Major Challenge.

“Vil du være med på kino?” spurte Eirin her om dagen. Jeg nøler som vanlig, tenker alltid at jeg ikke kommer til å klare det. Skjønner ikke hvorfor jeg alltid bruker lang tid på å vende det negative om til noe positivt, hvorfor det tar meg så lang tid å forstå at jeg kanskje klarer mer enn jeg tror.

Men hey! Er det ikke det jeg vil da? Kunne gå på kino en dag om jeg skulle føle for det? JO, nettopp. Jeg pleide å være veldig glad i å gå på kino. Etter at agorafobien traff meg har jeg bare vært på kino én gang, i Januar og det var ikke en veldig positiv opplevelse. Panikk. Jeg hadde bare lyst til å gå derfra men jeg var så gelé i hele kroppen at jeg ikke trodde jeg skulle klare å stable meg selv på beina og sette en fot foran den andre. Det vil da si at jeg ble sittende i en ekstremt ukomfortabel situasjon hvor jeg følte at det ikke var noe annet å gjøre enn å lukke øynene og drømme meg bort til et bedre sted.

“Ja” sa jeg til Eirin som svar. Egentlig skulle vi igår, men det gikk ikke likevel. Er veldig takknemlig for at vi gikk på kino idag, mandag istedenfor. Det er jo ikke akkurat den mest hektiske kinodagen i uka, thankfully.

En stor del av meg hadde ikke lyst til å tenke på det i det hele tatt, jeg vet hvor fort tankene forvandles til katastrofetanker som sprer seg som ild i tørt gress til jeg til slutt blir så redd at jeg mest sannsynlig trekker meg, feiger ut, ikke klarer å tørre og prøve en gang.

Jeg tenkte som så at jeg skulle ha en stille og rolig dag, spare opp energi sånn at jeg var klar. At ikke noe skulle være til hinder, at jeg ikke skulle være trøtt, sliten eller føle meg ukomfortabel. Ha! Som om det skjedde. Etter to telefoner til legekontoret var resepten min klar til henting. Det begynner å bli mange måneder siden jeg gikk opp trappa til legekontoret.

Å stille seg i kø er ikke noe jeg synes noe om. Men så skjedde det noe som fikk meg til å trekke på smilebåndet. Legekontoret har høytalersystem hvor legene roper opp neste pasient. “Bestemor til kontor nummer fem” sa barnestemmen. How sweet. Det fikk meg til å tenke litt mindre på at jeg sto i kø og følte meg ukomfortabel i situasjonen, selv om jeg var sammen med Lillemi. Når det omsider ble min tur brukte damen lang tid på å finne resepten.

Når jeg endelig hadde fått den måtte jeg selvsagt på apoteket for å hente ut disse jævla pillene. Epilepsimedisiner, selvsagt ikke noe jeg kan utsette eller vente med. Jeg er selvutnevnt ekspert når det kommer til prokrastinasjon og utsettelse. Men igjen, det er livet. Det er sånn hverdagslige kjedsomheter selv ikke A4 mennesket slipper unna. Kø, venting og rastløshet.

Men jeg fikk det jeg skulle før jeg absolutt måtte innom rema for å få tak i mer pepsi max. Å se Dexter blir ikke det samme uten pepsi max. Dermed så jeg episode nummer to før jeg tenkte som så at hundene mine trengte litt TLC, tender loving care. Det vil si at jeg kledde på meg selv, Zahra, utstyrte Nick med refleksvest (holdt nesten på å skrive redningsvest!) før jeg trasket opp i skogen.

En time senere kom jeg inn døra hjemme, da var det ikke lenge til Eirin skulle hente meg. Så mye for å samle energi og forberede meg mentalt. Kino er en stor utfordring. En handletur kan eksempelvis unnagjøres på ti minutter så lenge det ikke er lang kø, kino derimot. Angsteksponeringsmaraton.

Det er nesten obligatorisk å dokumentere fakta.

Gud bedre så frynsete jeg blir i kantene etterhvert som klokka tikker avgårde. Skjelver på hendene, freaker ut når jeg bare finnner én sko. Hallo, hvordan er det mulig å rote bort en sko? Oh, that’s right med tanke på at jeg har for mange og har kastet alle sko som ikke tilhører sesongen inn i ett og samme skap. Lykke til med leteprosessen. Innen jeg fant den skoen jeg manglet satt Eirin på gulvet i yttergangen og klappet på Nick som var passe sliten etter å ha løpt fra seg en times tid.

“Skal bare” sier jeg som vanlig mens jeg surrer fra kjøkkenet til stua, “hallo, hva er det jeg leter etter?”, Eirin foreslår penger, telefon og nøkler. Aha, nettopp det ja. Innen jeg kom meg ut døra kjentes det som om jeg kom til å kaste opp. “Lykke til” tenkte jeg bittert i mitt stille sinn, “dette kommer aldri til å gå bra.” Jeg skjelver, fryser og hakker tenner. “Har ikke jeg tyggis i en eller annen lomme?!”, halvdesperat gjennomgår jeg lomme etter lomme før jeg innser at tyggis har jeg faktisk ikke med meg.

For meg er tyggis løsningen når det kommer til gnissing av tenner og kjevelåsninger som jeg ubevisst utfører i kompliserende situasjoner. Når bilen var parkert var jeg usikker på om beina ville bære meg, hallo? Kroppen søker kontakt med beina. Joda, katastrofetankene må gjerne dra til helvete. “Har du bestilt billetter?” spør jeg Eirin mens jeg halvveis har grepet tak i armen hennes, som om det kommer til å hjelpe. “Nei, vi skal kjøpe billetter nå.” Kjenner frysningene kryper nedover ryggraden. “Jeg kan kjøpe de om du står her” hvorpå jeg utbryter “NEI, ikke gå fra meg”, halvpanisk. Vi ser på klokka. Eirin foreslår at vi kan gå innom butikken istedenfor. Jeg ler HØYT. Are you kidding me? Okei, sånn er livet. Hit og dit, ikke noe A til B, digresjoner meg her og digresjoner meg der. “Tyggis! Må ha tyggis.” Eirin ville ha brus. Jeg sukker når jeg oppdager at vi må innerst i butikken for å finne brus.

Jeg ber meg selv skjerpe meg kraftig, fake it to make it. Rett opp ryggen og løft blikket, dette er ikke farlig. Jeg bruker trehundredeogsekstifem dager i året til å bekymre meg for noe som kanskje skjer to ganger i året. Eller kanskje oftere, jeg har ingen statistikk, men herregud. Bortkastet tid, bortkastet energi, bortkastet LIV. Kaster bort livet mitt å bekymringer og jeg vet det. “Dra til helvete” murrer det inni hodet mitt mens vi trasker tilbake til kinoen.

Lukten av popcorn fyller hele lokalet. “Gud, jeg kjenner jeg eser ut bare jeg puster inn denne lukta” sier jeg, vi ler. Vi finner billetter, sånn passelig akkurat noe jeg kan leve med. Omtrent midt i kinosalen, litt mot høyre og det er mange ledige seter bort til neste menneske. Flott. Jeg har allerede planlagt nødutganger i hodet mitt. Automatiske tanker, det er ikke uvanlig at mennesker orienterer seg, ser etter exit skilt eller nøtutganger, i tilfelle brann eller lignende.

Billettmannen river av billettene våre og vi fortsetter opp trappa til kinosalen. Ikke den lille som jeg dristet meg inn i, i Januar, den store kinosalen. Jeg trekker jakka tettere rundt meg, fester blikket på gulvet, vil helst ikke vite hvor mange mennesker jeg har tenkt til å tilbringe timer i samme rom med. Likevel klarer jeg ikke å la være. “Oi, det var jo ikke så ille da”, tenker jeg før vi setter oss ned.

For å ha noe å gjøre deler jeg billettbildet mitt på instagram. “Herregud” sier jeg, “vet du hva? Jeg skulle egentlig til frk.psykolog idag, men så glemte jeg at det var mandag! Er det mulig?!” Eirin ler igjen. Jeg ler jeg også. Vel. Da er det bare å sette seg godt til rette og nyte filmen? Jeg konsentrerer meg om å puste luften helt ned i magen. Eller, fylle lungene skikkelig er vel en mer realitetsriktig forklaring.

Jeg kjenner uroen kribler i kroppen mens oppbyggningen av filmen begynner. “Jajaja, gi meg action, gi meg noe å følge med på nå!” Jeg venter utålmodig på point of no return, der handlingen kommer sikkelig i gang og du skjønner hva det dreier seg om.

Deretter gikk det faktisk bra. På ett eller annet tidspunkt rakk jeg å tenkte “dette er faktisk ikke så verst!”, jeg smiler for meg selv i kinomørket. Innen filmen var over var jeg DER oppe. Euforia, lykkerus. “Si fra neste gang du finner en bra film på kino” sier jeg til Eirin, som påpeker at hun er stolt av meg før jeg går ut av bilen hennes.

Jeg skal definitivt på kino flere ganger.

Advertisements

22 Responses to “Major Challenge.”


  1. 1 Elisabeth:) 8. October 2012 at 21:28

    FLOTT! :D Så utrolig bra! Dette her var det skikkelig godt å lese. Jeg tror jeg kan skrive for alle leserne dine, vi er stolte av deg. Når jeg så billettene på instagram tenkte jeg “YES”, og jeg er veldig glad for at du fullførte. Du er sterk du, og dette fortjener iallfall gullapp på vegen!;)
    Tommel opp og klem til deg!

  2. 3 Tonje Pedersen 8. October 2012 at 22:32

    Så bra du beskriver hele tankeprosessen i situasjonene. Kjente meg igjen mer enn en gang ja.. Men gud så herlig å lese at du klarte å glemme bort angsten etter hvert og nyte en kinoopplevelse!:D Vel fortjent!

  3. 5 anna 8. October 2012 at 22:35

    Utrolig fint og tøft gjennomførst! Forsett å kjempe!

  4. 7 Tessa 8. October 2012 at 22:40

    Den filmen har og jeg lyst til å se ^^ så bra det ble en positiv opplevelse for deg! <3

  5. 9 Pia 8. October 2012 at 23:40

    I’m loving this. Du er rå, Karianne! Jeg har så enorm respekt for deg. Og klokketro på at du vil få det bedre. Du må det. Stolt av deg, jeg også, selv om jeg ikke kjenner deg. :) God natt!

  6. 11 Andrea Nornes 9. October 2012 at 05:40

    Fantastisk inspirerende!

  7. 13 Julia 9. October 2012 at 08:03

    Ååh, så flink du er, Karianne! <3 Jeg er stolt av deg!

  8. 15 Linn L. 10. October 2012 at 14:23

    Oi. Nå fikk jeg tårer i øynene her. So happy for you! Jeg er GLAD for at det gikk bra, selv om du gruet deg så fælt. Er ikke det den beste følelsen i verden? –> Ubegrunnet frykt. Håper du opplever mer av dette i nær fremtid <3 :)

  9. 17 Anja 10. October 2012 at 21:07

    Wow så bra! Du er tøff:)

  10. 19 vikkan 12. October 2012 at 11:59

    Så flink du er! Stå på, karianne, baby steps ;)

  11. 21 Anne Marte 13. October 2012 at 14:32

    Made me smile :D
    Er så stolt av deg! (Y) Tommel opp :)
    Lovelove <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: