Tired of feeling like this.

Jeg savner å kunne skrive nøyaktig slik jeg følte for og når det passet meg, og ikke minst å kunne trykke på publiser uten å nøle nevneverdig før jeg gjorde det. Lenge har jeg lurt på hvorfor det ikke er like enkelt å dele ting nå som det var før, det handler en del om at jeg har utviklet en trang til å overanalysere det jeg skriver, eller kanskje mer konkret; hva andre tenker når de leser. Det sier seg selv at det er en umulig oppgave. Og alle de små, korte innleggene blir det sjelden noe av, hvor ble det av de? De havner som regel som kladd, også blir det ikke noe mer.

Tomhetsfølelsen er utmattende, når ingenting blir godt nok, når jeg ikke er god nok, presterer eller hva som helst.

Idag har jeg handlet julegaver. Det måtte bare gjøres. Angrer på at jeg har utsatt det til nå, det blir jo bare mer og mer mennesker i butikkene jo nærmere man kommer tjuefjerde desember. “Personally I’m a fan of ignoring the problem until eventually it goes away”, bare synd det ikke er slik det fungerer i virkeligheten. Det blir bare stress. Jeg klarte i det minste å dra meg selv ut av senga ti på ni for å være klar til og våge meg ut i julebutikkhelvete så tidlig som mulig.

Jeg er i alle fall ganske ferdig, ikke helt, men nærmere målet. Først måtte jeg hente en pakke på posten. Hvorfor trekker folk kølapp men stiller seg i kø likevel? Jeg bare lurer, jeg ser ikke logikken. Jeg var nummer seks i køen og gleden var fraværende når jeg så hvor mange mennesker som hadde trykt seg inn på postkontoret. “Ta deg sammen, du har ikke begynt å handle julegaver enda.” Hvilket valg?

My phone is now complete. 

Jeg er ikke der at jeg klarer å traske rundt i en butikk med ro i sinnet bare for å se. Jeg har ikke tålmodighet eller nerver til å stå i ro. Jeg var overrasket over at to timer gikk med til denne handlinga. Jeg kjøpte dessuten sko. Eller, det vil si, jeg så på sko, klarte ikke mer, angret meg og måtte få mamma til å gå inn igjen for og kjøpe sko. Det irriterer meg grenseløst at ting blir så tungvint og vanskelig, så mye fram og tilbake.

Men det ble sko.

Som om jeg ikke klarer å konsentrere meg om og bare få ting gjort. Jeg nøler og blir såtende i folkehavet mens jeg har lyst til å gå hit eller dit, istedenfor blir jeg stående fastfrosset mens jeg lurer på om jeg tør. Jeg tør ikke, men jeg prøver å overbevise meg selv om det motsatte. Til slutt slår det meg at jeg har stått stille i flere minutter og kunne vært ferdig med det jeg hadde tenkt meg om jeg bare hadde latt være å bli stående og lure på om jeg tør, gjort det med en gang – ferdig med det.

Etter en stund fikk jeg nok og ville hjem, men da hadde jeg dårlig samvittighet ovenfor Nick og Zahra. Jeg og mamma hentet dem i alle fall og tok de med en liten tur ut. Energien strekker ikke til. Jeg er så sliten, kroppen er så sliten. Føler meg ubrukelig store deler av tiden, enkelte dager klarer jeg nesten ikke mer enn å gå en liten tur med hundene for deretter og ligge på sofaen lenge, se episode etter episode av ett eller annet.

Det er flere grunner til manglende energi. For det første har det med næringsinntak å gjøre. Jeg har fortsatt ikke kastet opp, idag er det faktisk 80 dager siden sist. Det er utrolig lenge og selvfølgelig vanvittig godt jobbet. Det finnes flere fantastiske fordeler med dette. Økonomien er vel det jeg merker best – jeg har faktisk penger. Ting går faktisk rundt, jeg sliter ikke med å få endene til og møtes. En bekymring mindre. Andre fine ting er at hevelsen i ansiktet er borte, og enda mer.

Medaljens bakside er bare det at “anoreksi med bulimiske tendenser”, om du tar bort de bulimiske tendensene står fortsatt anoreksien igjen. Jeg tror mange har lett for å glemme det, de tror at alt er fint så lenge man ikke henger over doskåla. “Nå er du frisk igjen, ikke sant?” sier bestemor mens jeg bare nikker fordi jeg ikke har hjerte til å fortelle mer. Det stemmer ikke at alt er flott så lenge man ikke kaster opp, men jeg kan godt forstå at mennesker så inderlig håper på dine vegne at alt går så mye bedre. Kroppen går i kaloriunderskudd hver eneste dag – sånn er det. Jeg kunne skrevet “så enkelt er det”, men det ligger veldig mye mer bak det enn hva jeg ønsker å forklare akkurat nå.

En annen grunn til manglende energi kan være mangel på sollys. Vi er tre dager unna årets mørkeste dag, jeg ser fram til at det skal begynne å bli lysere igjen.

En tredje ting fikk jeg høre om forrige onsdag når jeg var hos legen min. Kroppen min har vært vant til å spise og kaste opp i mange, mange år. At jeg ikke gjør dette lenger har ført til at kroppen jobber annerledes, fungerer annerledes – noe som kan indikere og bety at kroppen ikke lenger tåler samme doser medisiner som jeg har gjort tidligere, ergo kan jeg være overmedisinert selv om dosene jeg tar er de samme.

Eller, det er heller ikke sant for jeg har trappet ned en hel del på egenhånd fordi jeg ikke klarte å fungere. Før tok jeg fem piller av en sort på daglig basis, noe som førte til at jeg sov i 12-13 timer i døgnet. Nå tar jeg en pille av samme sort og kan sove mellom åtte til elleve timer av denne alene. Deretter ble dosen senket til to piller, så kan jeg velge om jeg vil ta en eller to. Frk.fastlege stilte spørsmålstegn ved epilepsimedisinene, noe som umiddelbart gjorde meg grenseløst bekymret når hun sa “jeg vet hva du eventuelt føler om å trappe dem ned.”

Jo lenger tid det er siden forrige epilepsianfall – jo mer kan jeg stole på at det neppe blir å skje, jo mer kan jeg trygge meg selv i situasjoner som utløser angst og andre ubehagelige antydninger til panikk, hjertebank og kaldsvette. Å skulle trappe de ned kan eventuelt føre til at et verre angstinferno blusser opp igjen.

For å få svar må jeg selvsagt ta blodprøver, noe jeg har utsatt i det lengste fordi jeg ikke har skjønt at det kanskje er nødvendig likevel. Jeg skjønner det nå og det bekymrer meg faktisk. Jeg vil heller vite konkret sånn at jeg kan gjøre noe med det. Å se TV-serier er jo fint det, bare ikke når det er fordi du ikke orker eller klarer å gjøre noe annet.

Det er ikke meninga at man skal sovne på sofaen etter to timer med julegavehandling og tjue minutters tur med hundene. Det er ikke meninga at man skal stupe i seng etter en legetime eller en time hos psykologen. Jeg får gjort det viktigste, alt annet krever planlegging i lange baner, tidkrevende og absolutt ikke slik jeg skulle ønske det var.

Mamma klarte uheldigvis å trykke på feil knapp idag når hun sa “ønsker du virkelig å ha det sånn?”. Selvfølgelig, sykt kult å leve et liv som ikke henger på greip med hva man egentlig ønsker å få til her i verden. Trives selvfølgelig med å sitte eller ligge i sofaen og se TV-serier, kjempekjekt. (nei!)

Og når jeg skriver sånne ting som dette her, akkurat sånne ting som dette ender jeg ofte opp med å ikke dele med dere som leser fordi jeg er så redd for at folk skal tro at jeg ikke gjør noe med problemet. At jeg trives i rollen som syk eller koser meg glugg ihjel med all “fritiden” jeg har. Jeg må nesten le fordi det er så langt fra sannheten at det forundrer meg at noen kan tenke eller tro det i det hele tatt.

sleeping.

stretching.

 

 

Advertisements

22 Responses to “Tired of feeling like this.”


  1. 1 Gjennom livet med søkende trinn 18. December 2012 at 20:16

    Nydeligste hundene :)

    Bra at du er så lenge uten oppkast. Det må føles godt selv om medaljen har en bakside? Skjønner at det med anoreksien må være vanskeligere enn det du gir uttrykk for i bloggen. Godt forståelig.

    Håper du får en fin jul, tross alt :)

    Klemmer fra meg.

  2. 3 LilleModa 18. December 2012 at 20:23

    Jeg har savnet dette innlegget ♥ Ikke misforstå, du har bare satt ord på nøyaktig det JEG føler også! Jeg forstår deg veldig godt, jeg kjenner på den samme frustrasjonen og oppgittheten, og jeg synes det er bra at du deler. Da føler ikke jeg meg så alene i verden (og kanskje ikke du heller, når jeg sier at jeg har mange av de samme tankene og følelsene som du har ♥). Kjempeflott at du har kommet godt i gang med julehandelen! Tommel-opp for det ;-) Stor klem

  3. 4 Maren Marengs 18. December 2012 at 20:31

    Så fantastisk flink du er!
    Jeg snakket faktisk med min behandler i går om dette med å rett og slett ikke ha samme energien som andre friske mennesker. Av og til føler jeg meg rett og slett dum som føler at jeg har full uke med to skoletimer og en psykolog time. Likevel er det min virkelighet, akkurat nå klarer jeg ikke mer.
    Angst må være det mest energikrevende å jobbe med! Jeg vet ikke hvor mange timer ekstra jeg har sovet fordi angsten tok fra meg all energi.
    Synes du er utrolig flink, må bare si det igjen. Jeg forstår at du jobber og ikke ligger på sofaen med glede og ro.
    Det er også veldig hyggelig å se innlegg på din blogg og jeg leser hvert eneste ord, så jeg synes du kan prøve å tørre å legge ut spontane innlegg. Angsteksponering for spontane innlegg? :P
    (Er fryktelig dårlig til det selv, så har ikke såå mye å si…)

  4. 6 Andrea Nornes 18. December 2012 at 20:44

    jeg synes det ligger utrolig mye bra arbeid bak hva du har oppnådd til nå! Jeg unner deg virkelig alt godt, og jeg er helt sikker på at godene vil komme til “sånne som deg og meg” også etter hvert :) det nekter jeg å stoppe å tro.

  5. 8 Ronny 18. December 2012 at 22:02

    Heisann :

    Jeg leser på siden din jeg vet du, å jeg sitter med den følelsen at jeg syntes du er veldig flink. Ikke alle som hadde klart elle villet skrive sånn. “Tired of feeling like this” er noe jeg skjønner du er, veldig vanskelig for meg å skjønne egentelig hvor vanskelig det er da. Men jeg har lest mye her inne å har jo fått en viss ide på hvordan stå’a er. Spesielt nå i disse juletider også hvor alt blir mye mere hektisk å stressende, med masse ting man skulle gjort å mye mere folk ute.
    Men som du sier så er det snart så sola snur igjen å det går mot lysere tider, skal bli såå godt :)
    Men nå sitter jeg bare å tenker på en ny tur oppover jeg:) Har så lyst til å se “så jævelig rare skyer a” på vinterstid hehehehe Å ta med Nick bort til nettet så han får lekt med katter og jeg i nettet da ;) Men det er noe vi kan snakke om litt senere :)
    Jeg ønsker deg god jul og ett godt nytt år :)
    Hilse alle kjente der oppe:)

    • 9 Karianne 21. December 2012 at 21:26

      Hadde væt knall om du tok deg en tur oppover på vinterstid! Haha, måtte le godt når jeg leste gjennom disse minnene. Særlig det med nettet, priceless. Ler enda av det hver gang jeg går forbi der!
      Hils de der nede, så hilser jeg her oppe ♥

  6. 10 christine1989 18. December 2012 at 22:50

    Det er en missforståelse jeg kjenner min situasjon igjen i -at folk tror man har det bra når man sitter i timesvis og ser serier.. Jeg har det mye bedre når jeg orker og er i stand til å gjøre andre ting. Håper ting bedrer seg for deg. Håper det blir lettere.

  7. 11 Marita 18. December 2012 at 23:04

    Skjønner det at å lese/høre fra en utenforstående at du burde være stolt av deg selv som i det hele tatt gikk på julehandel i utgangspunktet er nokså håpløst, men etter som jeg har forstått, så er det et stort steg å ‘frivillig’ dra til steder hvor en vet det er store folkemengder da en har agorafobi. Av den grunn, så mener jeg det jeg sier, at du du skal være stolt av deg selv!

  8. 12 Ashley 18. December 2012 at 23:28

    Skjønner faktisk utrolig godt hva du mener. Ikke vær redd (veldig lett for meg å si), vi dømmer deg ikke, ihvertfall ikke jeg. Og det er jo det å lese om hvordan det faktisk går som er interessant. Vil ikke lese om hvordan jeg tror du har det eller hvordan du vil at vi skal tro du har det, vil lese om hvordan du faktisk har det! Nydelig hunder du har forresten. :)

  9. 13 Bente 19. December 2012 at 12:18

    Hei Karianne. Jeg har fulgt deg gjennom blogg siden 2009, og lest alle innleggene. Jeg tror aldri jeg har kommentert før, men har mange ganger hatt lyst til å skrive noe. Jeg synes du er så sterk, modig og flink som kjemper denne kampen, og en dag kommer du til å vinne over alt dette, det har jeg stor tro på så mye som du har klart til nå. Er selv syk, dog ikke så syk som du er/har vært (misforstå meg rett). Men ville fortelle meg at DU er en stor inspirasjon for meg når det gjelder å kjempe mot selvskadingen. Etter fire år med kutting ga jeg i dag fra meg alle barberbladene mine til behandleren min, som skal kaste dem for meg et annet sted enn hjemme hos meg. Jeg er nødt til å kjempe mot det jeg også. Det er nok nå. Det var du som fikk meg til å innse dette. Vil gjerne takke deg for det! Stå på, ønsker deg alt det beste fremover! Klem fra Bente :)

  10. 15 Ophelia 20. December 2012 at 12:10

    Du trenger ikke analysere opp og ned og frem og tilbake før du publiserer, selvfølgelig forstår jeg at du for din egen del vil unngå misfortåelser og misoppfatninger av din hverdag. Jeg kan ikke snakke for alle lesere, men jeg kan snakke for meg selv. jeg forstår at du har en mye vanskeligere hverdag enn de fleste kan drømme om å fatte. Selvom jeg aldri vil vite hvordan det er å være Karianne. Så vet godt hvorda det er å være Ophelia, Jeg vet hvor vanskelig det kan være å ‘bare’ spørre om hjelp i en butikk, om jeg tør i det hele tatt. Jeg vet at selvom man ikke har gjort noe ‘nevneverdig’ slitsomt gjennom dagen, kan jeg være helt utslitt og såvidt klare å sitte oppresit i sofaen. Ting er ikke like lett for alle. Folk tar det for gitt, å kunne gjøre dagligdagse ting uten å bli sliten, få angst eller ville gjemme seg vekk i ett hull reset av måneden. Det ble ganske langt og rotete dette her. Jeg tror jeg mistet poenget litt i alt rotet. jeg ville hvertfall fram til at det er godt nok. Og du er utrolig sterk som kommer deg gjennom hver dag. Stå på, vakre, vakre menneske <3

  11. 17 Linn L. 20. December 2012 at 12:11

    Skjønner at ting er vanskelig for deg om dagen. Dog ser jeg kampen din! Jeg tror IKKE at du heller vil ligge på sofaen enn å komme deg ut av dette<3
    PS: Julegaveshopping på nett is da shit! Jeg har kjøpt 95% av julegavene (og det er mange gaver!) på nett, det gjelder bare å starte litt tidligere og planlegge mer. Men jeg gjør alt for å unngå galematias på kjøpesentrene før jul!!
    PS2: Skoene!!!! <3<3<

  12. 19 Anne grethe 20. December 2012 at 18:08

    Har det veldig likt, ingenting strekker til. Skjønner ikke at dette skal være en så vanskelig tid på året. :( Ikke at andre årstider er mindre vanskelige, men mørket.. Det sluker alt av energi! Du har i allefall gjort en god jobb, og gratulerer med 80 dager! :-)

  13. 20 Anja 21. December 2012 at 10:43

    Jeg kjenner igjen følelsen av manglende energi, det er ikke noe godt å ikke orke å leve det livet man helst vil leve. Men det er allikevel lett å tenke at det går bedre med deg når du ikke kaster opp. Ikke fordi det er lett å ha anoreksi, men bulimien virker så veldig dramatisk på et vis. Jeg har selv slitt (sliter) med spiseforstyrrelser, men ikke bulimi. Jeg forstår ikke hvordan det er, men utifra det jeg leser så virker det veldig, veldig, veldig grusomt, vondt og vanskelig. Derfor håper jeg du får en jul uten oppkast, men jeg forstår også at en jul der anoreksien dominerer heller ikke er lett. Det er jo bare mat, mat og mat… Hvordan takler du julemiddag med familien? Du må ikke svare hvis du ikke vil:)

    Ønsker deg alt godt, og håper jula blir grei:)

    • 21 Karianne 21. December 2012 at 21:14

      Vet ikke helt hvordan det blir med julemiddag. Regner med at jeg kommer til å spise det jeg er komfortabel med å spise, eler noe i den dur. De har i hvertfall inget press eller forventninger til meg, det er vel heller mine egne “skulle ønske jeg var normal” som kan føre til at det blir vanskelig etterpå. Jeg prøver å ikke tenke så mye på det, heller ta det som det kommer :)
      Håper du også får en fin jul! ♥

  14. 22 Destiny 5. February 2013 at 23:32

    Der har du jaggu meg – MEG…jeg må sove meg opp til å ha energi til å være med på ting. Jeg blir oppfattet som LAT… jeg føler det er vondt og meningsløst.
    -j


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: