Noen få små ord.

Får meg ikke til å skrive noe for tiden. Det vil si, jeg kommer ikke så langt at jeg klarer å trykke på “publish” når jeg nå omsider har forfattet mine siste linjer. Av og til klarer jeg ikke å skru av min egen indre kritiker, alt jeg skriver blir feil, bladida, alt det der.

Alt høres forferdelig svart ut i hodet mitt, hver minste lille vri for å få en setning til og høres positiv ut føles så falsk at jeg blir kvalm av det. Det er ikke meninga. Problemet er bare at jeg føler særdeles lite glede for tiden. Jeg kan se, eller – jeg vet at jeg gjør enkelte ting riktig, bra, positivt, problemet ligger i følelsene. Jeg føler ingen mestring. Jeg klistrer lapper på veggen min, jeg ser at lappene blir flere og flere – jeg føler det bare ikke.

Det gjør meg motløs. Det gjør at det føles meningsløst, når alt bare står så uendelig stille.

Som alltids finnes det lyspunkt. Trenger jeg å nevne hunder her, har jeg ikke skrevet det utallige ganger før? Men likevel, Nick og Zahra. Livet uten de hadde ikke vært noe særlig liv å skryte av. Igår holdt jeg på å le meg ihjel av Zahra som hadde satt seg fast i dynetrekket. Idag var det Nick når han spiste agurk, og Zahra når hun spiste agurk. Hun likte ikke agurk før jeg fikk Nick, men siden han synes det er så stas med agurk, så kan jo ikke hun ikke like det lenger, så nå spiser hun også agurk og later som om hun synes det er like kjekt som han synes det er.

Bortsett fra det har jeg gjort dypdykk ned i gamle episoder av CSI og Doctor Who. Det vil si at jeg ser episoder jeg har sett før, atter en gang. FEELGOOD for pokker. Jeg elsker at jeg synes det er nøyaktig like spennende å se Doctor Who for ørtende gang, selv om jeg vet hva som skjer. Det er kanskje til og med enda mer spennende fordi nå sitter jeg og venter på alle høydepunktene.

Folk snakker ofte om kinopremierer, jeg for min del er mer opptatt av hvilken serie som air’er sin første episode og når. September er himmelen for tv-seriejunkier som meg selv. Av serier jeg følger slavisk med på er det premiere av Homeland, Dexter, Once Upon a Time, Grey’s Anatomy, Private Practice, Hawaii 5-0 og selvsagt; Doctor Who og CSI. Med litt flaks ligger alle disse premierene spredd utover uka, med andre ord kan jeg surfe fra ferskeste episode til neste.

Og der, der føles livet ganske så tålelig. Når jeg kan legge bort alt av teknologiske forstyrrelser å krype opp i sofaen sammen med to slitne hunder – vel vitende om at jeg som hundeeier og angstkjemper har gjort dagens jobb, at jeg da bare kan skru av alt annet enn hvilken serie det nå enn måtte være som opptar tiden min akkurat da – med god samvittighet.

Føler meg allitd veldig overfladisk når jeg dedikerer hele avsnitt til tv-serier, som om jeg ikke gjør andre ting? Joda, jeg gjør andre ting. Kjemper med ting konstant, mat eller eksponering, skadetrang eller det å stå i mot trangen til å kaste opp. Jeg gjør mitt beste for å få tiden til og gå, for å ikke unngå og gjøre de tingene jeg misliker. Jeg gjør det likevel, selv om jeg for tiden hater… om jeg skal sitere meg selv; “alt, jeg hater alt.” Likevel tvinger jeg meg selv til å gjøre det jeg vet er riktig selv når det føles faen så feil.

Jeg flyter i det minste. Fortsatt og fremdeles. Like hel, om enn mer oppgitt og motløs enn på veldig, veldig lenge.

This too shall pass?

Advertisements

1 Response to “Noen få små ord.”


  1. 1 Terese 18. September 2012 at 12:26

    Tv-serier is my lifesaving ^^
    Det er frustrerende når man ikke klarer å kjenne på mestringsfølelsen selv om man har resultatet rett foran seg… I know how that feels like!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: