Bye bye Borderline.

På mandag ble det bekreftet at jeg ikke lenger oppfyller kriteriene for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse. Jeg har lenge lurt på om diagnosen virkelig passet meg en stund, men aldri helt turt å ta det opp. Det var frk.fastlege som spurte meg om jeg synes jeg kjente meg igjen i diagnosen da hun mente hun så særedles lite til “den” siden av meg. Når jeg dermed fikk bekreftet at andre også merket dette skylte lettelsen over meg.

Jeg tok det opp med frk.psykolog forrige mandag og vi ble enige om å snakke om det denne uka. Vi gikk gjennom kriteriene for diagnosen og diskuterte ett og ett punkt, hva som stemmer og ikke stemmer. Noen symptomer er fullstendig borte mens andre henger litt igjen. Konklusjonen er likevel at de symptomene jeg har ikke lenger er alvorlige nok til å oppfylle kriteriene for diagnosen.

Frk.psykolog gratuelerte meg når hun friskmeldte meg fra personlighetsforstyrrelsen og sa at fra nå av kommer ikke diagnosen til å stå i papirene mine blandt nåværende diagnoser. Vi er enige om at jeg ikke har blitt feildiagnostisert, men jeg oppfyller ikke lenger kriteriene for emosjonelt ustabil personlighetsforstyrrelse, borderline type.

Det viktigste kriteriet som har blitt mye mindre er impulsiviteten. Destruktive impulser. Jeg kan få destruktive tanker men jeg handler ikke på impulsene. Det er mer enn to og et halvt år siden forrige intox (overdose på tabletter), samme med tvangsinnleggelse. Svært lite selvskading i samme tidsperiode, usikker på nøyaktig hvor mange episoder det er snakk om, men ganske sikker på at det er mindre enn ti. Jeg administrerer mine egne medisiner og oppbevarer dem hjemme, jeg føler meg ikke utrygg eller redd for at jeg skal miste kontrollen.

Før kunne jeg ikke brydd meg mindre om konsekvensene av mine egne handlinger. Jeg hadde en holdning som gikk ut på at “dør jeg, så dør jeg!”, mens jeg nå er skrekkelig opptatt av å ha kontroll på hva som skjer og konsekvensene av egne handlinger. Når jeg får en impuls er det nettopp det jeg gjør, tenker på konsekvensene. Hva skjer om jeg skader meg? Jeg tenker på sårene, blodet, rotet, sølet, å eventuelt måtte få hjelp av legevakt til å lappes sammen, plaster, sårskorpene, nye arr, sår som gror, kløe, og jeg spør meg selv “er det verdt det?” Svaret jeg kommer opp med er NEI. Det er ikke verdt det og det er egentlig ikke det jeg vil eller ønsker når jeg får tenkt meg om mange ganger.

Akkurat det har det vært utrolig vanskelig å lære seg, å utsette en impuls lenge nok til at man rekker å kjøre en fullstendig konsekvensanalyse. Å lære seg og trykke på en pauseknapp midt i det verse tankekaoset, sette det til side og hente fram fornuften mens man egentlig ikke kan skru av følelsene sine i utgangspunktet. Ambivalensen river og sliter i hele kroppen, du vil men du vil ikke. Du vil men du vet bedre. Å lære seg selv og velge riktig selv når hele kroppen skriker at du velger feil.

Jeg har ikke helt ord for hvor godt dette føles å få diagnosen fjernet. Gledestårene trillet og jeg klarte ikke la være å smile selv om jeg var lei meg for noe annet bare minutter tidligere. Amazing.

Når jeg først fikk diagnosen bekreftet føltes det som en lettelse, at jeg nå “visste hva som var galt med meg”, at det hadde et navn. Lite visste jeg da om hvilke fordommer jeg skulle møte nettopp på grunn av dette stempelet. “Mennesker som deg… Mennesker med din diagnose”, sånn og slik – som om vi alle er “det samme”.

Jeg kunne ha skrevet om hvordan jeg har opplevd å bli sett på fordi jeg har hadde en diagnose, men akkurat nå vil jeg bare fortelle at jeg ikke har den lenger. Det er dette jeg mener når jeg sier at framgangen virker så liten fordi prosessen er så lang og detaljene faller gradvis på plass underveis, man merker nesten ikke at det blir bedre før man ser tilbake eller opplever å få bekreftet at det går framover. Det var slik jeg opplevde det når jeg fikk vite at diagnosen ble fjernet, siden mai 2010 har det gått så langt framover at diagnosen ikke lenger står.

Tid, terapi, kognitiv terapi, dialektisk adferdsterapi, kortere innleggelser, enda mer tid, tålmodighet man ikke har, tårer, å stå imot impulser, kjempe stille kamper ingen andre vet at du kjemper, sortere egne tanker, rasjonalisering, konsekvensanalyser – det er verdt det til slutt.

Advertisements

21 Responses to “Bye bye Borderline.”


  1. 1 sara 21. November 2012 at 15:13

    Så bra. Du er fin du Karianne :)

  2. 2 hardsecrets 21. November 2012 at 15:37

    Gratulerer så mye, Karianne, dette var godt å høre. :) Jeg er stille fra meg her i kommentarfeltet ditt, men jeg har lest bloggen din fast i nærmere to år og tenker mye på deg – selv om jeg ikke kjenner deg. Vil du skal vite at jeg beundrer deg og styrken din. Du er en stor inspirasjon.

    Stå på videre. ♥

  3. 4 Shatteredinpieces 21. November 2012 at 16:48

    Gratulerer! Jeg ble diagnostisert med borderline i går, så for meg er det motsatt… det føles rart. Men det er jo som du beviser noe som kan gå over! Og det er bra :)

  4. 5 Ida 21. November 2012 at 16:53

    Ååååå, gratulerer så mye, Karianne! Har vært fast leser av bloggen din i lang tid, og er virkelig imponert over at du holder ut, kjemper mot en bedre hverdag og jobber deg sakte men sikkert framover. Heier på deg!

  5. 6 bettysnuppa 21. November 2012 at 17:06

    Bra jobba at du er friskemeldt fra eupf en god lettelse vill jeg tenke meg,de har også en tendens til å blande sammen bilde til spiseforstyrrelser og pf`ene greit å få stryki av å ikke få fler:)stå på:)

  6. 7 m 21. November 2012 at 17:41

    Så bra!(holdt på å si gratulerer, men det blir kanskje litt feil og si? :-P)Har veldig mye av samme erfaringene som deg. Fikk borderlinediagnosen for noen år siden og da var det som om mange brikker falt på plass; nå derimot sliter jeg ikke lengre med samme grad av impulsivitet og selvskading. Kanskje jeg burde be om å bli vurdert på nytt også? Tror egentlig ikke jeg oppfyller diagnosen lengre.

  7. 8 Moda 21. November 2012 at 18:26

    Gratulerer! Utrolig bra jobba :-D Det gir håp til oss andre med personlighetsforstyrrelser. Veldig glad på dine vegne!

  8. 9 tuttasverden 21. November 2012 at 19:07

    Gratulerer! Jeg er selv under utrednng for å få vekk den diagnosen. Som du sier, masse fordommer med den. Det blir en befrielse å få den vekk. Hadde det bare betydd at alle problemer var borte, hadde det jo vært supert, men så var det de andre diagnosene da… Ønsker deg en bra uke.

  9. 10 anja 21. November 2012 at 21:28

    Nå ble jeg glad:-) du er en stor inspirasjon, Karianne!

  10. 12 L. 22. November 2012 at 09:41

    Passer det seg å si Gratulerer ? Så tilfelle; Gratulerer :) Med at du er blitt bedre!

  11. 13 Katrine S. 22. November 2012 at 11:13

    Så bra! Har fulgt bloggen din en stund, ikke turt å skrive til deg før nå. :)
    Jeg synes du er kjempe tøff, du er sterk og modig.
    Fikk diagnosen selv for 2 måneder siden, fikk et lite “sjokk” kan en si.
    Men sammen er vi sterke. <3 Stå på videre, så kommer vi i mål til slutt ^^

  12. 14 aboxof-chocolate 22. November 2012 at 16:55

    Jeg er så glad på dine vegne, og for fremskrittene du har gjort og gjør for deg selv. Gratulerer som emosjonelt MER stabil ;-) Fantastisk!

  13. 15 Emma 22. November 2012 at 17:31

    Fantastisk bra , Karianne. Jeg er så glad på dine vegne. Tenker at dette fortjener du virkelig, dette har du jobbet hardt for. Du har virkelig utviklet deg masse og vokst på dine erfaringer.
    KJEMPEBRA!!!
    Stor klem fra meg!

  14. 16 -H 22. November 2012 at 22:42

    Ikke værst, stå på du ! Men en diagnose nærmer du deg vel målet ditt ! :-)
    Men hva er egentlig “symptomene” eller ” kravene” man må oppfylle for å få den diagnosen ?
    Er selv ganske redd for å få en diagnose i det heletatt, selv om jeg sliter utrolig i hverdagen men selvskading og oppkast ..

  15. 18 Marthe 23. November 2012 at 14:05

    Gratulere Karianne, kjempebra jobba! Tar av mæ hatten:)

  16. 19 Linn L. 24. November 2012 at 22:34

    Gratulerer!!:)

  17. 20 Beate 27. November 2012 at 22:01

    Så utrolig godt å lese dette! Både fordi jeg har fulgt deg en stund, og ønsker deg alt godt, men også fordi jeg selv er i gang med behandling for samme diagnose, og innimellom er bekymret for at jeg ikke faktisk kommer til å komme ut av det. Det er så mange informasjonssider om diagnosen på nett, som sier at dette ikke er noe man blir frisk av, men at med riktig behandling over lang-lang tid, kaaaan pasienten kanskje bli i stand til å komme ut i arbeid. Det er skikkelig deprimerende lesning, og helt sikkert ikke riktig! Jeg både studerer og arbeider litt innimellom, og du har greid å bli kvitt diagnosen. Tilsammen motbeviser vi disse pesimistene! Så, gratulerer og tusen takk for at du akkurat fjernet ca 120kg fra skuldrene mine!;)

    • 21 Karianne 27. November 2012 at 23:29

      Psykologen min snakket veldig mye om hvor stort og vanskelig det kan være å bli frisk fra en personlighetsforstyrrelse! Men med tid kan symptomene dempes/minske – selv om det tar lang lang tid! Ikke gi opp ♥


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: