Let the sun fade out and another one rise.

Skadetrang fra helvete. Med disse tre ordene kan jeg oppsummere gårdagen og store deler av dagen idag. Av og til blir skadetrangen sterkere enn alle de andre tankene mine, krigen mellom fornuft og impulser er knallhard å forholde seg til.

Det handler om smerte. Synlig og usynlig smerte. Mennesker tror på det de ser, blør du, har du sår, skader du deg på måter som lager merker på kroppen din – da kan andre se, forstå og tro at du har det vondt. Sier du “jeg har det vondt og vanskelig”, jeg føler at ordene blir tomme, bortglemt, nesten som om de ikke blir hørt til tross for at jeg har sagt det høyt og mener det med hvert minste lille fiber i kroppen min.

Raseriet eksploderer og pulserer i kroppen, “fy faen, jeg skal faen meg vise dem hvor vondt det gjør!” Det er nesten sånn at jeg vil dø bare for å understreke poenget – men hvem taper egentlig da? Og er det verdt det? Når skadetrangen er så sterk som nå ser jeg sår og blod – selv om det ikke er realitet. Som om jeg konstant ser for meg hva jeg skulle gjort med meg selv, utsatt meg selv for. Klumpen i magen er så vond at jeg blir kvalm, jeg har lyst til å kaste opp fordi følelsene er så dårlige at ord ikke blir nok. Faenskap.

Jeg kjører på med konsekvensanalyser for det det er verdt. Det fungerer slik; jeg ser for meg at jeg har skadet meg, hva skjer etter det? Kan jeg plastre det sammen og late som ingenting? Neppe. Og så da, da må del vel syes sammen, repareres av andre, hva skjer da? Men det klarer jeg ikke, jeg kommer aldri til å klare å sette med ned i en stol eller legge med ned for å la noen andre reparere det jeg selv har ødelagt. (agorafobi.)

Mitt behov for å ha kontroll er til tider vanvittig, til tider krysser det grensa til “sykelig kontrollbehov” (les, spiseforstyrret, agorafobi), men av og til er behovet for kontroll helt riktig. Å skade seg selv er for meg synonymt med å miste kontroll. For noen år siden var selvskading selve essensen i å ha kontrolll – nå er det helt, helt omvendt. Det er riktig og det er dette potensielle kontrolltapet som holder meg igjen fra å la mørke impulser ta over og styre handlingene mine.

“Er du helt, helt, helt sikker på at det går bra å være alene i natt?” Jeg nikker, sier ja, selv om jeg ikke er helt sikker. Jeg prøver å tro at det kommer til og gå bra, noe det i og for seg gjør. Ofte sier jeg “det går bra!” fordi jeg er redd for hva som kommer til å skje om jeg innrømmer det motsatte, at det ikke går bra. Hva skjer da? Potensielt kontrolltap. En situasjon hvor jeg kanskje ikke vet hva som skjer. Dét skremmer meg.

Jeg hadde som vanlig en avtale med psykiatritjenesten idag. Vel, jeg fikk en melding hos en vikar om at begge mine faste kontakter, ingen av dem hadde tid til meg, men hun kunne komme. Jeg har store vanskeligheter med å forholde meg til mennesker som ikke er der permanent, å skulle møte et menneske for første gang og deretter fortelle ærlig hva som er sant og ikke? Jeg er generelt redd for å snakke med mennesker i systemet som jeg ikke er trygge på – igjen; KONTROLLTAP. De kan misforstå mine ord på grunnlag av at de ikke kjenner meg, noe som igjen kan føre til situasjoner hvor jeg ikke har kontroll.

Når jeg skriver “situasjoner hvor jeg ikke har kontroll” mener jeg en slik situasjon hvor jeg kanskje ender opp på legevakten, hvor noen kanskje mener at jeg har godt av å snakke med en lege, fordi noen kanskje mener at jeg har godt av en innleggelse – noe jeg ikke ønsker, noe jeg ikke vil ha. At jeg dermed skulle gå i opposisjon å nekte og følge legens råd eller anbefalinger kan sette meg i en slik situasjon hvor en lege som ikke kjenner meg kan gå over hodet mitt, ta avgjørelser legen måtte mene er “til mitt eget beste.” (Les; tvang.)  Igjen, kontrolltap. En situasjon jeg ikke ønsker å utsette meg selv for da jeg vet at det er særdeles lite fruktbart, for meg vil det skape enda mer kaos. Det kan sende meg rett inn i “gi-opp-modus”, hvor jeg bare gir faen, slipper det jeg har i hendene og kaster meg ut i alle impulsene likevel. For meg vil det ikke skape den såkalte tryggheten en lege som ikke kjenner meg kanskje mener er godt for meg, det vil virke fullstendig mot sin hensikt.

Jeg bygger korthus, nei, du kan ikke hjelpe meg. Ikke forstyrr meg, du kan snakke til meg, men om du rører meg vil alt sammen rase. Jeg skjelver på hendene allerede, ikke rør meg, ikke forstyrr. 

Jeg biter tennene sammen for det det er verdt, biter tennene sammen sånn at jeg kan snakke med menneskene som kjenner meg, de menneskene som vet bedre enn å tvinge meg til noe jeg ikke vil. De menneskene som kan rasjonalisere og finne løsninger sammen med meg uten å gi meg opp eller kaste meg ut i noe ukjent. De menneskene som kan snakke til meg mens jeg bygger mitt eget korthus, de som vet bedre enn å røre meg. De menneskene jeg stoler på, de menneskene jeg vet vil mitt beste. De menneskene jeg omsider kan lage avtaler med, love å ikke skade meg, love å ikke gjøre sånn eller slik. Om jeg lover holder jeg ord.

Frustrasjonen var derfor stor når jeg forsto at jeg ikke kunne snakke med noen som kjente meg idag likevel. Jeg sender en melding til vikaren og sier “beklager, det klarer jeg ikke”, før jeg lurer på hva jeg skal gjøre nå?

Synlig, usynlig smerte. De ser meg ikke, de har ikke tid til meg? Jeg kan umulig ha det så vondt som jeg skal ha det til, de ser meg jo ikke? Jeg blør ikke, de ser meg ikke. Jeg handler ikke på impulsene jeg tidligere ville kastet meg ut i. Jeg er ikke lenger en tornado, tornadoen befinner seg nå kun inni meg, tydeligvis usynlig for dine øyne.

Ord, tomme ord. Hvorfor blir de såreste ordene så tomme? 

Jeg hater å ringe, be om akuttimer. Det gjelder alle steder, lege, psykolog, psykiatritjenesten, you name it – jeg har enorme vanskeligheter med å ta kontakt når det blir og er vanskelig. Likevel klarer jeg å slå nummeret til frk.fastlege, hører summetonen som piper med jevne mellomrom, har lyst til å legge på, angre, ta det tilbake.

“Hallo det er …” sier hun, jeg sier “hei…” og det slår meg så fort jeg har sagt det at toneleiet mitt er altfor lyst. “Heeei” sier hun, jeg er overrasket over at jeg ikke trenger å si hvem jeg er, selv når stemmen min ikke høres ut som min egen. “Fortell.” sier hun, det slår meg at jeg ikke vet hva jeg skal si. “At, at… at…AT……” stemmen brister og tårene triller innen jeg sier “jeg har det vanskelig nå.”

Men hun hører. Hun vet at jeg aldri ringer – med mindre det virkelig er vanskelig, eller virkelig krise, eller virkelig viktig. Hun vet hva det har kostet meg å ringe henne akkurat da. Hun hører, hun tar seg tid, hun stiller opp. Hun kom hjem til meg, ga meg en klem, sa de ordene jeg trengte å høre. “Dette er den viktigste kampen” sier hun, “der du står nå og kjemper mot impulsene du tidligere ville gitt etter for. Det er styrke.”

“Det er bare så jævlig vanskelig” sier jeg, hun sier “jeg vet det.”

Det var bare det jeg trengte. Noen som sier at jeg gjør det riktige, noen som gir meg en klem. Det var alt. Innerst inne vet jeg at det vonde vil gå over, jeg vet at det går over. Jeg vet at det går over, jeg vet at jeg ikke “trenger” å skade meg selv, jeg vet at det finnes mennesker som forstår tyngden i ordene “jeg har det vanskelig.”

“Det går bra” sier jeg, fordi jeg ønsker inderlig å tro det. “Det går bra” sier jeg, fordi jeg vet jeg vil klare meg. En dag om gangen. En time i slengen. Å få tiden til og gå er en kunst når hodet bare tenker på noe annet. Likevel er det det viktigste for å få det til og gå over. Jeg vet jeg klarer meg til imorgen, jeg har en legetime uansett. Nye avtaler blir sikkert lagd. De gode ordene vil bli repetert, nye klemmer vil deles ut.

Det går over.

Advertisements

19 Responses to “Let the sun fade out and another one rise.”


  1. 1 Elisabeth :) 11. September 2012 at 22:13

    Åååh, Karianne! Dette var et virkelig sterkt innlegg (et av de mange). Jeg er veldig stolt av deg, at du klarer å stå i mot skadetrangen selv om den er både jævlig og forferdelig. Også er jeg glad du tok steget og ringte til Frk. Fastlege, og at hun kunne komme og gi deg en klem. Du fortjener alle klemme du kan få, vakre deg. :)

    Håper virkelig, virkelig at du kan få det lettere snart. Og vit det, du gjør det riktige! Vi heier på deg!

    Stor klem!

  2. 3 Linn 11. September 2012 at 22:14

    Uff! Kjenner til åssen følelsen er!! Det er et helvete, å gå rundt med den følelsen av at du ikke klarer å vise noen eller forklare hvordan følelsene eksploderer, og at de eneste måtene er å skade seg på den ene eller andre måten!

    Stay strong, tenker på deg!

  3. 5 Laila 12. September 2012 at 01:00

    Bra du klarte å ringe! CREDS til deg fra meg.
    Og du, for noen FANTASTISKE bilder :grin: IN LOVE!

    <3

  4. 6 Marie 12. September 2012 at 01:42

    Tårene renner her når jeg leser dette. Kjenner meg sånn igjen.
    Er såååå gla for at noen så deg for deg. Det fortjener du.

    Og du? Jeg heier på deg.

  5. 7 Line 12. September 2012 at 05:03

    Dette er et av de sterkeste innleggene jeg har lest fra deg, Karianne. Du er så ufattelig flink!

  6. 8 Marianne 12. September 2012 at 13:16

    Du er god!
    *Klemmeklemmeklemme på deg*

  7. 9 Julie 12. September 2012 at 16:07

    Vet nøyaktig hvordan det er, å det er et rent helvette ! Jobber selv gjennom det, men det ser ikke så lyst ut for tiden. Men du som har klart deg så godt, stå på og ikke gi deg ! Det er bra du tar kontakt med folk som kan hjelpe deg, så du slipper alt dette alene.
    Det vil bli bra en dag !

  8. 10 Monika 12. September 2012 at 18:57

    Mestring på høyt plan(!)

  9. 11 Hilde c: 12. September 2012 at 19:46

    Det er virkelig sterkt å lese hva du skriver, men likevel blir jeg ikke mindre fasinert over hvordan du klarer deg gjennom hverdagen, gjennom livet med alle problemene som dukker opp. Du er en utrolig sterk person, og jeg håper jeg du vet selv!

  10. 12 vibeke =) 12. September 2012 at 23:48

    Kjære deg <3
    Skjønner du har det veldig tungt og vansklig. Men utrolig bra og modig av deg og ringe fastlegen din og fortelle de vansklige ordene. Vær stolt av deg selv for det Karianne. Det er så utrolig bra, så mye bedre enn å skade deg selv fysisk. :) Og kjempeflott at du har en lege som forstår deg, som ser deg og som tar deg på alvor. :) Ta en dag av gangen, hold ut, fortsett og kjemp, og let etter små gleder, ta i mot kjærligheten fra hundene dine og andre rundt deg. Håper du snart får det bedre :)
    go'klem fra meg <3

  11. 13 Karina 13. September 2012 at 09:07

    Vil bare si at jeg er innom og heier på deg ofte Karianne. Du kjenner meg ikke, men jeg begynte og lese (den forrige) bloggen din for et år siden. Må stadig innom å se hvordan det går med deg. Jeg skjønner at du har det vansklig nå, så ville bare si at det er mange som tenker på deg og støtter deg, selv om du ikke ser oss i det daglige. Stor klem fra en som synes du er kjempetøff!!!!

  12. 14 Marlene 13. September 2012 at 10:15

    Når du skriver om angsten din så kjenner jeg meg virkelig igjen. Noen av innleggene dine er som om jeg skulle skrevet dem selv. Håper og tror på at du kommer deg gjennom dette!
    Selv er jeg overlykkelig over den 7 mnd gamle valpen i huset som dytter meg videre i denne kampen!

    Sender gode tanker !

  13. 15 adhdrawn 13. September 2012 at 11:08

    sterkt sterk innlegg!!! veldig flink til å sette ord på alt! ord jeg ikke klarer selv å finne! ønsker deg masse lykke til videre,og heier på deg!
    takk for en utrolig innsikt i det ‘usynlige’, det er virkelig sterkt!

  14. 16 Linn L. 13. September 2012 at 14:34

    Åh, nå fikk jeg tårer i øynene. Det virker som du virkelig har et godt bånd til fastlegen din! Det er utrolig godt gjort av deg å klare å faktisk ringe henne når der røyner på, Karianne!

  15. 17 Beate 16. September 2012 at 10:46

    Åååå, jeg håper inderlig at du greide å stå i mot skadetrangen!
    Det er så vanskelig det der; hvor lenge skal man være skadefri før skadetrangen visner?
    Psykisk smerte er også fysisk, men det blør ikke, det vises ikke på røntgen eller i blodprøver, men det kjennes i kroppen, og det er virkelig. Det er derfor gode klemmer fra gode mennesker hjelper – det er smertelindrende (og det er vitenskapelig bevisst). Selvskading er bare avledning, det lindrer egentlig ingenting. Men det vet du jo så alt for godt selv…
    Det som gjør at jeg som regel makter å stå i mot skadetrangen er tanken på å måtte komme meg på trikken ned til legevakta, vise frem sårene til sykepleier i skranken og svare “jeg har gjort det selv” og “ja” når hun spør hvordan det skjedde, og om det har skjedd før. For deretter å sitte i ei time å vente på å komme inn til lege, hvor de samme svarene må gis én gang til, i tillegg til enda noen flere. Jeg føler meg ikke særlig høy i hatten der jeg sitter/ligger. Og om jeg ligger, holder jeg på å freake ut (jeg er ikke særlig glad i å miste kontroll jeg heller – skulle vel helst ha sydd meg selv).
    I tillegg er tanken på enda flere arr, som i gode stunder minner meg om de tunge stundene – som ofte er rett rundt hjørnet, ganske forebyggende også.
    Jeg vet ikke om noe av dette allerede er en del av din “taktikk”, eller om det vil hjelpe i det hele tatt, men det funker som sagt som regel for meg. Men det gjør dessverre ingenting med årsaken til skadetrangen. Det å motstå den trangen fordriver ikke vonde tanker eller smerte. Men det virker som at du er på sporet av gode løsninger; du var kjempetøff som ringte frk. fastlege! Og det er utrolig godt å lese at hun stiller opp for deg på den måten – og det sier også ganske mye om deg! Hun hadde ikke plikt til å komme hjem til deg, det at hun gjorde det viser at hun virkelig bryr seg om deg, og har tro på at du kommer deg gjennom dette – både på kort og på lang sikt!

    Håper du har hatt ei fin helg der oppe i nord!<3

    Beate

  16. 18 Oda 17. September 2012 at 18:09

    Tenker på deg! Du fortjener alt godt.

  17. 19 Elisabeth K. 18. September 2012 at 19:08

    Du har virkelig en god fastlege som også kom hjem til deg, er ikke så mange som ville gjort det. Bra du har e godt nettverk, selv om jeg vet så inderlig vel at det er selvfølgelig DU som gjør jobben Og du gjør den så utrolig godt Karianne :) Du er så sterk og tøff, ord kan ikke beskrives. Du får en stor klem fra meg og et stort STÅ PÅ. DU er flink <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: