Today I do, tomorrow I will.

Torsdag. En tom dag uten avtaler. Egentlig ingenting spennende å gjøre og egentlig ikke meddele heller, men sånn er livet. Mitt liv i alle fall. Jeg kunne godt ha sagt at det er kjedelig og at det føles som om jeg konstant går rundt og venter på at det skal skje noe. At det skal skje noe spennende som liksom skal gjøre alt bra på magisk vis. Som om jeg leter etter gjennombruddet.

Det er mange ting jeg føler at jeg venter på, at det beste jeg kan gjøre mens jeg venter er å få tiden til å gå, det sies at det blir bedre og jeg har med egne øyne sett andre praktisk talt klatre opp av en grav de hadde begynt å grave til seg selv – dét gir meg håp. Eksempelvis venter jeg på at kjøreforbudet skal oppheves. Som vanlig med andre ord, som vanlig iløpet av de siste snart tre årene. “Snart KAN du kjøre” sier frk.fastlege, “hvorfor skal jeg tro at det blir annerledes denne gang? Det har jo aldri gått slik jeg hadde håpet på før.”

Men uten håp kan man like gjerne gi opp.

Jeg venter på de sjeldne dagene hvor angsten så og si er fullstendig fraværende. De dagene jeg smiler ustoppelig bare fordi det føles godt å være til, kjenne at livet ikke er så umulig som det til vanlig føles som. Det er ikke sånn at jeg tror at jeg en eller annen magisk dag kommer til å våkne opp og være fri og lett, ikke plaget lenger. Det er neppe slik livet fungerer selv om jeg har opplevd akkurat dette – dog i negativ forstand. Våknet opp en dag og følt at alt har raknet fra hverandre iløpet av natta og at ingenting kommer til å bli det samme.

Det tar så lang tid å sette sammen bitene, pusle dem på plass. Hva med brikkene du mangler? Man leter og leter.

Og mens man venter, mens jeg venter gjør jeg noe så kjedelig som å jobbe med de mikroskopiske tingene, som bare for å minne meg selv på at jeg gjør noe. Eksempelvis rutiner. Eller døgnrytme. Eller den daglige angsteksponeringen. Alle måltidene. Å unngå overdreven speiling. Unngå overspising, unngå oppkast. Møte opp til avtaler, såkalt terapi og behandling.

“Alle monner drar” er det et ordtak som sier, det er kanskje sant om man setter seg ned og ser tilbake. Det er først i retrospekt jeg klarer å se at det egentlig, egentlig går framover selv om utviklingen føles så uendelig langsom at jeg omtrent ikke merker det selv.

Jeg kan ikke si at jeg går på jobb som vanlige mennesker gjør for å tjene til livets opphold, men jeg kan si at det har blitt enklere for meg å holde fokus på de små tingene når jeg har begynt å se på dem som jobb. Etter at jeg sluttet å se på småting som ting jeg “burde gjøre”, at jeg begynte å se på det som noe jeg MÅTTE gjøre. Noe jeg må gjøre. Jeg burde ikke gå en tur for å kjenne på angsten og at den ikke tar livet av meg – jeg MÅ gå en tur for å kjenne på angsten og at den ikke tar livet av meg. DET er min jobb. Alle disse småtingene som ofte går automatisk for mange.

Jeg har begynt å skille “jobb og fritid”, det vil si “min jobb og det jeg ellers gjør”. Jeg gjør det jeg kan for å prioritere de tingene jeg ser på som “min jobb” og belønner meg selv med “fritid” senere. Eksempelvis “du kan lakke negler i kveld etter at du har gått tur, vært på butikken og i behandling. Da kan du se tv-serier til krampen tar deg men husk at dagens gjøremål er viktigst.”

Jeg ser på hundehold som en del av jobben min, kaloriinntak, søvnrutiner, hushold, ryddighet og renslighet. Jeg ser på terapi, behandling, turer ut, angsteskponering, butikkturer, apotekturer, ærender generelt, å unngå skadetrang, destruktive impulser, overspisng og oppkast, det er jobb. Å balansere er min jobb, å gjøre det beste jeg kan på disse områdene – per nå er det min jobb.

Hvorfor jeg ser på det som jobb? Fordi det er livsviktige biter som MÅ på plass, uten tvil, det MÅ på plass for at jeg noensinne skal komme dit at jeg kan ta på meg mer og mer, for å jobbe meg opp til det livet jeg egentlig har lyst til å leve. Derfor er det jobb, fordi det er livsviktig. Klart man kan bygge hus uten grunnmur, men hvor lenge står det oppreist i stormen?

Og ja, jeg synes det er kjedelig. Kjedelig, mest fordi det er trist for meg, det føles som sorg og tap å skulle innse mine egne begrensninger, senke lista dit at JEG klarer når jeg VET at jeg egentlig er god for mye mer og en dag kommer til å klare det. Det er bittert men av erfaring nytter det ikke å være sint for det.

Det nytter ikke å skrive planer for morgendagen hver kveld, man må stå opp dagen etter og faktisk gjøre det. Ikke imorgen – idag. Og hva skjer egentlig med pulserende selvtillit midt på natta? DA, da er jeg klar for alt, fit for fight, da kan jeg klare alt, av og til får jeg ikke sove fordi jeg har en million gode idéer (det virker hvertfall som en god idé der og da), så jeg må skru på lyset, finne fram penn og papir og skrible ned alle disse tingene – i tilfelle jeg glemmer det.

Torsdag. Jeg har gjort noe så spennende som å vaske gulvene, ryddet generelt, tvunget meg selv til å ikke legge meg ned midt på dagen for å sove timene bort. Verden utenfor døra mi er dekket med speilblank is, det frister ærlig talt særdeles lite å skulle bevege seg ut i det hele tatt. “For Nick” tenkte jeg. “For Nick som kjeder seg av innedager. Gjør det for Nick.” Zahra lot jeg være hjemme, hun er ikke akkurat interessert i å trippe rundt på isen i kulda når hun konstant stopper for å sende meg lange blikk hvor hun bønnfaller meg om å få gå hjem og inn igjen.

Nå som jeg er ferdig med alle disse kjedelige og lite givende elementene hverdagen min består av, skal jeg se den ferskeste episoden CSI som kom ut igår. Som vanlig har jeg også et mål om å legge meg tidlig sånn at jeg kan stå opp for å få med meg de sparsomme strålene med sol man enda kan se i korte glimt før den forsvinner bak horisonten til midten av Januar. Sist jeg la meg tidlig (det vil si før midnatt) endte det med at jeg var lysvåken klokka halv tre og ikke fikk sove før klokka sju igjen.

Today I do, tomorrow I will. (Et lite sitat jeg plukket opp fra Criminal Minds.)

Advertisements

4 Responses to “Today I do, tomorrow I will.”


  1. 1 mokka 16. November 2012 at 00:09

    Innom me en aldri så litn klæm:)))Har trua på dæg æg, stay strong and you will stand tall in the storm, el nakka sånn;)

  2. 3 Veronica S 18. November 2012 at 12:10

    Masse gode tanker;) Du er sterk og du er fin!

  3. 4 Linn L. 19. November 2012 at 12:35

    Jeg tror det er veldig viktig at du har denne innstillingen jeg. At du setter deg “mål” hver dag, og presser deg selv. Det tror jeg så absolutt du vil tjene på i lengden!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: