Keep your coins, I want change.

Idag er ikke dagen. Noen dager bare er sånn, tårene triller, jeg er overbevist om at livet mitt er basert på konseptet av Murphy’s Law, altså at alt som kan gå galt – vil gå galt. Ja, jeg vet at det ikke er sånn, men av og til trenger jeg en krok å henge på. Vet ikke om det gir mening, men det hjelper i alle fall meg å vri inn den mørkeste sarkasmen og den dypeste ironien til de punktet hvor jeg har lyst til å klappe ondskapsfullt i hendene og takke universet for livets herlige gaver.

Smil, du har gjort en dårlig deal.

Føler at nyttårsplanene mine muligens har gått i vasken (uten at noen kan klandres for det), jeg ser bare typisk nok for meg at jeg ender opp forever alone, med hundene mine, neglelakk og en eller annen tv-serie på skjermen – akkurat som enhver annen mandag med andre ord. Nå finnes det et lite håp om at det kanskje ordner seg likevel, tror jeg må be en stille bønn til en gud jeg ikke tror på og heller la meg selv bli gledelig overrasket om ting skulle endre seg likevel. Etter litt tenking bestemte jeg meg for å ta sorgen på forskudd idag, så slipper jeg skuffelsen på selveste nyttårsaften.

Jeg kan i det minste trøste meg med at jeg ikke ringer det nye året inn som pasient på psykiatrisk avdeling (bank i bordet), det er da en fattig trøst om ikke annet. Om ikke annet ser jeg fram til 2013, naivt eller ei. For ett år siden hadde jeg ingen konkrete planer for året som skulle komme, som nå er over straks, bortsett fra drømmen om sertifikatet og valper. Sertifikat ble det ikke noe av, valpeplanene mine gikk i vasken – men som vi alle vet ble det valp på meg likevel, bare ikke helt slik jeg i utgangspunktet hadde sett for meg at det skulle gå til. Men herregud, det hører fortiden til for hjertet mitt er fylt til randen av kjærlighet for disse to firbente skapningene som ser på meg med stjerner i blikket og liker meg for den jeg er, frisk eller syk.

Men 2013 kan bli bra. Jeg håper det blir bra. Jeg vet jo ikke det, men jeg vet at livet mitt vil by på enorme forandringer, i den grad at jeg kan kalle det livsendrende. Store greier med andre ord;

Det har seg nemlig sånn at min kjære mamma har funnet og kjøpt drømmehuset, med andre ord holder hun nå på å pakke ned sitt nåværende hus i pappesker, selv om hun bare har bodd der i to år. Det vil si at hun skal flytte, så snart som første februar. Det vil igjen tilsi at jeg sitter igjen med enorme utfordringer i hverdagen, alle de tingene min kjære mor har stilt opp og hjulpet meg med, hvordan skal den kabalen gå opp uten henne? Det er en utfordring som får det til å knyte seg i magen på meg, skrekk og gru over apotek, handling, legetimer – h j e l p.

Og som om ikke det var nok, så blir jeg nødt til å flytte ut av min egen leilighet også iløpet av året, muligens til sommeren, fordi huseier skal pusse opp sin del og da trenger min leilighet til seg selv og sin familie. Litt surt, men av og til trenger man et spark for å komme seg videre her i livet og jeg har lenge drømt om å flytte. Flytte langt, langt vekk. Jeg drømmer om å ende opp i Bergen og har en avtale om at jeg kan flytte inn hos pappa når den tid kommer, og deretter finne meg noe eget som jeg etterhvert kan kalle “mitt hjem”.

Jeg er ikke fornøyd eller tilfreds med livet mitt slik det er nå. Det er langt fra slik jeg skulle ønske at det var og jeg nekter å sitte her i en alder av femogtredve og angre på at jeg ikke tok mer vågale valg når jeg var yngre. Å angre på at jeg ikke turte og en gang prøve å leve. Drømmen om at livet skal bli eller være mer kommer ikke til å gå i oppfyllelse om jeg sitter her, i min sorte hjørnesofa med neglelakken strødd rundt meg, en hund på hver side og kjøleskapet fylt opp av næringsdrikker mens frykten for å gå ut døra setter opp høye hindre som ofte virker som umulige oppgaver.

Dessuten er det så ensomt at jeg faen steike meg ikke har ord for å beskrive tomhetsfølelsen som gnager langt inn i hjerterota og helt bak i sjela. Forandring må til selv om det blir en enorm, vanvittig underdrivelse å bruke ordet “skummelt”.

Det vil jo da også si at jeg må ta farvel med teamet mitt – her knyter det seg virkelig i magen. Begynne på nytt? Annet sted? Nye behandlere? Hjelpes. Alt for mange store spørsmål jeg ikke har sjans i havet til å ta stilling til akkurat enda.

Bortsett fra alle disse svære greiene sitter jeg enda igjen med det lille håpet om det fordømte sertifikatet, tre år med kjøreforbud – nå synes jeg det begynner å bli min tur her snart. Jeg har bitt i det sure eplet og akseptert denne vanvittige tålmodighetsprøven, men jeg synes ærlig talt det begynner å bli på tide med litt lønn for strevet. Kjære Mr.Murphy, du har gjort nok skade nå.

Dessuten krysser jeg fingrene for hjelp til å minimalisere agorafobien. Tenk på alle dørene som kan åpnes og friheten som finnes der ute om jeg bare får litt mer kunnsap og enda flere verktøy til å tøyle den irrasjonelle frykten som hjemsøker hverdagen. Om jeg måtte velge mellom å være spiseforstyrra for resten av livet – men uten angst, eller frisk fra spiseforstyrrelsen og angstpreget ville jeg glatt ha valgt det første hvilken dag som helst. For å sette det på spissen vil jeg heller leve et kort spiseforstyrret liv med friheten i behold og muligheten til å i det minste leve litt – enn å leve et langt liv fanget i en eller annen leilighet uten sjanse til å gjøre annet enn å drømme om livene jeg aldri kommer til å leve gjennom enten tv-serier, filmer eller bøker.

Nå finnes det vel heldigvis muligheter for å bli helt frisk en eller annen dag i framtiden, men det finnes grenser for hvor langt det er gunstig å planlegge framover i tid.

Kjenner jeg livet mitt rett kommer absolutt ingen av disse tingene til å gå på skinner, men om jeg kommer meg helskinnet igjennom alle disse tingene kan det likevel bety et enormt oppsving for meg og livet generelt. Det kan bli katastrofalt fantastisk. Eller bare katastrofalt, men akkurat den sorgen der har jeg valgt å ikke ta på forskudd, det tjener jeg nemlig ingenting på.

Advertisements

12 Responses to “Keep your coins, I want change.”


  1. 1 Mabel 29. December 2012 at 20:53

    Åååh <3 Tror det nye året vil by på utfordringer, men føler på meg at du, som alltid, finner en løsning som fungerer for deg. Skulle gjerne flyttet til Bergen på sekundet (ikke har jeg noe der, men byen er så bra på alle måter).
    Ønsker deg et fabelaktig nytt år, med masse oppturer og gleder :) <3

  2. 3 Monika 29. December 2012 at 21:11

    Jeg krysser fingrene for deg!

  3. 4 christine1989 29. December 2012 at 21:15

    Jeg håper du får en kjekk nyttårsaften. Det er trist å sitte alene. Velkommen til Bergen, om du bestemmer deg for det. Håper 2013 bringer fram gode ting for deg. At agorafobien tar farvel, eller hvertfall krymper så du kan føle du har et liv utenfor din egen leilighet. klem

  4. 5 Anne-Grethe 29. December 2012 at 22:07

    For en uflaks, kan det virke som. Selv om det ikke har noe med det å gjøre, det er jo bare livet. Og det skal man takle, bare gå ut døren og face alt alle forventer. Men men. :-( Det kommer nok til å bli et nytt å bedre kapittel i ditt liv, for du har kommet langt vil jeg si. Klapper i henderne hver gang du skriver om utfordringer du mestrer på bloggen. Selv har jeg ikke et team lengere, det har ramlet i stykker og den eneste oppfølgingen jeg har er dpset og en sykt fjern vikar av en fastlege. Juhuu. :-P

  5. 6 Elisabeth:) 29. December 2012 at 23:11

    Kjempefint bilde av deg, du har et nydelig smil!:)
    Vil også ønske deg et så godt nytt år som mulig, du er så utrolig sterk :) Håper det ordner seg for deg og at du ikke må være forever alone på nyttårsaften. Du fortjener mye, mye bedre enn det!

    Sender deg en god klem! :)

  6. 7 Marthe H 30. December 2012 at 05:46

    Så spennende! Hvis du flytter til Bergen så kommer jeg og besøker deg! :) Har alltid hatt lyst til å ta toget fra Oslo – Bergen!

  7. 8 Sandra 30. December 2012 at 14:08

    Har du noen gang vurdert en støttekontakt?
    En person med taushetsplikt, som kan ta deg til butikken og sparke deg ut av huset når du trenger det. som takler deg i all slags humør.

  8. 10 laipai 30. December 2012 at 15:39

    Jeg håper at det nye året vil bringe deg masse fantastiske ting, og det kan jo se sånn ut, selv om mye av det virker surrealistisk akkurat nå. Men, ta det når det kommer, positiv forandring er jo tross alt bra da.

    <3

  9. 11 frokenmoet 31. December 2012 at 02:16

    Jeg håper du får sertifikatet <3

  10. 12 anna 2. January 2013 at 04:11

    er sikker på at 2013 vil bli et bedre år!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: