Fuck Agoraphobia.

Du vet når du er liten, det vil si barn, og noen drar fram et kamera og sier “SMIL”? Helt siden jeg var liten har jeg gjort nettopp dette, smilt når noen har tatt fram et kamera. Det føles nesten feil å skulle holde et alvorlig ansiktsuttrykk, selv om livet ikke alltid er til å smile av. Det finnes en vesentlig forskjell på falske smil, påklistrede smil og ekte smil. Ser du forskjell?

Dette smilet er eksempelvis ekte. Som du sikkert har sett allerede er jeg mildt sagt klissvåt etter en tre kilometer lang tur til… byen. Leste du det? Til byen. Ikke det at det er så veldig langt, men nå har jeg ikke samme forutsetninger som alle andre.

Det slutter aldri å forundre meg hvordan ens egne tanker kan bli så forstyrrede og forskrudde at man ikke klarer å leve. At livet virker så komplisert og ulevelig at man spør seg selv om kampen er verdt smerten, om smerten er verdt kampen.

Sist jeg vandret rundt i byen i en relativt ukomplisert tilværelse sammenlignet med nå, det vil si uten angst for annet enn hva andre måtte tenke om de enorme mengdene med usunn mat jeg kastet i handlekurven – var i Mars 2011. Jeg kan i samme slengen nevne at jeg den dagen tok bussen både inn og ut av byen etter å ha vært på kino sammen med klassen min. Det å lese hvor mye normalt jeg kunne gjøre på én dag før er ganske overraskende sammenlignet med hvor emosjonelt handicappet jeg føler meg nå.

JEG VIL DIT. TAKE ME BACK. Nå er ikke det fysisk mulig, håpet er å kunne skape det en dag i framtiden. Muligheten til å være så fri. Selvstendig. Trygg. Selvsikker. 

Jeg har selvsagt (nei forresten, det er ingen selvfølge) dristet meg noen turer innom et kjøpesenter, men fluktruten har vært kort. Bilnøklene til hvem jeg nå måtte være sammen med klemte jeg i hånda, vel vitende om at jeg kunne løpe, flykte, redde meg selv når som helst.

Idag hadde jeg ingen fluktruter. Ingen. 

Klokka var omtrentlig ett innen jeg gikk ut døra i øsende regn. Er det ikke typisk at himmelen åpnet seg akkurat da, når det ikke regner lenger nå? Jeg gikk den korte veien ned til sykehuset hvor jeg møtte Therese. Vi diskuterte kort hva dagens utfordring skulle bestå av, byen virket som et okei alternativ. Når jeg skriver byen mener jeg forresten sentrum, byens lille kjerne.

På en skala fra 1-10 over hvor mye jeg gruet meg i forkant var svaret mitt mellom 7-8. På retur kunne jeg svare at angsten hadde vært mellom 6-7, ergo mindre angst enn jeg hadde regnet med.

Det verste var å stå stille på torget. Vi rundet et hjørne og plutselig ble det ganske mange mennesker å se. Skummelt. “Er du redd for at folk skal se deg?”, jeg svarte nei. Jeg er ikke redd for at folk skal se meg, jeg er redd for at noe skal skje, en situasjon hvor jeg ikke har kontroll (kontrolltap) som tiltrekker meg uønsket oppmerksomhet.

For å ikke glemme det kan jeg også nevne at vi gikk gjennom et kjøpesenter. Det var litt spontant, men hvorfor ikke? 

Men det fineste er følelsen av “jeg vil ha mer! Mer av dette”. Jeg vil at det skal være mulig, bli mulig, når jeg vil. Når jeg ønsker. Når jeg måtte føler for det. Når som helst. Hvilken dag som helst. Uten fluktruter. Uten alle tvangstankene, alle tingene som må være sånn eller slik før det er trygt for meg å tørre og prøve. Uten en lang huskeliste av ting jeg mentalt må krysse ut og utføre fordi jeg da tror at det kommer til å gå så mye bedre.

Om det var så ille som jeg skulle ha det til? Nei, det var ikke det. Herregud for en fin følelse å sitte igjen med. Å kunne bevise ovenfor katastrofetankene mine at de gjerne kan jekke seg kraftig ned, slutte å forsure livet mitt å lage himmelhøye utfordringer av ting som for mange, til og med kanskje de fleste – er en helt naturlig del av hverdagen.

Vil tro at resten av kvelden kommer til å bli noe lignende som dette
– med god samvittighet etter det jeg selv vil betegne som en vel gjennomført arbeidsdag.

Advertisements

14 Responses to “Fuck Agoraphobia.”


  1. 1 Elisabeth :) 20. September 2012 at 17:54

    Ååh, å utrolig bra! Et stort klapp på skulderen til deg, tøffa! Nydelige smil på begge bildene, det er virkelig godt å se :)) Også må jeg bare tilføye, håret ditt er så langt og fint! (Jeg bare lurer, hvor ofte stusser du det? :)

    Tommel opp for deg, Karianne!

    • 2 karianne 22. September 2012 at 20:20

      Stusser det sjelden! Juli i fjor, Oktober i fjor og en gang i år, vil tro det var i Mai? Men nå begynner det å bli så langt at jeg ikke vil ha det lengre, ergo må jeg nok begynne å stusse oftere om jeg ønsker å beholde lengden :) Hittil har jeg bare stusset når jeg har måttet.

  2. 3 Marthe 20. September 2012 at 17:55

    Du e så tøff Karianne! Tommel opp <3

  3. 4 Monika 20. September 2012 at 18:34

    Fantastisk bra! Og den mestringsfølelsen du føler, ja den er herlig! Har selv gjort en enorm jobb med angst og vet veldig godt at det ikke er bare bare.
    Stå på :mrgreen:

  4. 5 Elisabeth K. 20. September 2012 at 19:31

    Åh, dette var godt å lese Karianne :) Du er så flink :D Heia heia! <3

  5. 6 Elin 20. September 2012 at 20:14

    Hei! Jeg har et prosjekt på skolen og lurte på om vi kunne få vite hvor mange faste lesere du har på bloggen din? :smile:

    • 7 karianne 22. September 2012 at 20:19

      Daglig? Mellom 600-1200 stortsett, gjennomsnittlig mellom 900-1100 ca.
      Totalt har jeg hatt over en million besøkende (iløpet av noen år altså).

  6. 9 Line 20. September 2012 at 23:56

    Bra jobbet :wink:
    – Det kommer til å bli mye friere for deg også med tiden tror jeg.
    *klem* <3

  7. 11 Kristine 22. September 2012 at 19:15

    Du er så sterk! Et forbilde og en pryd å se på!! Dette fortjener du! Flink du er :)

  8. 12 Anne-Grethe 23. September 2012 at 00:31

    Flinke deg! :) <3

  9. 13 Being strong 24. September 2012 at 09:29

    Det var så utrolig godt skrevet, og du skriver så bra. Særlig det her: At livet virker så komplisert og ulevelig at man spør seg selv om kampen er verdt smerten, om smerten er verdt kampen.
    Jeg ble så overrasket over at du i èn setning oppsummerte alt jeg har prøvd å formidle i flere måneder på min blogg. Jeg lånte den setningen i et innlegg, og linket til deg. Håper det går fint!
    Dette er da også min tolkning av sitatet du formulerte så godt.
    Som sagt, håper det går fint. Plutselig gikk det et lys opp for meg, den setningen var så utrolig god!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: