Christmas Panic.

Dagen før dagen før dagen. Det er nå det tar meg, svelger meg levende og fråtster nådeløst på det som er igjen. Julestresset, nå er det her. “Jeg gidder ikke dette, det blir for mye styr, jeg orker ikke” sier jeg trassig til mamma. Jeg banner, anklager henne for ting jeg egentlig vet bedre om.

Hva er det verste? Å se seg selv i speilt. Kjenner avskyen brer seg i hele kroppen mens silhuetten av min egen kropp flyter utover, blir bredere og bredere samtidig som øynene mine blir større og større, sjokket og vantroen eser ut i takt med alt annet. “Har jeg alltid vært så stor? Går jeg rundt og ser så her grusom ut hver eneste dag? Hva faen feiler deg meg, at jeg ikke skjemmes?!” Jo. Det er akkurat det jeg gjør, skjemmes.

Jeg får ikke sove om natta fordi jeg tenker på julekjolen. Herregud, jeg kommer til å se så jævlig jævlig ut og jeg gruer meg maksimalt. Jeg har ikke ord for hvor uvel jeg blir ved tanken alene. Og hvorfor er det ekstra vanskelig? Selvsagt har det med mat å gjøre, men det handler om noe annet også. Det handler om andres forventninger og det handler om kommentarer. Ingenting sårer mer enn å høre “du ser så godt ut” når du inni deg føler deg så feit at du helst vil la være å spise på mange dager og stikke fingrene i halsen før du løper gatelangs i timesvis – men hvordan skal andre vite at det gjør så vondt? De prøver jo tross alt bare å være hyggelige, og jeg vet det. Jeg vet det rasjonelt sett – men å vite noe rasjonelt betyr absolutt ikke at følelsene er enige i rasjonaliteten og virkeligheten. 

Plutselig husker jeg hvorfor jeg gikk i pysj i fjor, selv om jeg ikke husket hvorfor jeg valgte pysj på julaften i fjor bortsett fra intensjonen om å boikotte jula i all stillhet mens jeg tok permisjon fra psykiatrisk for å være noen timer sammen med bestemor og pappa på julaften.

Jeg gruer meg til stemninga på julaften. Når man snakker om alle julene som har vært før. “Husker du jula i 1997?” Eller det jeg frykter aller mest “ja, du ser mye bedre ut i år enn du gjorde for noen år siden”. Det livnærer selvhatet så til de grader. Kroppen min er syk selv om silhuetten min ikke forsterker budskapet for de som måtte se meg. “Husker du 2009, ja da var du dårlig.” Jeg biter i meg svaret som ville vært “jeg dårligere ut” mens jeg nikker, prøver å få munnvikene til å peke oppover – for stemningas skyld.

Gruer meg som faen til maten og følelsene, spesielt savnet etter å være barn igjen hvor jul praktisk talt var årets høydepunkt. Med hele familien samlet på ett sted, med gaver i tonnevis, den gang jeg elsket å pynte pepperkakehus, den gang jeg gledet meg grønn til lille julaften fordi da spiste vi grøt med mandel i, og om man fikk mandelen var man så heldig å få marsipan i bonus, to ting som en gang var noe av det beste jeg visste, bortsett fra spagetti med ketchup såklart. Den gang da, når julemat var godt, hvertfall kålrabistappe, den gang jeg gledet meg til julestrømpe fordi den var full av godteri som jeg hadde lov til å trykke i meg mens jeg så Julemorgen på NRK1, etterfulgt av tre nøtter til askepott og reisen til julestjernen. Og dessert, det var jo derfor man spiste middag, for å kunne spise dessert etterpå.

Imorgen er det lille julaften og jeg har tenkt på grøt i hele dag. Kan jeg spise grøt imorgen? Men jeg vil ikke foreslå det likevel, og om jeg skulle spist grøt likevel kan jeg se for meg at det blir en seanse med tårer i øynene og det såre savnet etter det som en gang var, som nå ikke lenger er og som aldri kommer til å bli. Og om jeg ikke spiser grøt – ja, så blir det faktisk like jævla feil og smertefullt det også.

Jeg er ferdig med julevasken her hjemme, selv om jeg likevel skal til mamma imorgen. Jeg skal pynte pepperkakehus – for syns skyld. Fordi det er okei i den grad noe kan være okei.

Å si at jeg gruer meg er en underdrivelse. Jeg leter etter viljen til å bite tennene sammen, for syns skyld, for normalitetens skyld, selv om det er noe som gjør vondt – vissheten om at jeg ikke lenger klarer å nyte noe jeg en gang i tiden pleide å elske. Vissheten om at julegleden er ikkeeksisterende og at jeg ikke klarer å glede meg over noe mange andre setter utrolig pris på.

(Bildene er tatt mellom 0800 og 0900 idag tidlig, etter en søvnløs natt på grunn av de jagene tankene om gjett hva? Julekjolen og kroppen min.) 

Advertisements

13 Responses to “Christmas Panic.”


  1. 1 Marthe H 23. December 2012 at 00:26

    Sender deg masse <3 og håper du klarer å kose deg litt, alikevel. Om du kan – prøv å ha fokus på det som er bra her og nå – ikke det som har vært eller som skulle ha vært. Skjønner at det er vanskelig! Jeg later som om det ikke er jul i år – skal se filmer med noen venner i stedet. Kommer nok sikkert til å føle meg litt kjip (på innsiden) men skal prøve å gjøre det beste ut av det.

    Klem

  2. 2 aboxof-chocolate 23. December 2012 at 09:44

    Kjenner på mange av de samme følelsene, men jeg tror (vet) at det blir en bedre jul i år, for min del i allefall, enn det har vært de tidligere årene. Jeg håper at du får en fin jul, og at noe av gleden vil komme fra hjertet og ikke bare for syns skyld. Det fortjener du <3

    Nydelige bilder forresten!

    *juleklem*

  3. 3 Runa 23. December 2012 at 11:15

    Kjenner meg så godt igjen. Satt i går og planla hva jeg kunne ha på meg som skjuler kroppen mest mulig. Skal feire hos ei venninne jeg aldri har vært hos på julaften før, resten av jula på psykiatrisk, joho. Men vi må være sterke, sette propper i ørene, tenke at vi skal komme gjennom best mulig, det er det det dreier seg om

  4. 4 christine1989 23. December 2012 at 13:14

    Ja jul er skremmende og det er vondt at det ikek er så kjekt so det var før. Jeg har planer om å lage meg suppe til julemiddagen. Det gjør det hvetfall litt lettere. Håper du får en bra jul tros alt. Klem

  5. 5 Emma 23. December 2012 at 13:58

    kjære nydelige deg.

    Tenker på deg, føler med deg og krysser fingrene for at det går bedre enn du fryker.
    Stor klem til deg.
    Du er så skjønn, skulle ønske du kunne føle det selv. En dag vil du oppleve det- å ha fred med deg selv.

  6. 7 M 23. December 2012 at 20:49

    Kjenner meg så utrolig igjen i det meste du skriver her…Om kropp og mat og forventninger…om alt som en gang var men som ikke lenger er…Alt blir liksom så ekstra tydelig i jula.

    I tilegg forbinder jeg jula med krangling big time. Juletradisjon i familien vår det :P

    Men etter 5-6 ekstremt tunge julaftener, så har det faktisk vært flere og flere lysglimt og fine stunder de siste årene…I år har jeg til og med gledet meg litt(sånn innimellom ihvertfall:P) så det finnes håp! :P

  7. 9 laipai 24. December 2012 at 02:52

    Krysser fingrene for at det blir hyggelig, til tross for at det blir vanskelig. Vi er i samme båt der. Skal tenke på deg vennen min <3 God jul. Glad i deg <3 YOU ARE NOT ALONE.

  8. 11 Anne grethe 24. December 2012 at 05:05

    Tenker på deg, Karianne. ❤ Julen er en vanskelig tid, og man (hvertfall jeg) føler seg presset til og sette pris på, smile, le og spise. Være glad. Jeg vil helst bare hoppe over hele dagen.. :(

    Klem. ❤ Og God Jul til deg.

  9. 13 anna 24. December 2012 at 23:45

    nå har julen vært, men kjenner meg godt igjen i alt dette.. Vet ikke hvorfor julen skal være så utrolig vondt nå som jeg slipper å spise eller presse meg selv til å ta på “fin stasen”. Jeg trodde faktisk at jeg skulle greie å ha en fin jul i år, men den gjør virkelig vondt. Den har vært både fin og utrolig vond. Det som plager meg aller mest er at jeg vet så utrolig godt at det ikke er julen som er vond, men min holdning til det hele. Hvis jeg hadde greid å overtale hode mitt til å tenke positivt og ikke negativt kunne kanskje det hele vært bedre. MEn år etter år så bare bryter jeg sammen ved jul. Ikke alltid tydlig så andre ser det, men i hode mitt. ååh, som jeg i år også trodde at julen og nyttårsaften skulle bli bra, men nå tviler jeg igjen. Jeg er så redd for nyttårsaften, eller alle familie selskapene, for da må jeg presse meg til å ta på meg noe fint. Det å ta på seg noe fint og prøve å være fin er så utrolig hardt, når alt jeg ser, uansett, bare er fett og et monster. Så tenker jeg at alle andre tenker det samme. Det er så mye lettere å være stygg med vilje, uten å ha gjort noe innsats for å se pen ut. Så jeg har en liten (STOR) jule-nyttårs panikk. Vil vekk. Vil at noen skal holde meg unna meg selv. Skulle ønske jeg bare kunne sove bort resten av ferien, for jeg savner skole rutinene, de holder meg litt unna å tenke så mye..

    Ikke veldig interessant, men måtte bare få det ut.. Takk for bloggen din, det har hjulpet meg masse.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: