What am I supposed to do?

Det siste jeg tenkte før jeg la meg igår (idag tidlig) var at jeg bare måtte kjøre på og gjøre alt jeg ikke føler for å gjøre. Hvor henter man motivasjon når man aller helst ikke har lyst til å gjøre noen ting? Mest av alt har jeg lyst til å se Criminal Minds til evig tid, men selv det tar slutt og hva da?

Jeg skriver en såkalt urealistisk “to-do list” og tenker som så at livet vil gi mening, at jeg vil være flink og god om jeg bare klarer å følge punktene slavisk. Gang på gang innser jeg at jeg ikke klarer å utføre eller fullføre alle disse tingene jeg skulle ønske jeg fikk til. “Du må presse deg selv hardere” tenker jeg. Det er derfor det ikke går framover, “fordi jeg er feit og lat. Fordi jeg bare sitter her, eller ligger alt etter som og venter på at tiden skal gå. Om du hadde begynt å gjøre det du tenkte du skulle gjøre når tanken traff deg hadde du vært ferdig innen du var kommet kortere enn halvveis i en økt med prokrastinasjon.”

Eksempelvis planlegger jeg at jeg skal jeg stå opp klokka tolv (etter seks timer med søvn). Jeg kikker på klokka, den bekrefter at den har passert 0500 for en stund siden. Jeg skulle legge meg til midnatt, men da satt jeg i telefonen. Deretter skulle jeg bare se én episode criminal minds, deretter en til, deretter skulle jeg se om jeg klarte å ta igjen meldingene jeg får i innboksen min. (Jeg er udugelig treg når det kommer til å svare på mail, beklager inderlig om du ikke har fått svar enda. Det kommer!) Klokka blir to, tre, fire, jeg sukker. “Nå må du legge deg” sier jeg til meg selv for ørtende gang, klapper sammen macen og lurer på hvordan jeg skal gjøre det med medisiner. Tar jeg det jeg skal ta er jeg ubrukelig med mindre jeg har sovet x antall timer, noe som ikke kan kombineres med alle mine brilliante planer om at denne uka skal bli så mye bedre. Jeg deler en pille med kniv, kaster halve i vasken og tar resten.

Med viten og vilje hadde jeg trukket fra en del av gardinene sånn at jeg kunne få litt lys inn på soverommet, det pleier å hjelpe når det kommer til å stå opp. Sola skinner når jeg åpner øynene, panisk kaster jeg meg over telefonen, jeg kan ikke huske om vekkerklokken har ringt, har jeg forsovet meg?! Det har jeg heldigvis ikke. Jeg drar meg selv ut av senga og tenker at det er SOL ute. Nyt det, jeg elsker sola. “Idag blir en bra dag, det er sol ute, smil.”

Jeg har god tid til meg å være og innser at jeg for guds skyld ikke må finne på å sette meg ned før jeg skal til frk.psykolog, jeg kan jo finne på å sovne? Jeg kler på meg det jeg har planlagt å kle på meg, hvis ikke tar det alt for lang tid å bestemme seg. Jeg klarer ikke å bestemme meg for hvilke sko jeg skal ha på meg og prøver en av hver for å bestemme meg for hva som ser best ut.

Jeg rydder på kjøkkenet, sorterer klær, setter på en vaskemaskin, drikker en næringsdrikk, mater dyrene, rydder, legger oppvasken i bløtt, trasker en tur med dyrene i sola, solbriller. “Du er ikke redd” sier jeg til meg selv. Innen jeg kommer tilbake fra den lille turen med hundene ser jeg ned og innser at jeg ikke kom så langt at jeg byttet sko. “Fail” tenker jeg når jeg innser at jeg har vandret rundt med to forskjellige sko. Da vet du at det er mandag.

Jeg har ikke lyst til å snakke med frk.psykolog for fem flate øre, men etter noen meldinger fram og tilbake trasker jeg omsider avgårde. “Det er mandag, ikke ødelegg for deg selv allerede, ok?” På radioen spiller de Gangnam Style. Oh lord, okei. Javel.

Det får bli et bilde fra igår, jeg våknet med en kul i panna idag som jeg ikke husker å ha pådratt meg.

“Du høres litt sint ut, er det noe galt?” spør frk.psykolog. “Hæ? Det er bare livet” sier jeg. Deretter forklarer jeg både det ene og det andre, sånn og slik. Kjenner øynene fylles opp med tårer, men klarer å la være å begynne og grine. Når jeg føler meg tom for irritasjonsmomenter å spy ut skifter jeg tema og sier at hun aldri må finne på å gjøre slik som den gale psykiateren i Criminal Minds. Deretter må jeg forklare hva episoden går ut på.

En gal psykiater som mistet praksisen sin har satt opp en ny uoffisiell praksis og hengt opp lapper hvor han skriver at han kan kurere angstlidelser og fobier. Når menneskene som har tenkt at han kan hjelpe dem kommer til han og spør om han tror det er håp for dem forteller han at han har full tro på at de kan bli helt kurerte, “til og med idag, skal vi begynne nå?” De forklarer hva de er mest redde for. Deretter går de med på angsteksponering. Hun som hadde klaustrofobi kveltes etter sju minutter i en liten eske. Han som var redd for å bade og svømme druknet mens psykiateren satt på benken og tok notater. Hun som var redd for å begraves levende ble nettopp det. Hun ble dog reddet av heltene i Criminal Minds før psykiateren hoppet fra taket på en høy bygning og traff betongen.
Den episoden fikk det til å gå kaldt nedover ryggen på meg, spesielt når de avdekket alle likene han hadde gjemt bort iløpet av året han hadde herjet fritt. Grøss.

Hun ler og lover meg at hun aldri skal finne på noe slikt. “Kan vi gå nå?” spør jeg etter at jeg har blitt lei av å sitte i ro. Angsten kryper såvidt i kroppen. Vi trasker gjennom korridorene og i retningen som peker hjem for min del.

Når jeg endelig kommer hjem synker jeg ned i sofaen, det er ingenting jeg har mer lyst til enn å sove akkurat da. Plutselig spretter jeg opp av sofaen når det slår meg at det er sol ute og at klokka bare er to! Er det ikke perfekt å gå ut med hundene da, i sola, i skogen, når mennesker er på jobb og barn forhåpentligvis prekivert i barenehagen? Jo, nettopp. Jeg utstyrer dem med hver sin refleksvest mens jeg kler på meg støvler i tilfelle det er vått i skogen. Jeg har allerede tråkket i vannet jeg sølte på kjøkkengulvet to ganger før jeg fikset problemet (det vil si, tørket det opp) og det frister lite å bli våt igjen.

De spiller Gangnam Style på radioen igjen, Jeg sukker mens jeg svinger rundt huset og begynner å klatre opp den bratte skråningen. Sola henger lavt på himmelen og blender meg. Når jeg kommer opp i skogen løfter jeg konstant hånda for å skjerme øynene mot sola, du vet, jeg må jo kunne se at jeg ikke treffer på noen mennesker på en dag som denne, hvor jeg aller helst ikke vil gjøre noe som helst. Hver gang Nick stopper opp med ørene på stilk og kikker framover kjenner jeg hjertet slå litt fortere. “Hva er det han ser som ikke jeg ser?”

Jeg kaster noen godbiter hit og dit slik de blir så glade for at jeg gjør. Dessverre tør jeg ikke å stå i ro spesielt lenge før jeg føler for å flytte på meg. Det er rim i gresset, i lyngen, på bakken. Nick løper og Zahra tripper, jeg surrer mellom trærne og lurer på hvor jeg skal gå. Helst har jeg lyst til å gå til toppen, men det vet jeg ikke om jeg tør. Det er ingenting jeg ønsker mindre enn å skli ned den skråninga mens panikken river og sliter i kropp og sjel – igjen.

Jeg surrer ned til det lille vannet, det er islagt, det var det ikke for noen dager siden.

Innen jeg har fisket fram telefonen for å ta dette bildet har Nick, som aldri har sett is før, spasert rett ut på isen mot midten. “Herregud!” tenker jeg mens hjertet banker enda fortere, den isen kan umulig være tykk, inni hodet mitt kan jeg høre isen knake, knuse, ser Nick falle i vannet, ser han slite med å komme seg opp igjen, ser meg selv stupe uti det iskalde for å redde denne lille karen som ikke vet at is er farlig. “Nick, kom hit, se her! Se hva jeg har, kom hit. NICK, kom hit!” Isen knaker under han når han omsider snur. Herregud tenker jeg mens jeg gir han ett par godbiter for at han var flink, hørte etter og snudde. Ikke det at dette lille vannet er dypt, tviler på at det hadde rukket meg over hoftene, hvertfall ikke lenger enn over magen – men likevel. Det frister virkelig ikke.

Jeg skjelver sånn på hendene at jeg såvidt klarer å ta ett bilde før jeg begynner å kikke meg nervøst rundt igjen. “Nei nå, nå!” tenker jeg, “nå har jeg fått nok”, deretter vender jeg nesa i den retningen som er hjem og begynner å gå igjen. Jeg kaster noen godbiter hit og dit, hundene leter og snuser. Jeg for min del fortsetter å kaste nervøse blikk rundt meg.

Omsider balanserer jeg ned den bratte skråningen, runder hushjørnet og blir stående på trappa. “Hvor er de jævla nøklene? Skyt meg!” tenker jeg mens hendene går fra lomme til lomme uten hell. Jeg tenker at det er typisk min flaks å miste nøklene, igjen. Jeg kjenner panikken bølger gjennom kroppen mens hendene febrilsk fortsetter gjennom lommene. Innen jeg finner dem i brystlommen kjenner jeg tårene presse på. Jeg kaster nøklene hardt i gulvet i vill protest etter å ha slamret døra igjen bak meg.

“Quick, heng opp klærne!” tenker jeg deretter, før jeg synker ned i synkemyra og glemmer prosjektet helt. Deretter setter jeg på en ny maskin mens jeg tenker på hvor mye jeg misliker å henge opp klær.

Klokka er ikke 1600 en gang. Jeg tenker at jeg ikke skal sove på dagen, kanskje finnes det håp for å snu en håpløs døgnrytme. Sola har forresten gått ned, jeg er glad jeg gikk den turen når jeg gjorde. Jeg har godt av sol. Likevel skjønner jeg ikke hvorfor livet skal være så evig komplisert eller hva godt jeg kan gjøre for å bedre denne forkastelige situasjonen. What am I supposed to do, føler virkelig at jeg gjør det jeg kan, så godt jeg kan, prøver for det det er verdt. Skulle ønske det var en dato å holde ut til samtidig som jeg allerede fokuserer på de hendelsene som kommer. Det finnes noe å se fram til der ute.

Jeg ender garantert opp med å se serier og lakke neglene iløpet av dagen. Luksusproblemer, jeg vet ikke helt hvilken lakk jeg skal velge. (Alle er forresten bestilt på internett, prisene på neglelakk av god kvalitet i Norge er latterlige.) Cheer up emo-kid. :))

Advertisements

12 Responses to “What am I supposed to do?”


  1. 1 Tonje 15. October 2012 at 16:02

    Du har da virkelig vært mektig flink, som har klart alt det på en dag! En sånn dag hvor jeg bør/vil holde ut og gjøre masse har jeg også i dag… Bare at jeg ikke makter å gjøre noe av det jeg har lyst til å gjøre:p Men holde ut til kvelden så døgnrytmen blir rett igjen, det SKAL jeg klare.
    Og gud så fine de ORLY lakkene var! Og den Deborah Lippman lakken har jeg så lyst på!

    • 2 Karianne 16. October 2012 at 16:46

      Klarte du å la være og sove? Jeg klarte det! Men jeg klarte ikke å legge meg i rimelig tid likevel :/
      Nå har jeg nok glitter for VELDIG lenge har jeg funnet ut! Glitterstopp framover ;)
      Gå på beautybay.com forresten, der er det ikke ille dyrt (tenker mest på shipping siden det ofte er svindyrt fra andre steder).

  2. 3 Lin 15. October 2012 at 18:05

    Er det noe du kan melde deg på, et kurs, dansing etc som kan være konstruktivt for deg annet enn å vente på at tiden skal gå? Det må bli fryktelig kjedelig i lengden. Eller nettstudie?

    • 4 Karianne 16. October 2012 at 16:45

      Jeg er i ferd med å melde meg på lydighetskurs med hundene i det minste. Selv det virker utrolig krevende, hadde nok ikke turt å gjøre det om det ikke hadde vært for at jeg skal gjøre dette sammen med mamma.

  3. 5 Runa 15. October 2012 at 19:43

    En gang gikk jeg tur med hundene i tøfler. Forstod ikke hvorfor jeg plutselig ble så våt, det var sørpe ute!! Distre……neeeeei!

  4. 7 Therese 15. October 2012 at 21:31

    Jeg må huske å kjøpe neste 4 sesong av criminal minds, er jo helt hekta.

  5. 9 Anja 17. October 2012 at 10:36

    Utrolig fine neglelakker! Det må jeg sjekke ut. Så bra at du skal begynne på hundekurs, det er jo kjempegøy! Jeg går på treninger og kurs med min hund. Det er skummelt, men mye av tiden går med på å fokusere på og trene med egen hund. Det blir selvfølgelig samtaler med andre som er der, men bare om hund og det er så spennende. Alle har en felles interesse, og de aller, aller fleste hundefolk er kjempegreie. Spesielt de som kommer på treninger. Lykke til:) tror set blir kjempebra! Håper det kommer blogginnlegg om kurset:)

  6. 11 Ellie 17. October 2012 at 23:31

    Mandager altså <3
    Elsker criminal minds. Og dexter. Høydepunktet i uka er når nye episoder kommer :)

    • 12 Karianne 20. October 2012 at 16:09

      Jeg har ikke tatt igjen siste sesong av Criminal Minds enda, er midt i sesong fem akkurat nå! Men regner med å ta igjen nåværende episoder ganske snart. Serier går fort unna når jeg først setter meg ned. Synes dog CM er litt mer makabert enn andre serier jeg ser som også handler om drap/mord/etterforskning!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: