Just focus and keep aiming.

Det har vært en lang dag. Jeg fikk heldigvis sove lenge og mye i natt, det var godt men jeg er så trøtt når jeg våkner om morgenen at det ikke er gøy en gang. Det føles som om jeg aldri kommer til å bli våken, trøttheten i seg selv er som en hjelm som er for trang, som noen har tredd nedover ørene på meg, alt jeg har lyst til er å lukke øynene nok en gang.

Men så kom jeg på at jeg kunne jo ikke det. Det har seg nemlig sånn at jeg ikke kom meg til legen på onsdag, vi tok det per telefon, men dagen etter, altså igår, så kom jeg på at jeg trengte en resept! Mamma kan ikke kjøre for øyeblikket, ergo hadde jeg kjempeproblemer med å få denne kabalen til å gå opp. For det første er det nesten 4km tur/retur legekontoret og hjem igjen. Ikke det at det er så langt, men jeg har bare gått den turen alene én gang på 18 måneder fordi agorafobien er så jævlig.

Men så kom jeg på at jeg har avtale med psykiatritjenesten hver fredag, og tirsdag for den saks skyld. Tirsdag som var hverken ringte eller dukket de opp. Istedenfor å føle meg forlatt, glemt, ekstremt uviktig, “ingen i hele verden bryr seg, jeg kan bare gå å dø, ingen hadde merket det uansett” klarte jeg å spinne det dit at “ok, sånt skjer.” Men, det skjedde i forrige uke også, men da var det i alle fall noen som klarte å ringe meg for å beklage, selv om ordene som ble sagt var “jeg glemte deg rett og slett av!” Ikke ok.

En halvtime før avtalen jeg hadde med dem idag hadde jeg enda ikke hørt noe, så jeg ringte for å sjekke. “Vi har ikke tid til deg idag.” Da kjente jeg at jeg ble sint, faktisk. Not okay. Kjente jeg hadde mest lyst til å gråte mens jeg kjempet en innvendig kamp for å finne fram noe rasjonelt å si istedenfor og skjelle ut damen. “Neivel, men idag har jeg faktisk et reelt problem som jeg trenger hjelp til og vi har faktisk en avtale, dette kan ikke vente og ingen andre kan hjelpe meg å løse dette idag – jeg FORVENTER at dere hjelper meg.”

Rett etter at damen hadde sagt at hun skulle klare å hente resepten til meg selv om hun ikke hadde tid til å treffe meg egentlig, ringte Eirin og lurte på om vi kunne lufte hunder sammen. Været er nemlig absolutt elendig, det regner og er mildvær, isen glinser faretruende overalt så fort jeg kaster et blikk ut vinduet. Dødsfelle. Eirin hentet meg og vi gikk en minimal tur med løse hunder som løp gledelig rundt selv om jeg flere ganger holdt på å le meg ihjel av å se dem spinne på isen. Win win, kort risiko for oss og pur glede for hundene.

Når så var gjort ble Eirin med meg på apoteket fordi jeg var nødt til å hente ut denne resepten med tanke på at jeg er tom for den medisinen og trenger den sårt for å få nok søvn, eller å få sove i det hele tatt. Jeg jobber som en helt med å snu døgnrytmen til noe mer levelig, det hadde vært jævlig synd om det hadde vært bortkastet energi på grunn av noe så lite som at jeg manglet medisiner. Vi var på et apotek jeg aldri før har vært på. Det var så lyst der inne at jeg trodde jeg skulle bli blind en liten stund.

Det gikk greit. Litt angst. Jeg forsøker å fortelle meg selv at “det som skjer, det skjer” fordi jeg ikke kan gjøre noe med det OM noe skjer. Det er ikke opp til meg. Jeg kaster bort livet mitt på å bekymre meg ihjel over noe som KANSKJE skjer. For å sette det i perspektiv kan ALT skje. Når jeg skriver alt, så mener jeg egentlig at verden kan gå under imorgen uten at det er noe noen kan gjøre med det heller, men å tenke på det hjelper ikke.

Når jeg kom hjem spiste jeg sushi. Verdt å nevne. Sushi er godt og jeg visste faktisk ikke at det gikk an å få tak i dette i denne byen og siden Eirin hadde planer om å spise det samme så var valget enkelt. Har ikke spist sushi siden jeg var i Bergen sist og det begynner å bli veldig lenge siden. Kjenner at jeg og spisepinner trenger hyppigere møter. Når jeg var 13-14 lærte jeg meg selv å spise med pinner ved at jeg poppet popcorn i mikrobølgeovnen og spiste det med pinner mens jeg så på TV. Bare et lite tips, så slipper du å dumme deg ut på restaurant om du ikke kan det fra før.

Alt ordnet seg med andre ord til slutt.

Var det ikke egentlig noe spesielt med datoen idag? Jo, men hva? Etter å ha spist sushi kom jeg omsider på det, det fikk meg til å trekke på smilebåndet. Idag er det 6 måneder siden min forrige skadesprekk. Enkelte dager har vært så vanskelig at det hele har virket fullstendig umulig, men det er det jo ikke og jeg vet det.

Her er et bilde jeg ikke har lagt ut på bloggen før fra den photoshooten jeg gjorde med fotograf i forbindelse med den gang jeg var ett år skadefri for første gang, 25. Mai 2011.

An arrow can only be shot by pulling it backward. So when life is dragging you back with difficulties, it means that it’s going to launch you into something great. So just focus, and keep aiming.

Advertisements

10 Responses to “Just focus and keep aiming.”


  1. 1 Maren 16. November 2012 at 21:18

    Gutters for deg og alt du har oppnådd i dag ! :D

  2. 3 anna 17. November 2012 at 10:59

    Stå på! Ha en fin helg :)

  3. 4 Celine Therese 17. November 2012 at 13:20

    Du er så flott, Karianne, og du har så mange ting å være stolt over.

  4. 6 jannelouise 20. November 2012 at 00:06

    Hei.
    Jeg har følgt bloggen din en god stund nå, men har ikke turt å skrive til deg før nå..
    Vil bare si at jeg synest du er utrolig tøff som tør å være så ærlig om hvem du er. Forresten, er ganske sjalu på deg egentlig, just becaus you’re so pretty.
    6 mnder skadefri = respekt
    alle gode ønsker
    fra meg

  5. 7 Being strong 20. November 2012 at 18:54

    Det her høres garanter skikkelig dumt ut, men jeg må si det likevel. Jeg har lest bloggen din kjempelenge nå, fikk nesten litt sjokk da jeg skjønte hvor lenge det faktisk er. Men fy søren så langt du har kommet! Tenk, du klarer å stå imot selvskading, blant masse annet jeg ikke vil skrive fordi jeg selv vet jeg blir trigget av sånt hvis andre skriver det. Håper du virkelig kjenner deg stolt over deg selv, jeg er stolt av deg, og hadde vært stolt av meg selv hvis det hadde vært meg! Du er så flink og motiverende. Stå på videre, og masse lykke til <3

  6. 8 Anonym 21. November 2012 at 15:45

    Elsker sitatet :)

  7. 9 Linn L. 21. November 2012 at 19:52

    NYDELIG bilde, Karianne. NYDELIG!

  8. 10 Pia 29. November 2012 at 20:53

    Fantastisk sitat. Håper det er greit jeg låner det litt. Har hatt en fryktelig vanskelig dag og det sitatet fikk meg til å smile litt. Godt å høre ting ordnet seg. Du er så vakker.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: