine til tross for angsten, at jeg følte meg som meg selv og at jeg hadde tid til å gi dem den oppmerksomheten de i aller høyeste grad fortjener. Ikke det at jeg ikke vil, det er bare det at jeg ikke alltid har kapasitet til å finnne meg selv under haugen med katastrofetanker.

Saken er den at de hadde det så fint den dagen at de har hatt lyst til å finne på noe annet, gjøre noe mer sammen. Igår fikk jeg en tekstmelding, en forespørsel, om jeg hadde lyst til å være med å bowle. Jeg kjente hjertet mitt briste fordi; hvordan forteller man en åtteåring og en seksåring at en ung kvinne er redd for “verden der ute”, samtidig som jeg har så utrolig lyst at jeg har lyst til å grine fordi det føles som en uendelig oppgave.

Feig som jeg er turte jeg ikke å svare på meldingen fordi jeg ikke visste hva jeg skulle si. Senere samme dag banket gudsønnen min på døra og spurte meg ansikt til ansikt om vi skulle dra å bowle, og det å se det lille forventningsfulle ansiktet hans fikk meg til å svelge tre ganger før jeg sa at vi kunne se hva vi fikk til. “Imorgen da?” sa han, og jeg nikket mens hodet var i full gang med å kverne på løsninger. Jeg sa at vi kunne spørre om tante Kari ville være med (altså min mamma), sånn at vi kunne gjøre det om til en familieduell.

Planen var at jeg skulle bowle idag. Jeg var mildt sagt stresset tidligere idag, lite søvn, dårlig døgnrytme, stress med tanke på alle de andre tingene jeg også skulle gjøre idag, og attpåtil skulle jeg bowle?

Livet er å gjøre det jeg vil, trosse frykten og gjøre det beste ut av det. Jeg har store vanskeligheter med å tro “jeg kommer til å ha det gøy”, så inntil videre hjelper det å tenke på hva min innsats betyr for andre. Jeg lengter så inderlig etter livet, drømmer om å kunne gjøre det jeg vil. Det er dumt å la frykt sette en stopper for alt det gode man egentlig kan oppleve om man tør og prøve.

Det var mildt sagt fullt, alle banene var i bruk. Min tante forlot fordi søskenbarna mine ville ha “alenetid” med meg og mamma. Vi var med andre ord fire spillere, så det tar sin tid å spille gjennom ti runder, attpåtil ville de ha en omgang til, ergo tjue runder. Det tok hele to timer å bli ferdig med denne utfordringen og jeg vet nesten ikke om jeg hadde turt å gjøre det om jeg hadde visst at det kom til og ta så lang tid.

Jeg har ikke bowlet på flere år. William vant mens jeg kom på andreplass, fem poeng bak.

Til tross for det innvendige kaoset og en følelse av at jeg er men likevel ikke er ble det så mange high fives og så mye latter at jeg nesten lo meg svimmel mens hendene dovnet bort av barn som slår så hardt de kan når de gir en high five.

Det aller verste var faktisk kjøreturen hjem. Jeg satt på med dem hjem mens mamma kjørte hjem til seg. Det var det desidert verste, fordi det er så inderlig typisk meg at katastrofetankene slår til på siste innspurt. “Nå går det galt. Du kan ikke tro at du kan komme deg igjennom noe uten at det får konsekvenser, nå kan du vinke farvel til sertifikatet.” Kjenner panikken bobler i kroppen mens jeg gjør alt jeg kan for å ro disse dumme tankene og følelsene i land, rasjonalisere for alt det er verdt.

Men jeg overlevde, det gikk fint og jeg er både ekstremt lettet og fornøyd med egeninnsatsen, av og til er det mer enn verdt det å se at ting går bra eller og føle at man får til det som timer tidligere virket som en umulig utfordring og noe som var dømt til å gå galt.

Enkelte dager er gull selv om det koster mer enn vanvittig mye.

Advertisements

8 Responses to “Courage is knowing what not to fear.”


  1. 1 christine1989 30. December 2012 at 21:11

    Det var en god avslutning på året :) Håper det blir lettere for deg å bli med og ikke minst gjennomføre slike utfordinger, uten angst etter hvert. Stå på!

  2. 2 Jeanette Larsen 30. December 2012 at 21:22

    Det så veldig gøy ut med bowling :D Håper du kommer deg ut av angsten! Vet ikke åssen du har det, men må være grusomt. Lykke til videre i livet, håper du vinner over angsten din:)

  3. 4 Anne Marte 31. December 2012 at 12:42

    Utrolig kult! Det må jo føles som en enorm seier å ha kommet seg helskinnet gjennom noe sånt?! :D Er å glad på dine vegne :) Blir så glad hver gang jeg leser om alt du får til! :) Smått og stort <3 Jeg unner deg virkelig alt godt – og håper at det nye året blir fylt med fremskritt, seier og glede ;) Jeg er glad i deg og heier på deg! Godt nytt år, og lykke til :D

  4. 5 I D Δ (@infantilitet) 31. December 2012 at 14:59

    Åå håret ditt! Noe så pent! Og godt jobbet forresten :)

  5. 7 Linn L. 4. January 2013 at 23:20

    Du er modig!!! :)

  6. 8 Pia 13. January 2013 at 01:22

    Du er gull. Virkelig. <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: