There is no finish line.

Hovedmålet akkurat nå er å distrahere meg selv. Jeg befinner meg i huset til mamma, alene med fire hunder. Mine to pluss to av hennes, Dina og Odin. Jeg skal være alene til lørdag. Det er ikke akkurat noe problem for meg å være alene, men akkurat nå er dette en ganske stor utfordring. Jeg kjenner presset for å si det sånn.

Det har seg nemlig slik at jeg, etter å ha forsøkt i hele 366 dager, har klart å slå min egen rekord når det kommer til hvor mange dager jeg har klart å holde meg unna overspising og oppkast på rad. Min forrige rekord var 52 dager, idag er dag 54. Jeg må bare si det; ende-fuckings-lig. I fucking did it.

Jeg kan bla så langt tilbake som til egne notater fra 2007 og kanskje enda tidligere hvor jeg skriver for meg selv og ønsker meg en spyfri tilværelse. Med andre ord har jeg utallige forsøk bak meg. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg har gått skikkelig på trynet. Jeg har ikke tall på hvor mange kroner jeg har kastet bort eller oversikt over hvor mye det har gått utover helsa – eller hvor mye av livet jeg har kastet ned i dass om jeg kan si det på den måten.

Jeg begynte på et innlegg her om dagen hvor jeg forsøker å oppsummere hva jeg har gjort feil. Hvilke forsøk som ikke har fungert. Hvilke taktikker som ikke fungerer. Det handler om å balansere kaloriinntak, treningsuttak, hvordan takle cravings, hvordan komme seg helskinnet ut av en butikk uten å ha gått berserk? Sult, det er det det kommer an på. Om du blir for sulten vil du nemlig ikke klare det. Trener du for mye, spiser du for lite – det går bra noen dager, kanskje til og med uker, men en dag smeller det. Jeg må se litt mer på det innlegget før jeg publiserer det.

Men det jeg egentlig skulle fram til akkurat nå var at det alltid pleier å gå galt når jeg er alene hjemme hos mamma. Hvorfor? Fordi jeg har tilgang på alt. Et helt kjøleskap fullt av gudene vet, frysebokser i flertall samt flere kjøkkenskap med både det ene og det andre, ingredienser til å kokkelere både det ene og det andre. Jeg har så lyst til å klare dette denne gang, likevel er det så mye press at jeg har lyst til å ta til tårene bare ved tanken på alt som finnes i skapene. Mat jeg ikke kjøper selv, ingredienser jeg ikke oppbevarer hjemme fordi jeg tviler på min egen evne til å stå imot.

Det føles litt rart å være hjemme hos mamma egentlig. Det føles som om når man er syk og hjemme fra skolen i ung alder. Du setter på TVen, blar gjennom alle kanalene i håp om å finne noe fornuftig – noe du sjelden gjør. Dermed ser du en episode SuperNanny før du blar videre og venter på noe annet. Jeg har TV hjemme også, men jeg har ingen TV kanaler. Absolutt ingen, jeg ser bare serier. Ingen reklamepauser, pleier å si at jeg er allergisk mot reklame.

Reklame for meg, er en trigger. Fortell meg når du sist satt gjennom en hel reklamepause og ikke så en eneste reklame for ett eller annet spiselig? Det skjer så og si ikke. Så du får lyst på sjokolade. Etter neste reklamepause har du lyst på pizza også. Så baller det på seg i det uendelige til du har lyst på absolutt alt og stirrer skuffet inn i de tomme kjøkkenskapene dine.

Med andre ord har jeg stortsett delt sofa med tre hunder, hatt en på gulvet og sett på TV store deler av dagen. Spilt Candy Crush Saga i reklamepausene. Har sett Home and Away. Oh lord, jeg var sykt hekta for noen år siden, særlig når jeg gikk på ungdomsskolen. Nå var det såvidt noen kjente fjes å se, ikke så spennende med andre ord. Luftet hunder selvfølgelig. Mamma har hundegård så det er jo veldig fort gjort.

Siden jeg nå er lei av reklamepausene og ikke finnner noe spennende på TV for fem flate øre blir jeg nok nødt til å rigge opp harddisken min sånn at jeg får sett Bones istedenfor, uten reklamepauser. Krysser bare fingrene for at jeg klarer dette. Minutt for minutt. Jeg kan ikke feile nå.

There is no finish line, you just keep going. 
– Demi Lovato.

Advertisements

11 Responses to “There is no finish line.”


  1. 2 I D Δ (@infantilitet) 22. November 2012 at 19:57

    Du er kjempe kjempeflink! Men du feiler ikke om du skulle få et tilbakeskritt, det er ikke en feil, du feiler kun om du gir opp og det ser ut til at det har du langt i fra gjort. Det sies at tilbakeskritt skal forventes, ikke fryktes. For det er kun tilbakeskritt, ikke tilbakefall, du kan aldri havne der du var igjen nå som du er mange erfaringer rikere og klokere. Du feiler kun om du gir opp.

    Du har ikke gjort feil, du prøvde noe som ikke viste seg å hjelpe, det er absolutt ingen feil. Å sortere ut hva som ikke hjelper gjør det lettere å finne ut hva som faktisk hjelper, og det er ingen feil. “Failure is success if we learn from it.” Jeg krysser fingrene for deg, men tror ikke det er nødvendig for dette får du sikkert til selv!

    Klem ♥

  2. 3 hjertekammer 22. November 2012 at 20:21

    Jeg vet det ikke hjelper mye, men i håp om at det hjelper litt, så har jeg troen på deg. Jeg tror du kan klare det. Sammen skal vi alle klare det uansett hva vi forsøker å holde oss unna.

  3. 4 Andrea Nornes 22. November 2012 at 20:31

    Kjempebra gjort! Stolt av deg!

  4. 5 Moda 22. November 2012 at 21:39

    Krysser fingrene for deg! You can do it ♥

  5. 6 Maren Marengs 23. November 2012 at 08:41

    Det er flott å se at du har så mye innsikt! Jeg forstår at det er vanskelig, har samme problemet når jeg er hjemme hos mine foreldre. Likevel tror jeg at du kan klare det, og tenk så fornøyd du (og alle andre som leser din blogg) blir når du har klart å gjennomføre dette :)

  6. 7 Renee 23. November 2012 at 09:09

    Du er beundringsverdig !!

  7. 8 bettysnuppa 23. November 2012 at 09:17

    godt jobba så langt da Karianne,stå på:) ingenting er umurlig det umurlige tar bare litt lengre tid:)

  8. 9 Anonym 23. November 2012 at 18:41

    Hei, har lest bloggen din en stund, men ikke kommentert noe før nå. Jeg blir imponert når jeg ser hvor langt du er kommet å hvor flink du er! Håper du klarte å komme deg gjennom dagen igår og idag uten sprekk, og at du klarer det til imorgen. Jeg heier på deg, du er en stor inspirasjonskilde :)

  9. 10 mokka 23. November 2012 at 22:59

    You can do it:))) klæmma i bøtter å spann sendes over eidet<3

  10. 11 tuttasverden 24. November 2012 at 19:39

    Wow nå ble jeg imonert! jeg kjemper mot samme målet men klarer langt ifra så mye. Jeg er rett og slettveldig imponert :) du er flink! stå på!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: