Now I watch as tables turn.

At dagen har vært ganske grei skyldes nok det faktum at jeg våknet relativt uthvilt idag tidlig. Det lover godt, det finnes nesten ikke noe som er verre enn å dra en søvntung kropp ut av senga mens du ikke helt vet om du henger med i svingene en gang.

På lørdag gjorde jeg noe “stort”, i alle fall om jeg skal tro alle andre som har sine meninger om nettopp dette. I utgangspunktet hadde jeg tenkt til å dele det med bilder, men kameraet mitt var tomt for strøm, ergo lånte jeg mammas kamera og det har jeg ikke her. Angsteksponering så til de grader. Jeg hadde totusen katastrofetanker på forskudd og generelt ekstremt lave forventninger til hele seansen. Jeg hadde ikke spesielt lyst for fem flate øre, men jeg gjorde det likevel.

For første gang på 28 måneder har jeg spist middag sammen med familien min uten å kaste opp. Når jeg skriver familien min mener jeg egentlig mamma, mannen som en dag blir stefaren min, og Janne, pluss fire mennesker jeg ikke kjenner i det hele tatt. Jeg hadde riktignok såvidt møtt dem før, men. Men! Det er ikke bare bare å sette seg til bords med sju stykker mens angsten herjer og spiseforstyrrelsen har sine egne tanker og meninger om det hele. “Bare lat som om du er normal” sier jeg til meg selv. Fake it to make it.

Det aller verste var å spise i seg selv fordi det ville sett ekstremt dumt ut (i hodet mitt hvertfall) om jeg hadde reist meg og gått midt i prosessen. Det fatet ble liksom aldri noe tommere, gud, hvor lang tid skulle det liksom ta? Ikke spise for fort, ikke for sakte, ikke tiltrekke meg oppmerksomhet, ikke sette noe i vranghalsen, ikke begynne å hoste, ikke klirre med glass, ikke miste bestikket… Bestikk, jeg er ikke vant til å spise med kompliserte redskaper, det har man ofte ikke tid til som bulimiker. Skje, gaffel, saks (skjære? Hvorfor skjære når du kan klippe og spise med fingrene?) – der har du meg. Neida. Joda. Men det er lenge siden sist det bulimiske hadde overtaket.

… det var liksom en slags feiring, faktisk en thanksgiving dinner (selv om det ikke er thanksgiving), skåling meg her, skåling med der, så skal man liksom følge med på samtalen og forsøke å skåle i takt med alle de andre, noe jeg slet litt med siden det ikke gikk lang tid mellom hver gang noen kom på noe å skåle for. Helt til sist fikk jeg det verste spørsmålet jeg vet om “hva gjør du for tiden da?”, hadde jeg vært forberedt hadde jeg sagt at jeg var syk, men det var jeg ikke forberedt på, så det ble en “ehm, ja, nei, det kommer alt an på!” “Jobber du, går du på skole?” – “eh, ikke akkurat nå nei.”

Jeg vet ikke om jeg kan gå så langt som å si at jeg hadde det fint, hyggelig eller at jeg koste meg, men uansett er det en grei erfaring å ta med seg videre, at det er mulig liksom. Ikke det at jeg ser for meg at jeg skal spise middag sammen med noen med det første, men jeg kan krysse ut at det ikke er like umulig som jeg skal ha det til.

Her om dagen snødde det. Ikke det at det er så spesielt, jeg har jo sett det før. Nick derimot kan neppe huske å ha sett snø før, å lufte han den kvelden var virkelig et syn for øyet. Han ble stående i yttergangen og skue utover den lett hvitkledde verdenen der ute før han tok steget ut på trappa og krummet seg ned for å smake på dette hvite. “Hva er dette? Er det spiselig? Kan jeg spise alt sammen?” Morsomt, tror han synes det var kaldt. På gøy laget jeg noen snøballer som jeg kastet. Han vet hva en ball er for noe, men jeg tror ikke han forsto hvordan de knuste og ble borte når de traff bakken. Og når han prøvde å bite i de gikk de hvertfall i stykker. Jeg måtte le høyt, selv om klokka var fire på natta.

Sånn føles det når panikken lammer kroppen. Høyspenning, livsfare.

Jeg kom på en passende metafor som burde gjøre det lett å forstå.

Se for deg at du spiser favorittmaten din og blir skikkelig matforgiftet til det punktet at hele systemet slår krøll på seg både den ene og den andre veien samtidig som du ikke kan holde nede noe som helst. Du føler deg rett ut jævlig på alle mulige måter og lurer på hvordan det er mulig å føle seg så jævlig dårlig.
Dagen etterpå føler du det forhåpentligvis noen hakk bedre, spørsmålet er da; ville du spist den samme maten som gjorde deg skikkelig syk dagen i forveien en gang til? Om du ble matforgiftet av kylling, hadde det da fristet å spise kylling dagen etterpå? Neppe. Jeg har hørt om mennesker som har hatt matforgiftning og ikke rørt akkurat den maten som gjorde dem syk på mange, mange år etterpå.

Sånn er det med angsten. Får du panikk den ene dagen frister det mildt sagt jævlig lite å skulle utsette seg selv for det samme allerede dagen etterpå. Men sånn er det altså når angsten er en del av livet og hverdagen, da har man ikke så mange andre valg enn å hoppe i det og håpe på det beste.

Deborah Lippmann – Across the Universe. Sykt fin neglelakk.

Jeg har full uke denne uka, det vil si; behandling hver eneste dag. Kjenner jeg gruer meg en smule til torsdagens angstutfordring, å kalle det en generalprøve er passende. Jeg har bursdag om en uke og i den forbindelse har frk.psykolog og Therese en liten plan om noe de mener vi kan gjøre, som i og for seg er en veldig hyggelig tanke, men ikke noe vi vil utsette meg for om det kommer til å ødelegge resten av bursdagen min.

Håper denne uka går fort, gleder meg nemlig til neste uke, because of reasons. Kan fortelle dere hvorfor når jeg har detaljene i boks! Gleder meg i alle fall, selv så skremmende det faktisk er.

Jeg har forresten navnedag idag, HURRA.

Advertisements

17 Responses to “Now I watch as tables turn.”


  1. 1 Silje M 22. October 2012 at 20:24

    Utrulig bra!!

    Stolt over dæ!

  2. 3 adhdrawn 22. October 2012 at 22:43

    gratulerer med både mestringen og med navnedagen :)

  3. 5 mokka 22. October 2012 at 23:57

    Stolt av dæg karianne mi<3 fantastisk godt jobba, har nesten ikkje ord:) masse goe tanka sendes over eidet fra mæg. Keep going the right way! Klæm fra mokka

  4. 7 anna 23. October 2012 at 15:54

    igjen så syns jeg du er imponerende! Sliter selv med myedu har skrevet om, og jeg syns du er utrolig tøff!

  5. 9 aboxof-chocolate 23. October 2012 at 15:57

    Må bare nevne at jeg synes du var så utrolig pen på det øverste bildet. Også har vi “likt” kjede forresten (ha ha – yey! ), men det står mitt eget navn på mitt… naturlig nok ;-)

    God metafor med matforgiftningen. Angsten har jerngrep om meg – altfor ofte. Me don´t like. Også må jeg liksom få delene mine til å forstå at de ikke har noe å frykte lenger… Ting tar tid, for å si det mildt… Men det vet du jo alt om.
    To tomler opp for at du gjennomførte middag – på tross av, og sammen med etc etc. Well done! Spent på hva det er til uken jeg… <3

  6. 10 Anne Marte 23. October 2012 at 18:17

    :D :D :D <3 <3 <3

  7. 11 lillevold 23. October 2012 at 19:34

    fin blogg! Du er modig som skriver åpent om problemene dine, syns jeg !

  8. 12 laipai 23. October 2012 at 21:56

    HÆRREGUD!!! Du aner ikke hvor imponert og stolt over deg jeg er nå! Du! Spise middag! LORDNESS Karianne, for en bragd! Faen hakke skjære meg så BRA!

    Må le av Nick, ser det nesten for meg, haha. Wtf happend to that ball??? Haha.

    <3

  9. 14 Elisabeth:) 23. October 2012 at 22:54

    Jeg er også stolt av deg! Syns du har gjort utrolig mange framskritt i det siste, Karianne. Det er godt å lese om :) Håper ting klaffer og at bursdagsplanene blir vellykket. Tommel opp for deg!

  10. 15 Anja 24. October 2012 at 10:23

    Det var tøft gjort!:)

  11. 16 29 25. October 2012 at 01:35

    Gratulerer med navnedag og at du fikk til middagen. <3

  12. 17 staunea 26. October 2012 at 19:49

    Hvor stærk du er. Kæmpe kram!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: