With the hands of uncertainty.

Idag ramlet det en anonym konvolutt ned i postkassen min. Ingen logoer, ingen hint om hvor brevet begynte sin reise i min retning. Likevel visste jeg umiddelbart hva det dreide seg om og jeg kom ikke unna at hendene mine skalv mens jeg åpnet brevet. Hva er det det heter, håp?

Jeg nevnte for ikke lenge siden at en henvisning hadde blitt sendt. Svaret lå i postkassen og kan oppsummeres slik; ventelista er så full at navnet mitt ikke en gang kan tilføyes. Avslag.

Tar det med et smil. Det vil si en sånn håpløs latter som du ler bare når du ikke vet om du skal le eller gråte. Okei, flotte greier. Karma, er det det? Eller er det noe så simpelt som nok en dose uflaks? Hvorfor spør jeg egentlig, det er vel ikke vits i å spekulere, ikke er det mer å si om det heller. Det hjelper ikke akkurat på motløsheten å være klar over at eventuell hjelp befinner seg så langt unna at det ikke en gang kan plasseres innenfor rimelig tidsperspektiv.

En del av meg har lyst til å påstå hardnakket at “nei, jeg hadde ingen forhåpninger i utgangspunktet”, men det er løgn. Det er ikke lett å skulle BE om hjelp. Å skulle si høyt at “kanskje, kanskje hadde det vært en mulighet, kan du hjelpe meg?”. Om man først har klart å si de ordene, der ligger håpet i seg selv. Om håpet ikke hadde vært der hadde jeg ikke tatt meg bryet ved å be om det i utgangspunktet.

Ja. Nei. Da var det bare å…. fortsette å gjøre det man allerde holder på med. Det går over? Det må jo gå over, bli bedre? Det kan umulig være som dette, for alltid? Jeg skulle ønske det kunne forespeiles hvor lang tid en psykisk lidelse ville vare. Influensa burde bli bedre etter fjortendager, benbrudd leges på seks til åtte uker med en dæsj fysioterapi på slutten for å bygge opp muskulaturen. Spiseforstyrrelse: ??? Angst: ??? Personlighetsforstyrrelse: ???

——————————————————————————————————————————————————————

Jeg har lyst til å legge ved en link til en sak dere gjerne må lese. Jeg kjenner jeg blir stolt langt inn i hjertet mitt av å lese denne artikkelen samtidig som tårene presser på. Jeg husker nemlig hvordan det var å få beskjeden 5. Februar 1998. Jeg husker ikke om det var om morgenen eller senere på dagen når jeg kom hjem fra skolen. Selvsagt forsto jeg ikke da, i en alder av syv år, helt hva det dreide seg om. Det jeg forsto og kunne se med mine egne øyne var hvordan mammas ansikt var forslått, hvordan blåmerkene gjorde ansiktet hennes ugjenkjennelig for mine unge øyne og hvordan nesen var brukket.

Jeg forsto at han som hadde gjort det var slem.

Historien kan du lese her: Slik avslørte hun voldtektsmannen.

Advertisements

5 Responses to “With the hands of uncertainty.”


  1. 1 Anne-Grethe 18. September 2012 at 17:13

    Får å bare opp en masse ??????????? og litt ?!?!?!?!?, når jeg spør meg selv det samme. Veien går mot uførepensjon. Jeg vil ikke. Jeg vil ikke teste ut arbeid, jeg vil bare være i fred. Det skal da ikke være slik. Om det hadde vært ME så hadde det i allefall vært enkelt.

    Tusen klemmer til deg, Karianne. <3 Og prøver å klemme meg selv litt også. :)

  2. 2 Laila 18. September 2012 at 22:05

    Gaaaaaawd, det burde ikke vært lov til å gi deg avslag!!!!!!!!! Sint.com….
    Skal lese om mamman din nå.

    <3

  3. 3 Marlene 19. September 2012 at 12:06

    Det der er så utrolig tøft av en person å gjøre, komme frem på den måten og få tatt gjerningsmannen slik at han aldri får gjøre noe slikt igjen. Vet selv hva det er å gå igjennom.. Utrolig sterke jenter som finnes her i verden, dette er noe som gir meg styrke!

  4. 4 Tuva 19. September 2012 at 14:26

    Respekt for moren din! Utrolig modig hun er. Du får hilse henne å si tusen takk for at hun gjorde som hun gjorde, og reddet flere kvinner for å bli utsatt for noe så grusomt. Og så flott at hun står frem i media!

    Klem <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: