TGIF.

Evig takknemlig for helg. Evig takknemlig for tid til å sove. Når jeg våknet idag var jeg utrolig nok hoppende glad – for at det regnet. Det var nesten sånn at jeg gledet meg stort til å gå ut døra med pinglegutt og sutreguri som ikke liker regn, det gjør jo ikke jeg heller – men idag. Forskjellen fra igår og idag er så simpel som at jeg fikk støvler i posten igår, ergo slipper jeg å bli våt på beina resten av høstsesongen. Hadde ikke trodd jeg skulle bli så glad av noe så lite.

Fra igår til idag har jeg lest denne, noe som gikk skuffende fort. Bruker alltid flere uker på å lese bøker, skjønner jo nå at jeg må finne bøker som fenger min egen interesse istedenfor halvhjertede forsøk på å pløye meg gjennom bøker som andre anbefaler. Når boka blir utlest så fort betyr det for min del at det er en god bok.

Dagen har vært full av eksponering for min del. Shopping, tenker du kanskje – og ja. Men ikke i den forstand at det er noe jeg så fram til, gledet meg til eller hadde noe særlig glede av i det hele tatt. For det meste var det bare ukomfortabelt til de grader.

Jeg hater apoteket. Det var i første omgang dit jeg og mamma skulle med tanke på at hun reiser bort en uke og næringsdrikklageret mitt går mot slutten. Jeg skulle egentlig gjort dette tidligere i uken, men jeg er distré og glemsk, skal heller ikke legge skjul på at jeg er veldig god på å utsette ting jeg gruer meg til. For eksempel apoteket. Med mindre du selv har stått på apoteket og scannet næringsdrikker kan du neppe forstå irritasjonen min. Det tar uendelig lang tid, det skal tastes uendelig mange tastetrykk på den datamaskinen, tiden går uendelig sakte og køen med mennesker bak deg bare vokser og vokser i takt med irritasjonen deres, de som kanskje skal ha noe så simpelt som en eske med ett eller annet, takk, farvel og god helg på to minutter.

Hadde jeg vært litt mindre distré og ordnet ting i tide kunne jeg lett spart meg selv for turen til apotek nummer to, fordi apotek nummer en ikke hadde mange nok næringsdrikker med riktig smak og type. Sukk mitt hjerte, tenker jeg mens jeg går rundt og rundt hyllene på apoteket. Lyset er skarpt og fargene sterke, det finnes liksom ikke noe behagelig å hvile øynene på for angsten, angsten satte klørne i meg så snart jeg slamret igjen døra til den sølvgrå bilen til mamma.

Mamma hadde også et ærend hos dyrlegen og jeg tenkte som så at jeg kunne belønne meg selv med noe så fantastisk som en hel post-it om jeg bare trasket inn den døra jeg også, noe jeg selvfølgelig gjorde. Jeg tok med Nick, i all hovedsak for å plassere han på vekta. De røde tallene lyste 12.4kg mot meg og ett lite øyeblikk trodde jeg at jeg kunne returnere til bilen allerede, men nei. Livet. Livet består av mennesker og smalltalk, det er jo høflig å skulle veksle noen ord med mennesker du ikke aner hvem er, spesielt om de søker nettopp deg, henvender seg til nettopp deg fordi det er noe med deg som fanget interessen deres. I mitt tilfelle er det hundene mine som fanger andres oppmerksomhet.

“Har du ny hund?” sier damen og ser spørrende på… mamma. Jeg vet ikke om det er uhøflig å rope “det er MIN hund altså”, etterfulgt av “jeg er eldre enn jeg ser ut som også” og “dette er faktisk hund nummer  TO!”, så jeg lar være selv om jeg har aldri så lyst til å poengtere at det er jeg som sitter på huk og hviler hendene på min egen hunds hofter for å passe på at den overlykkelige krabaten min ikke skal ta sats og hoppe så høyt at han kommer i øyehøyde med menneskene han møter. Han er så lykkelig at han tror han må helt opp på andres nivå for å hilse skikkelig. Og når jeg skriver “hoppe” mener jeg ikke at han står på bakbeina og krafser deg entusiastisk med forbeina på magen – jeg mener virkelig hoppe, som i å sveve en meter over gulvet i noen få sekunder for deretter å repetere storspranget.

Men jeg sier ingenting, mamma sier det er min hund og damen spør hvor mange hunder mamma har hjemme nå. Jeg har lyst til å si “jeg bor ikke hjemme altså”, men lar være. Mamma forklarer at hun har fire hunder og av og til seks, når jeg er på besøk.

“Nå går jeg” sier jeg, og trasker ut i regnet med støvler og vinterjakke, med Nick i bånd mens jeg lurer på hvor jeg skal nå. Dyrlegen ligger rett på kaikanten og det slår meg at det er bra miljøtrening å gå på kai og brygger, så vi går noen runder mellom båtene. Fiskebåter, yatcher, robåter og småbåter. Nick ser ut til å ta utfordringen på strak arm, faktisk er det så uproblematisk for han at jeg er mer redd for at han i nysgjerrighetens ånd skal hoppe på havet fordi han så noe som duppet i vannoverflaten.

Samtidig pågår det en dialog i hodet mitt, fornuften mot angsten. Angsten med sine skitne triks og hofteskudd. Ubehaget er vedvarende hele veien og akkurat ytterst er jeg nært panikken. Jeg snur, “better safe than sorry” tenker jeg atter en gang mens jeg prøver å la være og grue meg til apotektur nummer to.

Trykket er så stort i hodet og i kroppen. Som om jeg ikke har tid til å være tilstede, sanse, fatte, oppleve, ta inn, fordøye og behandle alle disse signalene, sanseinntrykkene og impulsene på en skikkelig måte. Det går fortere enn jeg klarer å henge med på, jeg fylles til randen med inntrykk og stimuli jeg ikke vet hvordan jeg skal behandle, det sier seg selv at trykket øker betraktelig jo mer du flytter blikket. Til slutt blir trykket så mye at jeg ikke vet hvor jeg skal gjøre av meg selv. Hodet og kroppen jobber på høygir med å lage mening av alle sanseinntrykkene, roe det ned, rasjonalisere det bort, forsøke å skape balanse, legge verden i vater.

Jeg blir bombardert med inntrykk og jeg forstår ikke helt hvor i systemet mitt at feilen ligger – for jeg vet at jeg har vært istand til å takle inntrykk på en normal måte tidligere. Jeg forstår ikke hvorfor det blir så stort og vanskelig. Som om alle de fem sansene mine er skrudd på hypersensitiv. Jeg kjenner jeg blir svimmel, noe som igjen bare gir angsten mer drivstoff. Det slår meg at jeg må huske å puste, det sier seg selv at man blir svimmel når man glemmer å tilføre kroppen nytt oksygen.

Innen jeg kom hjem var jeg bare lettet. For å ha fullført sånn høvelig greit, for at jeg har det jeg trenger og fordi jeg nå ikke trenger å hente næringsdrikker med det første.

Det er HELG. Det gleder meg litt faktisk, at det er HELG. Etter at jeg begynte å se på terapitimer og eksponering som jobb, jobben min – fikk jeg plutselig større grunn til å glede meg til helg. Jeg slipper jo ikke unna eksponeringsjobben noensinne, men jeg har i alle fall terapifri. Pusterom for meg også.

God helg dere ♡

Advertisements

12 Responses to “TGIF.”


  1. 1 Andrea Nornes 5. October 2012 at 19:38

    Nå fikk jeg enda mer lyst på den boken!
    Bare som et lite tips til det med næringsdrikkene: Jeg også skal jo ha ganske mange om gangen, og apotekene i nærheten har aldri nok på lager. Derfor pleier jeg alltid å printe ut en liste over smaker og antall og levere den sammen med resepten min, også kommer jeg og henter dem etter noen dager. Da pleier de å ha trykket seg ferdig når jeg kommer :)
    God helg!

    • 2 Karianne 7. October 2012 at 21:42

      Den er verdt å lese :)
      Jeg pleier også å ha en liste skrevet på forhånd, men likevel tar det tid. Heldigvis tar det ikke tid når man henter bestillingen to dager i etterkant :)

  2. 3 tuttasverden 6. October 2012 at 10:07

    God helg, Karianne! Du er flink som utfordrer angsten! Jeg syns helg er kjipt, selvom jeg har samme “jobbben” som du. men jeg er innlagt og da star tida liksom stille. :)

  3. 5 Lisa 7. October 2012 at 20:26

    Hei. Flott, sterk og ærlig blogg du har, Karianne! Jeg kom over den for noen dager siden, og jeg kjente meg igjen i mye av det du skiver om. Jeg sliter selv med bulimi, selvskading, psykisk sykdom. Jeg har vært ut og inn av behandling i mange år nå, og fremgangen er bare midlertidig, gang på gang. Jeg føler det er noe jeg ikke vet angående meg selv – og så kom jeg over det du har skrevet her om Borderline, og jeg ble litt skremt over hvor mye jeg følte dette stemte med meg selv. Jeg leste så litt videre andre steder om denne diagnosen, og jeg kjenner meg mye igjen. Jeg føler dette kan være noe som også gjelder meg, men så blir jeg usikker med tanke på at jeg har vært i behandling så lenge, og ingen har plukket det opp om jeg hadde hatt dette? Så lurer jeg på hvordan du fikk vite om det? Så behandlere det eller fant du ut om det selv?

    Kanskje litt dumt å spørre om slikt, men jeg kjenner meg så igjen, og føler som sagt at det er noe jeg ikke vet. Håper du forstår :)

    • 6 Karianne 7. October 2012 at 21:50

      Kanskje du kan spørre behandleren din om hva han/hun tenker om saken? Du kan jo si det som det er, at du har lest litt rundt og kjenner deg igjen i mye av det du leser.
      Jeg tenkte tanken selv før jeg fikk diagnosen og tok det opp med behandler. På det tidspunktet fikk jeg beskjed om at jeg var “for ung” til å få diagnosen, noe jeg selv ikke helt synes var en god grunn fordi jeg var atten år gammel. Personlighet er jo noe som utvikler seg hele tiden, da spesielt gjennom tenårene.
      Etter det tenkte jeg ikke så mye mer over det før det sto i noen papirer at jeg hadde det mindre enn ett år senere.

  4. 7 Livet som Emosjonelt Ustabil. 7. October 2012 at 21:21

    Håper du har hatt en fin helg. <3

  5. 9 Nina 7. October 2012 at 22:41

    Legg igjen resepten om du har reit på den og når du skal ha ny så ringer du de å sier at du skal ha den og den smaken og spør når den er forventet ferdig til henting, da kan man bare gå rett inn å hente så ut igjen. Jeg lar apoteket ha mine reit resepter. Jeg klarer mange ganger ikke å stå i kø, så da ringer jeg nedover slik at de har det klart for henting. Praktisk.

  6. 11 Being strong 7. October 2012 at 23:27

    Jeg finner ingen kloke ord og smarte setninger, men: du er mitt største forbilde!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: