It gets worse before it gets better.

Vel. Det begynner vel å bli på tide å skrive noen ord, selv om jeg ikke helt hva jeg skal meddele eller fortelle. Jeg kunne sikkert ha forklart opp og ned i mente om hva og hvorfor det er vanskelig å skulle skrive akkurat nå for tiden, men mest handler det om at jeg ikke har lyst til å svartmale bloggen fullstendig eller uttrykke to tonn med hat både om og rundt det ene og det andre – som jeg med stor sannsynlighet ville angret på i etterkant når det verste tungsinnet gir seg.

Liker å tenke at jeg skjermer meg selv for mitt eget beste når jeg vet jeg er i en sårbar posisjon hvor jeg blir ekstremt nærtagende eller som nevnt over; kan finne på å si eller gi uttrykk for noe jeg ikke egentlig mener.

Sint, sint, sint. Vender sinnet ut, vender sinnet inn, forbanner det ene, det andre, forbanner meg selv mens jeg var i gang, tankene raser og ruinerer når stormene står på som verst. Det verste er vel hva jeg tenker eller føler om meg selv når jeg er så sint som jeg føler meg nå. Sint tenker du kanskje, hvorfor er du så sint? Jeg er sint på det som er vanskelig, sint fordi det er vanskelig, sint fordi jeg føler framskrittene mine er små, sint fordi ting tar tid, sint fordi det gjør vondt å jobbe så hardt, men likevel føle at man får særdeles lite belønning for strevet. Mest av alt er jeg sint på mennesker som er utakknemlige. De som ikke har vett til å verdsette det de har, de som klager åpenlyst over filleting. Filteret mitt er litt defekt for tiden, som nevnt; jeg er nærtagende akkurat nå. Istedenfor å lukke ørene for andres klaging og utakknemlighet tar jeg det personlig (hvilket bare resulterer i mer smerte for min del – jeg må slutte med det, enklere sagt enn gjort selvsagt).

Det som gjør sirkelen til en sirkel er det leddet hvor jeg blir sint på meg selv på grunn av mine egne reaksjoner. Selvdetruktivitet. Det er vel det som er vanskelig, å ikke skulle gå løs på seg selv. Jeg er fortsatt skadefri, det koster mye energi, mange tårer og sinte ord. Det er bare jævlig vanskelig å skulle stå stødig i stormen uten å miste kontroll.

Selv om ting er ekstremt vanskelige akkurat nå føles det likevel som om jeg har noe solid å holde fast i, jeg vet hva jeg vil. Jeg har ikke gitt slipp på fornuften eller endret virkelighetsoppfatning, jeg holder fast i det som betyr noe for meg. Jeg kjemper for noe, mest av alt for Nick. Om jeg hadde blitt innlagt på psykiatrisk avdeling vet jeg at Zahra hadde stortrivdes blandt andre familiemedlemmer, men Nick ville det føltes som om jeg hadde skuffet og sviktet fordi han er så liten. Så liten og han ser på meg med stjerner i øynene, han får meg til å føle meg ekstremt betydningsfull – og DET har jeg ikke tenkt til å gi slipp på. Tanken på å ikke se inn i øynene hans eller hennes flere ganger om dagen ville gjort det vanskeligere for meg å holde fast – jeg holder fast i de to.

Jeg har allerede argumentert med behandlerne mine om hvorfor jeg ikke ønsker en innleggelse og har takket blankt nei når noen har bragt det på bane. Jobben min er HER, jobben min er hjemme. Det er hjemme jeg skal og vil være, det er her jeg må kjempe de viktigste slagene for når alt kommer til alt er det ikke meningen at jeg skal bo på en psykiatrisk institusjon – noe jeg heller ikke ønsker.

Jeg har grått bitre tårer de dagene jeg har innsett hvilke feil jeg gjør og hvilke ambisjoner jeg har gjort for store. De dagene hvor jeg har innsett at mine egne begrensninger er større enn jeg har tillatt meg selv å tro. “Javel da, så må jeg senke lista ytterligere for å oppleve mestring.” Mestring er nøkkelen til videre framgang. Jeg har presset meg for hardt i en rekke situasjoner med angsteksponering, istedenfor å få noe igjen for det har jeg gått hjem med blødende hjerte, sjelevondt og tunge tanker à la “blir det aldri bedre?!”

Behandlerne mine har virkelig fått noen doser med sinne og raseri servert på sølvfat, likevel er frk.fastlege truende til å klappe i hendene når jeg først blir sint da hun mener det er uhyre positivt at jeg setter ord på det jeg føler istedenfor å blø ut smerte eller spise følelsene mine for deretter å tømme dem ut igjen. Kaste dem opp og bort.

For tiden har jeg har sluttet å legge planer. Tar det som det kommer, gjør det beste ut av situasjonene som dukker opp. Det vil si at jeg ikke på noen måte unngår å møte frykt eller ubehagelige situasjoner – jeg har bare sluttet å forvente at jeg skal klare så og så mye, så og så bra. Det er hardt å skulle si til seg selv at man er flink for det man faktisk får til når man i neste øyeblikk sammenligner seg med friske mennesker og ser hva de får til i samme situasjoner. Det er feil, feil, feil av meg å forvente at jeg skal klare det samme da jeg ikke har likt utgangspunkt.

Dessuten har jeg et nytt mestringsprosjekt på gang. Jeg har jo vært gjennom selvkomponerte utfyllingsskjemaer, klistremerker, belønningssystemer med mer. Dette er også noe som falt inn i hodet mitt, sålangt virker det lovende. Dette er bare dag fem, men jeg skal utdype det nærmere siden jeg selv synes og føler at det faktisk er positivt. At det gir mening. At det hjelper meg å sette ting i mitt eget perspektiv, min virkelighet uten å sammenligne det med “alle andre.”

Fining.

FiningER. Latterlig bildekvalitet, poenget er bare; se så stor han har blitt!

Idag er heldigvis en litt lysere dag, håper de verste dagene er over nå. I samme slengen vil jeg si hjertelig takk for kommentarer på mitt forrige innlegg! Å lese gjennom de har gjort selv de mørkeste dagene noen hakk lysere. Jeg har enda ikke godkjent dem – men jeg skal gjøre det når jeg orker. Kroppen er sliten, tretten timer søvn for dag strekker akkurat til. Jeg prioriterer å bruke krefter på det jeg står ovenfor. I samme slengen har jeg også hatt feber i fire dager og dermed heller ikke orket noe særlig annet enn å prøve og få tiden til å gå på best mulig måte.

Advertisements

9 Responses to “It gets worse before it gets better.”


  1. 1 Laila 5. September 2012 at 21:11

    Sammenlign deg selv kun med deg selv. Skal du (og jeg, og ange andre) sammenligne deg med alle andre, så vil du aldri føle deg bra nok. Du må se på det DU får til, DINE framskritt, det DU mestrer.
    Godt at feberen har gitt seg, og så må du fortsette å t a vare på deg selv.

    <3 <3 <3

    • 2 karianne 6. September 2012 at 16:51

      Du har helt rett. Utrolig frustrerende når man “automatisk” bare sammenligner seg med andre. Krever tid og arbeid å tenke kognitivt.

  2. 3 Destgirl 5. September 2012 at 21:51

    Legger igjen mange gode klemmer og håper det blir bedre tider. Så fint å ha så skjønne og nydelige dyr rundt seg og som er en støtte i hverdagens tøffe kamp. Du skrev på slutten at det gikk bedre nå og det er så bra, er så god den følelsen etter tøffe perioder eller dager og det letter, lyset glimter frem bak de mørke skyene, god følelse <3 <3

    Kjenner meg igjen i å sammenlikne meg med hva andre med en helt annen situasjon klarer, jeg glemmer å se min situasjon rundt det. Når jeg leser dine innlegg så tenker jeg wow du er sterk, tøff, flink, bare helt nydelig og jeg har virkelig tro på deg og er stolt av deg. Vet hvordan man selv kan miste troen på seg selv i mørke og vonde dager, men det er letter å se tapperheten for andre og vil derfor fortelle deg hvor flink og sterk du er hver eneste dag (og vit at jeg mener det!! :) ) <3 <3

    • 4 karianne 6. September 2012 at 17:03

      Tusen takk!
      Det føles enda noen hakk bedre/lettere idag, håper det fortsetter å gå denne veien :)
      Jeg er evig takknemlig for de leserne jeg har som tror på meg når jeg glemmer å tro på meg selv!
      Gull verdt. ♥ ♥

  3. 5 Ida W 6. September 2012 at 11:23

    Jeg kan enkelte dager bli sint for akkurat det samme; sint for utakknemlige mennesker, sint for at jeg blir sint, og sint for at jeg blir sint på sinnet… Den onde sirkelen er hard å komme ut av.

    Det er som overskriften din sier – det blir verre før det blir bedre. Ofte kan man jo lure på hvor mange ganger det skal bli så inni helvete mye verre før marerittet snus om til en drøm, men det er viktig å ikke gi opp håpet!

    Jeg er kjempeglad for at du har noen å klamre deg fast til på tunge dager, det gir det ekstra lille overskuddet til å kjempe enda litt til.

    Håper du får en fin dag! <3

    (P.S. Du skriver veldig bra Kinemor!)

    • 6 karianne 6. September 2012 at 16:50

      Takk for kommentar Idamor!
      Haha, det kallenavnet e jo ikke bare… tolv år gammelt nu? Ka det va, sjetteklasse? Hahah!
      Jo, e vel ikkje så mye annat å gjøre enn å bite tennern sammen i bunn og grunn.
      Glad i dæ ♥

  4. 8 Linn L. 8. September 2012 at 14:51

    <3 Håper du har bedre dager foran deg, kjære Karianne.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: