Hey, who turned out the lights?

Pretty please, les med respekt.

Galskapen slutter aldri å overraske eller forundre. Gang på gang spør jeg meg selv hvordan det i det hele tatt er mulig og hvorfor jeg ikke klarer å hverken ta meg sammen, venne meg til tanken, eller gjøre merkbare framskritt som får kampen til å føles ut som om det kanskje kommer til å lønne og løse seg til slutt.

Jeg går så fort jeg kan i motsatt retning, leter etter et sted å gjemme meg. Jeg kaster stadige blikk over skulderen min, jeg kan ikke se noe lenger. Jeg går noen steg ned bakken før jeg bøyer meg ned, setter meg på huk i håp om at ingen skal se meg. Oddsen for det er liten. Jeg befinner meg i skogen, et sted uten sti. Trærne står der, fargeløse og avkledde etter at det siste regnet og vinden tok med seg deres fargekledde påkledning.

Hele verden spinner i sirkler. Jeg forteller meg selv at jeg skal fokusere, hva gjør jeg nå? Hvordan løser jeg dette? Jeg kan ikke sitte her, det blir for dumt, dessuten vokser angsten i brystet jo mer jeg tenker på det. Jo lenger tid det går. Jeg prøver å kjenne etter om bakken er solid under meg. Jeg vurderer å ringe noen, men det igjen blir for dumt. Hva skal jeg liksom si? Jeg kommer bare opp med en løsning, som Doctor Who så simpelt beskriver det; “run!”.

Det eneste jeg hører er lyden av min egen pust og hjertet som hamrer i brystkassen min. Jeg merker hvordan greinene på trærne stryker og pisker mot jakken min alt ettersom, jeg hører den taktfaste lyden av mine egne fotskritt. Jeg løper. Det er i ferd med å bli mørkt ute, jeg vet ikke helt hvor jeg løper eller hvor jeg er på vei, hjem håper jeg. Hjem. Stien eksisterer nesten ikke. Jeg løper i sikksakk for å finne vei mellom trærne. Det pleier ikke å være mennesker der, jeg har aldri møtt mennesker der.

Det føles som om jeg er med i en gruelig skrekkfilm av den typen som får blodet til å pumpe fortere gjennom publikumets blodårer. Jeg kaster konstante blikk bak over min egen skulder, er det noen bak meg? Blikket mitt sveiper mot høyre og jeg vet ikke om jeg kan se noe der ute, mellom trærne i halvmørket. Jeg får øye på det som får hjertet til å hamre, jeg løper enda fortere. Som om jeg skulle løpt fra noe forferdelig, som om jeg hadde noen som ville meg vondt i hælene. En morder, noen som vil ta meg, gjerne med kniv, øks eller andre grusomme redskaper. Jeg må forte meg for å være sikker på at jeg diagonalt ikke vil krysse deres sti. Jeg må være kjappest, raskest, passere deres linje før de treffer min improviserte rute.

Jeg kommer ut av skogen og stanser såvidt på bakketoppen. Er de der ute? Jeg ser ned skråninga på huset jeg bor i med det flate taket, det er ikke mange meter ned dit. Aller helst vil jeg ikke løfte blikket mer, men jeg kan ikke noe for det. Panisk sveiper blikker mitt skråningen og konstanterer at det er tomt. Jeg ser ingen mennesker på vei opp eller ned veien, bakken som går forbi huset på den andre siden. Jeg skjelver i hele kroppen og er halvveis redd for a beina skal svikte under meg, i så tilfelle kommer jeg til å trille langt med mindre jeg faller bakover og kan ta meg for med albuene. Skråningen er bratt. Innen jeg er gjemt bak huset kjenner jeg lettelsen.

Jeg står på trappa og prøver febrilsk å låse opp døra, men hendene mine vil ikke holde nøklene stille, de faller mot betongtrappa og jeg bøyer meg kjapt for å plukke dem opp igjen. På forsøk nummer to går det, det automatiske lyset i yttergangen slår seg på.

Jeg føler meg patetisk. Aldri før har jeg vært så redd for noe så lite. Jeg føler meg uendelig liten, direkte sint på meg selv. Jeg vet ikke om jeg skal le eller gråte. Gråte for følelsene og grusomheten i det hele, eller le av det lille som tippet den kontrollen jeg hadde rett ut i ingenting. Og sammentreffet, hva faen er greia? Hvordan er det mulig? Jeg kjenner blodet koker i årene. Hvordan går det an? Hvorfor akkurat idag, hvorfor akkurat nå, hvorfor akkurat meg og ikke minst; hva er oddsen for at akkurat det skjer?

Frykt til side, la meg fortelle hva som skjedde. Latterlig spør du meg, i den grad at jeg skjemmes og om jeg hadde hatt hale hadde jeg stukket den mellom beina og bøyd hodet dypt i skam.

Jeg husker ikke helt hvilken dag det var, onsdag kanskje? Hunder. Hadde jeg ikke hatt hund kan du banne på at jeg neppe ville orket å gå ut døra i det hele og det store. Murt meg selv inne, punktum. Spart meg selv for virkeligheten og brutaliteten av noe som kun foregår i mitt eget kaotiske sinn.

Dagen i forveien hadde jeg gått den ruta jeg pleier å gå, bevegelsene mine fryser til is når jeg får øye på den sølvgrå bilen som står parkert akkurat der skogen begynner. Det har aldri skjedd før, betyr det at jeg kommer til å treffe på noen? Jeg har ikke lyst til å treffe noen den dagen, jeg vil gå en tur i fred og ro, høre på musikk, se hundene mine løpe, fylle lungene med kald, fuktig høstluft.

Hadde det ikke vært for hundene mine hadde jeg snudd, men det gjør jeg ikke. Jeg har ikke kommet så veldig mange meter forbi bilen før jeg treffer mennesker. To stykker. En mann og en dame, de ser ikke gamle ut. Neppe fylt tretti en gang, noen av dem. Jeg priser meg selv lykkelig for at Nick stopper når jeg sier han skal det, at jeg kan ta tak i selen hans sånn at jeg har kontroll på den lille kroppen som på nåværende tidspunkt enda tror det er ok å hoppe når han møter mennesker.

Hva faen er greia med hilseregler når man er i skogen eller på fjellet? Går du forbi noen på gata i sentrum passerer man hverandre i stillhet, med mindre det er noen du kjenner såklart. Treffer du noen ute i det fri, da føler du deg praktisk talt pliktig til å slå av en prat, selv så lite det frister. Høflighet du liksom. Det skaket meg i alle fall opp til det punktet at jeg stadig kastet blikk over skuldra og håpet jeg ikke skulle treffe flere mennesker den dagen.

Så, dagen etter velger jeg en annen vei. Hvor jeg føler meg helt sikker på at jeg ikke kommer til å treffe noen. Det er fredfylt og stille rundt meg, bortsett fra Nick som løper. Zahra tripper rett bak meg. Jeg fortsetter gjennom skogen, oppover bakken, opp mot bakketoppen. Det er så fin utsikt der oppe. Man kan se utover hele byen, forbi havet og langt videre til dit fjellene blir en kontrast som bryter med horisonten.

Jeg er nesten oppe og legger merke til den blå ytterjakken som henger der. Jakken i typisk gutteblå farge i størrelse seks år. Jeg vet det fordi det var jeg som hang den opp. Jeg fant den en dag for mange måneder siden og det virket logisk å henge den opp der. Hver gang jeg har vært der har jakken også vært der. Jeg knipser noen bilder med telefonen før jeg blir stående å kaste godbiter til Nick og Zahra som ivrig løper rundt i lyngen med nesa i bakken på let etter disse små matbitene de aldri ser ut til å bli lei av.

Jeg aner fred og ingen fare, kjenner ikke på hverken angst eller andre ubehagelige følelser. Det er her det blir patetisk, i det jeg hører en lyd. En stemme, et rop? Jeg vet ikke, jeg snur meg brått og får øye på den lille kroppen som brått dukker opp bare ti meter unna meg. Et menneske i miniatyr iført blå bobledress i samme nyanse som jakken som henger der. Jeg får tak i Nick, registrerer et rosakledd menneske i minatyr som følger etter han i blå dress. Det ser ut til å være de to små, alene. Jeg snubler i motsatt retning, må bare bort.

BARN. Små kropper som neppe vet hvordan livet kan være, små kropper som føler seg tilfredse og stødige til tross for en alenetur i skogen uten voksne. Det jeg blir redd for er at de skal se meg. Barn. Barn er oppsøkende, i deres øyne framstår jeg som voksen. Jeg klarer ikke tanken på at de skal komme surrende i min retning, rope noe etter meg om hunder, få meg til å stoppe for høflighetens skyld, besvare deres spørsmål, eventuelt la dem klappe på Zahra.

Barn. Små blodsugende igler som fester seg på deg når det passer deg dårligst. Jeg vet ikke når akkurat disse to små uskyldige skapningene ble forvandlet til trusler og monster i hodet mitt, jeg må bare bort. Det siste jeg rakk å registrere var at den lille gutten selvsikkert plukket jakken ned fra treet, som om det var hans og sa noe jeg ikke hørte fordi jeg hadde musikk i det ene øret. Hvordan er det mulig? Jakken har hengt der i flere måneder. De kunne funnet jakken sin hvilken dag som helst, når som helst, hva er oddsen for at de treffer på akkurat meg, akkurat da, akkurat den dagen?

Disse to små kom opp den veien jeg hadde planlagt å gå ned igjen. Istedenfor blir jeg tvunget til å improvisere med skrekk og frykt som to skygger som tar meg igjen og klenger seg fast i kroppen min. “Hey, who turned out the lights?” hører jeg i hodet mitt mens jeg tenker på de to skyggene. Jeg vet ikke hvorfor jeg tenkte at det var to skygger, det finnes bare én ting jeg assosierer med to skygger. Vashta Nerada (Doctor Who), og innen du er klar over at du har to skygger er det for sent.

Det slår meg innen jeg setter meg på huk. “Hva faen er det du holder på med, gjemmer deg for to små barn? Er du klar over hvor latterlig det er?” Det er nettopp det jeg er, klar over hvor latterlig det er. Og hvem skulle jeg liksom ringt, det er jo ikke akkurat som om noen kunne hentet meg der jeg satt heller, midt i skogen, i lyngen, bak en stein, halvveis ned en eller annen skråning.

Om jeg hadde gått ned veien de kom opp hadde jeg fortsatt i en rett linje til jeg kom til den strømstolpen i skråninga ned mot dit jeg bor. Nå som jeg har beveget meg unna de små barna er linjen hjem en diagonal. En diagonal som vil treffe deres linje, de vil krysses. Jeg vil ikke møte dem igjen. Jeg reiser meg opp, forsøker å rasjonalisere mens jeg går ned skråninga. Mellom trærne kan jeg se de små menneskene langt der borte på vei ned den veien de kom fra. Faen. Min diagonal er lengre enn deres rette linje, det eneste valget jeg har er å løpe, krysse deres linje før jeg rekker å møte dem igjen.

Så jeg løp. Mens hjertet hamret i brystkassen og frykten sirklet rundt meg mens mørket hadde begynt å usynliggjøre landskapet rundt meg. Når jeg kom hjem ville jeg helst grave min egen grav å bare dø.

Igår gjorde jeg ingen ting. Idag visste jeg at jeg måtte driste meg ut igjen. Det er ikke farlig, er det vel? Det er som om du nettopp har hatt influensa, immunforsvaret ditt vil være litt svekket en stund etterpå før du kommer deg helt. Du vil være mer sårbare for andre bakterier og virus fordi kroppen ikke jobber helt optimalt. Om jeg sammenligner panikken med influensa prøver jeg bare å forklare at terskelen for nye panikkanfall i situasjoner som har gått greit i det siste, er lavere.

Skam. Ordet strekker ikke til. Det klarer ikke å beskrive følelsene jeg sitter igjen med. Jeg føler at jeg ikke hører til i verden, nederlaget blir latterlig enormt og jeg forstår enda ikke hvordan noe så lite kan vokse seg så stort at panikken bølger gjennom hele meg, fyller meg til det punktet at den eneste løsninga virker som flukt.

Advertisements

14 Responses to “Hey, who turned out the lights?”


  1. 1 Julia 13. October 2012 at 20:17

    Karianne, du må vite at jeg tenker på deg hver dag, og krysser fingrene for deg! <3 Keep going!

  2. 3 Letsfly2thestars 13. October 2012 at 20:36

    Jeg syntes det er fælt at du har det vondt.. Og jeg gjør ikke annet en å håpe at du blir bedre en dag. For du er den personen som fortejner mest å være glad. Glad og lykkelig. Håper ting blit litt bedre i hvertfall i morgen<3

  3. 5 anna 13. October 2012 at 22:18

    fortsett og kjempe, for en dag kan alt bli bra. Men den eneste måten å finne ut av det, og blir “fri” er å forsette og kjempe. Syns du er utrolig sterk og bra inspirasjon!

  4. 7 bettysnuppa 14. October 2012 at 01:12

    så flott innlegg du har skrevet mye som kan trigge den forbannade angsten desverre utrolig mange føleser å tanker som svever i en sånn sammenheng kunne kjenne igjen litt syns du var flink jeg som kom deg igjennom og kom deg opp å ut en annen dag igjen stå på:)

  5. 11 Therese 16. October 2012 at 10:35

    Mange gode klemmer til deg <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: