Here’s the day you hoped would never come.

Tok litt feil her om dagen når jeg trodde jeg hadde en slags generalprøve når det kommer til angsteksponering idag, det hadde jeg ikke. Hjelp. Det vil si at jeg må hoppe i det på mandag uten å helt vite hvordan dette kommer til og gå i det hele tatt – dét er en skremmende tanke, men på den andre siden kjenner jeg at jeg har veldig lyst til å gjøre det, gjennomføre. Vise hva jeg er god for – egentlig. Hente fram superkreftene man ofte glemmer at man har, om de enda er der? Jeg har overrasket meg selv før og håper inderlig at mandag kan bli en av de dagene.

Jeg traff frk.fastlege igår, selv om jeg ikke hadde lyst for fem flate øre. Jeg hadde så lite lyst at jeg på forhånd ringte for å høre om jeg kunne avbestille. Det kunne jeg jo, det er jo mitt valg når alt kommer til alt. “Nå skal jeg settes i en situasjon som jeg vet kommer til å bli helt jævlig og potensielt utløse panikk, og når så er gjort har de tenkt til å kalle det -terapi- som om det er logisk?” Jeg spurte hva vi skulle gjøre og det var like lite gledelig som jeg hadde tenkt på forhånd. Men jeg dro likevel.

Før jeg dro oppdaget jeg at jeg hadde fått brev fra det fjerne utland, det var tykkere enn jeg rakk å lese der og da, men jeg åpnet det i alle fall, ut falt en oransje post-it hvor det sto “ps, have a nice day”. Dagens første lyspunkt.

Det ble en meget kort time på kontoret til frk.fastlege før prosessen ble satt ut i levende live. I forrige uke skrev vi, eller, mest henne, en liste over ting vi “skal gjennomføre”. Det er logisk fordi jeg VIL klare disse tingene selv, det er bare grenseløst irriterende at det koster så mye å komme dit! Hvorfor kan ikke noe bare være enkelt? Men det er sånn med livet, ingenting skal være enkelt, du vet, det kan jo bli for enkelt og hva skal man da gjøre her i verden?

Kjøpesenter neste. Sukk mitt hjerte. Jeg hater å stå i ro, hater å se rundt meg, hater å ta inn alle inntrykkene, hater å se så mange mennesker på ett og samme sted, hater å befinne meg der, midt i noe som er vanskelig – også skal jeg bare STÅ der, som om det er godt for noe? Neida. Joda. Så vi sto der litt, før vi gikk ordentlig inn. Vi har en avtale om hvordan “ruter” vi skal gå gjennom butikken – én dag. Igår var ikke dagen for vanskelig ruter, men for en kort og ukomplisert en. Det var ukomfortabelt og ubehagelig. Jeg ville helst ut derfra så fort som mulig. Men jeg gjennomførte og håper det blir godt for noe, en eller annen dag.

Etter det presterte jeg å fortelle hva frk.psykolog og Therese har planlagt og mener vi skal gjøre på mandag (den utfordringen jeg har snakket om) – og hun rett og slett inviterte seg med og synes dette var en strålende idé! HJELP.

Dette er meg:

For første gang på flere år kan jeg kjenne at forventingene bygger seg opp til mandag. Jeg kan ikke helt huske sist jeg gledet meg til å ha bursdag, men i år tror jeg kanskje det kan bli en fin en? Jeg har hatt noen kjipe bursdager, to stykker hvor jeg har gjort ekstremt dumme ting. Dette kommer sikkert til å høres latterlig ut og i retrospekt høres det relativt dumt ut (jeg vet det!), men det betyr ikke at det var uviktig den gang da, eller mindre virkelig. Jeg hadde nemlig en idé om at det ville sett fint ut på en gravstein (min egen), om jeg ble født og døde på samme dag.. Jeg vet ikke helt hvor denne vrange illusjonen kom fra, det har egentlig bare gitt meg noen dårlige assosiasjoner til bursdagen min.

Attenårsdagen min var fin til tross for at jeg var innlagt. Det ble en spesiell, fin og minnerik dag til tross. Jeg var også innlagt når jeg fylte sytten og nitten. Tjueårsdagen min var den første gangen på flere år at jeg fikk feire som jeg ville, noe som ble en veldig bra dag det og. I fjor derimot, jeg husker egentlig bare at jeg trente, Facetimet (ala skype) med noen i familien og at jeg fikk blomster. Gratulerer med dagen liksom.

Det er rart å bli eldre når man aldri hadde trodd man skulle bli det.

Uansett. Etter legetimen var jeg på posten og hentet bursdagsgave nummer to som jeg fikk lov til å åpne med en gang. Må si jeg ble mektig imponert da den er hjemmelaget men ser vanvittig profesjonell ut. Sykt fin, skal ta bilde av den men trenger å lade batteriet til kameraet pluss godt lys og riktig vinkel sånn at jeg får fram poenget. (Katie, if you’re reading this, thanks again!)

Janne og meg i bilen på vei til posten. Og de der to da.

Vanligvis har jeg skikkelig fin utsikt, igår så det slik ut. Snø, snø, snø. Når jeg sto opp idag måtte jeg faktisk måke snø. Åh. Jeg liker ikke å måke snø, jeg har fortsatt senebetennelse og snømåking gjør ikke akkurat saken bedre. Men Nick, han liker snø! Jeg kan til og med gå så langt som å si at han elsker snø. Når han skal ut å tisse går han fortsatt midt ut på plenen selv om han har vasset til livet i snøen… Alrighty then. Zahra derimot… Hun skal aller helst gå bak meg sånn at jeg kan bane vei for henne. Ikke det at jeg klandrer henne for det, skjønner godt at hun fryser.

Bestilte vinterdekken til Nick her om dagen, håper å få det i posten snarlig! Det er likt ett av de Zahra har, bare litt annerledes mønster. Håper det ser fint ut og at det passer. I samme slengen må jeg sette meg ned å sy potesokker. Zahra har jo, men de er så små at det blir en lang prosess å ta de på.

Dessuten har jeg fått min aller første artikkel på trykk! Det gjør meg litt glad. Den ble publisert i ROS sitt medlemsblad (Rådgivning om Spiseforstyrrelser). Det er ikke noe hokus pokus som jeg har rasket sammen i det siste, det er et gammelt blogginnlegg som jeg ble spurt om de kunne publisere da de tenker det er relevant fortsatt. Innlegget kan leses i sin helhet HER.

Advertisements

8 Responses to “Here’s the day you hoped would never come.”


  1. 1 staunea 26. October 2012 at 07:28

    Hvor er det bare stærkt gået, Karianne!
    Og sner det allerede i Norge? Herregud, så tidligt!

  2. 2 Ida Kristiansen 26. October 2012 at 10:54

    skal se om jeg får tak i det bladet fra ROS: Går der og de er veldig grei :)

  3. 3 anna 26. October 2012 at 21:34

    Gratulerer med artikkelen, du skriver kjempe bra! Håper mandag går bra, og at du får en fin helg <3

  4. 4 Marthe 28. October 2012 at 09:03

    Hei Karianne. Har et rart(creepy?) ut-av-det-blåspørsmål. Det gjelder hårfønere. Har du erfaring med hvilken type man bør satse på? Min har blitt brannfarlig, så trenger en ny snarest.

    • 5 Karianne 28. October 2012 at 17:22

      Du Marthe du Marthe… Jeg kjøpte nettopp en ny en!
      Den heter Babyliss D171E! Er kjempefornøyd med den. Okei pris, tror jeg betalte litt under 500, pluss at ledningen går inn i hårføneren (akkurat som en støvsuger, og nei, hårføneren blir ikke unødvendig tung av den grunn! Jeg absolutt HATER å surre den jævla ledninga på plass igjen, nå slipper jeg det og det føles flott!), pluss at den har meget mange kombinasjoner for temperatur på lufta (tre/fire alternativer) og to hastigheter tror jeg. Ps. Fant den på expert.

      • 6 Marthe 29. October 2012 at 07:42

        Tusentakk, skal sjekke den ut! Håpe utfordringa di idag går bra. Og gratulere så mye me dagen:)

  5. 7 Maren Marengs 28. October 2012 at 20:53

    Så utrolig herlig med snø.
    Og lykke til med utfordringen i morgen og supert at du klarte å gjennomføre med frk. fastlege :)
    Jeg har selv en kjempe utfordring denne uken, jeg skal på hundekurs med min hund. Sosialangsten river og sliter allerede nå, men jeg skal virkelig prøve.
    Har begynt å blogge på min blogg igjen, for jeg føler jeg har mye å dele av meninger og hvordan jeg håndterer ting. Håper du tar en tur innom en gang.
    Jeg heier hvertfall på deg :)
    Ikke minst er det utrolig hyggelig å høre hvor forskjellige Zahra og Nick er :) Mia hopper rett ut i all snø hun ser hun, her snakker vi ikke om å fryse, men nå har hun litt mer pels også :P

  6. 8 Karoline 28. October 2012 at 22:35

    Du bør være stolt over deg selv! Både fordi du uttrykker vilje og styrke gjennom tekstene dine, og dette skaper inspirasjon og motivasjon for mange andre. Ønsker deg alt godt, gode deg:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: