For a minute there, I lost myself.

Har ikke skrevet noe denne uka med den simpleste grunn – uka har vært Dårlig med stor D. Det var liksom ikke måte på?! For det meste har jeg vært sint store deler av dagene, da blir det fort mye faenskap om jeg lar fingrene løpe fritt over tastaturet. I mitt stille sinn tenker jeg “spar deg.”

Om jeg skulle skrive et aldri så lite sammendrag er det omtrent bare nedturene jeg husker uansett. Av og til har man ikke mer å kjempe med, av og til finnes det ikke mer håp, av og til er det ingenting du ønsker mer enn å bare gi opp. “Tenk om troen på at livet må være mer er en illusjon som er skapt for at mennesker som meg skal fortsette å lide? Tenk om de gode dagene jeg har hatt hittil i livet var – det-? Brukt opp kvota, that’s it, ferdig med det? Og de som mener det blir bedre – når sa du?”

På mandag klarte jeg bare å sitte stille på kontroet til frk.psykolog i 10 minutter før jeg fikk helt hetta. “Klarer ikke mer, går bare hjem nå, klarer ikke å sitte i ro.” Det har aldri skjedd før, det endte opp med at vi gikk en liten tur og det gikk greit. Dessuten gikk vi gjennom et skjema for å kartlegge agorafobien – jeg kommer tilbake til resultatet lenger nedi her.
Senere på mandag fikk jeg panikk på butikken og måtte løpe ut derfra. L-ø-p-e. Flaut som faen, nedverdigende, satt i bilen, ville bare gråte. Er det mulig? Var med andre ord ikke spesielt lykkelig når jeg kom hjem etter det igjen.

På tirsdag gikk jeg en liten tur sammen med kontakten min i psyk.tj, når jeg skriver “liten tur” betyr det at vi ikke gikk den veien vi pleier å gå fordi “jeg tør ikke, jeg klarer ikke!”. Senere på dagen var jeg mest bare sint og tvang meg selv ut døra for å gå tur med Nick. Vi snakker 200 meter langs asfalten før jeg kommer opp i skogen, 200 meter ren tortur. 200 meter hvor jeg kaster blikket over skuldra for å vurdere hvor langt det er både hit og dit, skal jeg snu? Jeg snudde ikke men hadde ingen glede av turen heller.

Onsdag var en festlig dag. Nei, jeg lyver – men det har du kanskje allerede skjønt om du har lest mine mindre positive innlegg tidligere. Var en tur hos frk.fastlege, må nesten le en sånn tragisk latter. En sånn time hvor tårene triller og triller, tross alle mine forsøk på “nå må du ta deg sammen”, så klarte jeg det liksom ikke. Måtte ta henne i hånda og love henne noe, tenkte i mitt stille sinn at “den var ny!” og denne; “Vil du ha en innleggelse?” – det ville jeg ikke. “Jeg er mer lykkelig hjemme med Nick, Zahra, TV-serier og neglelakk enn jeg noensinne blir som bortglemt pasient på psykiatrisk fordi jeg smiler og gjør det jeg skal.”

“Nå har du mistet deg selv Karianne, dette er ikke deg. Nå gjør du ting du aldri ville gjort om du var deg selv, jeg kjenner ikke denne versjonen av deg.” Neivel. “Når du slutter å bry deg, da er du dårlig. Nå er du veldig dårlig.” Okei. “Jeg ser du og frk.psykolog har fylt ut skjema om agorafobien og… sånn jeg ser det er du redd for… absolutt alt og klarer ikke å utsette deg selv for mer enn du absolutt må.” Korrekt.

Husker ikke hva jeg gjorde på torsdag, gøy var det neppe. Tror jeg gikk en tur i skogen hvor det ikke er sti i det hele tatt, bare lyng, myr og kratt hele veien, en sånn tur hvor jeg lo av livet. “Hahaha, hva faen er poenget?!” Lurer på om det var den kvelden jeg så Hunger Games og tårene trillet?

På fredag hadde jeg egentlig ikke planer. Jeg endte opp i sosialt samvær med alkohol i glasset – noe som var en fin kveld selv om det tok meg mer enn halvannen time før jeg kunne roe ned angsten. “Herregud, nå har vi alle drukket, får jeg panikk nå kommer jeg meg ikke hjem – krise!”, heldgivis er det snakk om mine nærmeste venner, pluss at det gikk bra til slutt. Zahra sendte jeg til bestemor, orker ikke stress med Nick, Zahra løpetid, seksuelt frustrert hannhund på seks måneder akkurat nå.

IGÅR derimot. Da ble det liv i heimen på en særdeles jævlig måte. Fytti helvete. Kjenner det vrenger seg av smerte langt inn i sjela bare ved tanken. Det er definitivt det mest jævlige jeg har vært med på på veldig, veldig lenge. Har ikke ord. Dramaet varte vel ikke i mer enn ett minutt til sammen, men jeg skalv i en time fordi jeg var så redd etterpå. Så hjerteskjærende hyl. Så satans mye blod. Kjenner jeg får hjertebank mens hendene skjelver over tastaturet bare jeg skriver disse ordene.

Men hey! Jeg har tatt mange bilder og det ser vel egentlig ut som om jeg har det fint – rent overfladisk sett? Flotte greier, mission accomplished. Haaah. (Oi så positiv jeg er akkurat nå.) Ny uke imorgen, håper denne blir bedre? Tipper frk.psykolog blir fornøyd når jeg har gjort oppgaven jeg fikk – fylle ut skjema over ubehagelige situasjoner. Jeg gruer meg helt vanvittig voldsomt til tirsdag – kommer tilbake til det en annen dag.

Fin dag forrige søndag // Fin utsikt fra en av de dagene jeg tvang meg selv på tur.

Sometimes reality just sucks. Sa jeg at jeg er sliten?

Ser hverken dårlig eller syk ut, sant? Smil – verden vil tro du er lykkelig. // Gold Strike – 23.5k ekte gull. Da blir livet fint, sant?

Vedder på at dere som har lest dette innlegget tenkte “vent, hva skjedde på lørdag?!” – la meg vise dere.
På lørdag i lå han i buret slik han ofte gjør. Han liker seg så godt der inne og døra står alltid åpen så lenge jeg er hjemme, har han valget ender han fortere opp i buret enn i sofaen. Så han ligger der, tygger litt på sprinklene i buret – igår gikk det bare helt forjævlig fryktelig galt. Advarer om at dette høres brutalt ut – det var det også. Mens han lå på siden klarte han av alle ting – å kjøre underkjeven helt inn og sette seg fast. Dét ble det vill panikk av, skjønner han godt. Iløpet av de få sekundene det tok meg å kaste macen veggimellom og stupe over gulvet hadde blodet allerede begynt å renne fordi han dro så hard for å komme seg løs. Sprinklen satt fast mellom tennne hans. Jeg er fristet til å skrive “jeg fikk panikk”, men jeg holdt jo likevel hodet kaldt og løste det på best mulig måte. Han var kilt fast slik: |/|, diagonalt med andre ord. Måtte tviholde på bakhodet hans sånn at han ikke fikk til å rykke mer, sånn at jeg fikk tenke i tre sekunder før logikken slo inn. Måtte vri han sånn: |||, parallelt og skyve han ut rett bak.

Det gikk! De hjerteskjærende smertehylene stoppet umiddelbart, hjertet hamret i bryset mitt, han så en smule fortumlet ut der han satt, “kom hit gutt” sier jeg med skjelvende stemme og han tumler ut av buret og opp i fanget mitt. Mens jeg sitter der med blod på hendene mens kroppen min skjelver (han skalv ikke) oppdaget jeg at det lå noe i blodet – bildet til høyre. Tanna til høyre er en melketann, hjørnetann som falt ut på normalt vis bare for størrelsesforskjellens skyld – tanna til venstre (som er fjerde molar på venstre side om du er spesielt interessert, den nest største tanna hunder har) – klarte han å rive ut i vill panikk iløpet av de få sekundene det tok meg å reagere.
Kjente jeg hadde lyst til å kaste opp av kvelende redsel og grotesk realitet.

Åh, lillevenn <‘3, får helt vondt i sjela av dette! Undervurder aldri hva panikk kan gjøre med mennesker eller dyr. Heldigvis er han absolutt helt fin – bortsett fra at han nå mangler fjerde molar på venstre side for resten av livet – men jeg har rasjonalisert. Heldigvis – skjedde det når jeg var hjemme, heldigvis var jeg kjapp å reagere, heldigvis løste jeg problemet fort, heldigvis fungerte logikken, heldigvis ble det ikke verre, heldigvis varte ikke dramaet mer enn ett minutt.

Trodde han skulle få traumer om buret nå – det fikk han ikke. Han løp ute i halvannen time etterpå med mammas hunder, når vi kom hjem lukket jeg buret og tenkte at han ikke skulle mer inn dit idag. Han var ikke enig og sto utenfor buret og pep til jeg lukket opp døra sånn at han kunne legge seg. Tøffingen.

Så her har vi han idag, synes bakbeina trenger en voksepause sånn at frambeina kan strekke seg – kanskje han kommer i vater igjen snart. Haha.

“Er du klar snart?”

“Sa ikke du at vi skulle ut?”

“Neivel, da legger jeg meg her da, på jakken din, og ser litt trist ut sånn at du skal få halvdårlig samvittighet”

“Eller, så kan jeg bare sove.” ♥

“You give me butterflies” // Busstur.


Nicky <3 Trenger jo en sånn halvveis lykkelig slutt på innlegget vet dere.

Advertisements

48 Responses to “For a minute there, I lost myself.”


  1. 3 anna 26. August 2012 at 21:28

    håper bedre dager kommer til deg snart <3 du fortjener det

  2. 5 Kamilla 26. August 2012 at 22:08

    Stakkars Nick :( Fint det går bra med han!

    • 6 karianne 26. August 2012 at 22:39

      Det var sykt skummelt! “Nå dør han” tenkte jeg…. Tok en stund før jeg klarte å roe meg! Tok han et kvarter – tjue minutter før han begynte å leke med noe annet <3

  3. 7 Sandra Jeanette 26. August 2012 at 22:15

    Aww,, Karianne!
    Det var alle fall bra at det ikke gikk verre med Nick!! Og at han har det bra nå. Har jeg sagt at han er helt nydelig?? Mønsteret, fargene, øynene, ørene. Men han ser litt latterlig ut med lange bakbein og kortere forbein. Men han er jo mye større enn hva jeg hadde sett for meg så langt. Han er jo høy!!
    Og du, du er søt, som alltid. Men jeg synes det er leit at du ikke har det bra. Klem<3

    • 8 karianne 26. August 2012 at 22:39

      Er så forelsket i han, haha <3 Han blir enda høyere, han skal bli sånn at han er like høy som kneet mitt tror jeg, ca.
      Klem til deg, takk for gode ord Sandra <3

  4. 9 mokka 26. August 2012 at 23:33

    Tænke på dæg ofte. ikkje nakka særli her på borkeby heller. Good life wasn’t ment too be førr oss, men vi prøve å prøve litt tell…… sende dæg en go klæm i nattetiman. Stay strong, better times will come because you are worth it! <3

  5. 13 M 27. August 2012 at 02:02

    (Svar til et av dine tidligere innlegg)

    De næringsdrikkene smaker horoghelvete. 

    Den eneste løsningen for meg, har vært å kjøre de i blender med isbiter,
    Eller å kjøre de i blender med isbiter og frossne/friskebær.

    De sjokolade/kaffevariantene pleier jeg å lage iskaffe ut av.

    Plutselig smaker de alle mindre horoghelvete – og man klarer å få i seg litt C-vitaminer.

    Isbiter generelt demper smaken på det allermeste (:

    Og jeg er generelt for alt som kan forhindre at jeg mister mer hår :P

    • 14 karianne 6. September 2012 at 17:01

      Takk for tips! Jeg likte dem heller ikke i det hele tatt i begynnelsen, men jeg har blitt vandt til det :)
      Du vet det sikkert allerede – men b-vitaminer er bra for håret! Om du sliter veldig med håravfall skader det heller ikke å ta dobbel dose (det har legen min også bekreftet og sa hun skulle dele det videre til andre pasienter hun har med samme problematikk)
      Om du også tar sink + c-vitamin (fåes kjøpt på apotek) = god blanding. Kan takke disse vitaminene for at håret mitt og neglene mine er som de er!

  6. 15 svartphvitt 27. August 2012 at 07:49

    Kjære deg! Så leit at det skal være sånn for deg! Jeg kan kjenne meg en del igjen i det du skriver når det gjelder angsten. Jeg har selv endt opp med å løpe ut fra butikker. En gang kastet jeg meg ned på gulvet i fosterstilling på kontoret til psykologen. Hun satt seg ned sammen med meg da. Noen ganger er det bare verre en andre…
    Så ille at Nick skulle sette seg fast. Er hjerteskjærende å høre de hyle!! Hunden min ble angrepet av en annen en gang. Jeg sprang alt jeg maktet når jeg hørte henne, tok tak i den andre hunden som stod å glefset over henne og jagde den bort. Jeg hadde så vondt av henne etterpå. Hun satt seg i fanget mitt og klynket sånn sårt mens hun slikket meg i ansiktet med jevne mellomrom.
    Sender en klem <3

    • 16 karianne 6. September 2012 at 17:05

      Enig med deg, noen ganger er verre enn andre! Det irriterer meg grenseløst at det er vanskelig å forutse om det er en god eller en dårlig angst-dag på forhånd.
      Åååh, det er så skummelt når det er andre hunder blandet inn i sånne skremmende situasjoner. Håper det gikk bra med henne og deg!
      Klem tilbake ♥

  7. 17 Marthe 27. August 2012 at 11:59

    Enda godt det ikke gikk verre, stakkars Nick! Håpe også for din del at ting snart snur, at du hvertfall får pusterom og litt igjen for det arbeide du nedlegg. Og ser den om at troen på”livet” kun er en illusjon skapt for at man ska holde ut i smertehelvete. Æ vet ikke, men æ håpe der finnes mer enn dette. Sende styrkeklæm og håp din vei. <3

  8. 19 Tahle 27. August 2012 at 20:47

    Trist å lese at du har det så tungt Karianne. Håper og tror det blir bedre, men skjønner det du skriver om tvilen og ikke minst om når.. Hvor lenge skal man holde ut? Hvor lenge skal man måtte vente.. Og hva hjelper en innleggelse hvor de velger å tro på det falske smilet? Synes du er tøff som klarer å skrive om det her og håper inderlig du får det bedre fort. At du kan få riktig hjelp og omsorg som kan hjelpe å snu situasjonen. Hjelp som hjelper på dine premisser.
    Virkelig imponert over hvordan du håndterte Nick! At du klarte å holde hodet kaldt, tenke rasjonelt og få han løs når det må ha sett helt forferdelig ut.

    Tenker på deg <3

  9. 21 Ada 28. August 2012 at 12:53

    Veldig pen hund! Det må ha vært interessant å se et panikkanfall når du selv kan ha det. Jeg har også vært i helt elendig humør de siste dagene! Håper det letner snart for oss begge selv om jeg kan se verdien i tungsinn også.

    • 22 karianne 6. September 2012 at 16:56

      Håper du har det litt bedre nå :)
      Synes bare det var grusomt å være vitne til panikk hos andre. Heldigvis varte ikke dramaet lenge :)

  10. 23 Emma 28. August 2012 at 14:16

    Tenker på deg Karianne og føler sånn med deg.
    Utrolig slitsomt og trist når redselen, frustrasjonen og andre negative tanker og følelser tar overhånd og virker altoverskyggende. Er så glad du har et godt tem rundt deg som følger def. Husk at de bryr seg masse om deg og gjerne vil hjelpe deg.Husk å holde det du lover dem.Og husk at det erlov å ha det vondt. Ingen forventer at du skal makte alt bestandig, holde ut og smile, late som om alt er okey. Noenganger må man bare gi seg selv rom til å skrike ut. Det er bra å skrike, gråte og “løse opp” hos teamet ditt, slippe ut alt som er viondt. Det er ingen grunn til at du skal behøve å stenge det inne i deg. Få det ut.Lett på trykket. Drt er bare sunt det. Og ingen ser på det som noe negativt. Det som er mindre heldig er når slikt blir skjult, dekt over og stengt inne for lenge.
    Alle trenger å lette på trykket innimellom!
    I sure do!
    Noenganger er det rett og slett bare bra og nødvendig “å miste maska” tror jeg:)

    Så flink du var med Nick!Han er heldig som har nettopp deg:)
    *stor klem*
    Håper på bedre dager for deg fremover.

    • 24 karianne 6. September 2012 at 16:58

      Kjenner meg veldig igjen i det at trykket bygger seg opp, opp, opp og at det blir vanskelig å blåse det ut på riktig måte (frisk måte) kontra selvdestruktivitet.
      Klem til deg Emma ♥

  11. 25 Julie 29. August 2012 at 17:26

    Huffda :/ Fint at du greide å holde hodet kaldt da, Karianne! Det er ikke alltid det er så enkelt.. :o Hils Nick og Zara! God bedring til deg, håper neste uke blir bedre og at du er back on track :)) Mvh Julie

  12. 27 Oda 30. August 2012 at 10:04

    Å herregud, jeg kjente det langt inn i margen da jeg leste om Nick sitt uhell. Godt at det gikk greit.

    Det er kjekt å se på bildene dine. De gjør meg alltid glad.

    Stå på Karianne :)

  13. 29 Destgirl 30. August 2012 at 18:20

    Håper det blir bedre tider snart, slike perioder er vonde og harde… Jeg tror ikke du har brukt opp kvota, for du fortjener mange maaange år med gode dager og perioder <3 <3 <3
    Uff stakkars Nick, du var flink i en slik situasjon som ofte gir panikk, hadde iallefall fått panikk. Godt det gikk bra <3 <3

  14. 31 Lisa 30. August 2012 at 18:23

    vennen, alltid her<3 du har nr mitt!

  15. 33 Mabel 31. August 2012 at 06:40

    Du er så fin uansett du, Karianne.

    Sånn totalt irrelevant, leste her et sted at kokosnøtt-vann inneholdt ekstremt mye kalium og lite kalorier. Kanskje noe for deg med kalium mangel, hvis jeg ikke tar helt feil? :)

    • 34 karianne 6. September 2012 at 16:53

      Takk og takk for tips!
      Tror kaliumen min har det ganske så bra for tiden! Er i alle fall veldig lenge siden jeg har tatt kaliumtilskudd :) Men skal selvfølgelig husek på tipset!

  16. 35 Marthe 1. September 2012 at 21:11

    Håper du får den hjelpen du trenger av legen din og psykologen din til å hente deg litt inn igjen! Ja, bildene er fine, men skjønner at du på langt nær har hatt det like bra! Håper uken din blir mye, bedre 3 STOR KLEM!

  17. 37 Pia 2. September 2012 at 11:55

    Stakkars Nick! Kjente jeg fikk litt små panikk selv bare ved å lese det og tanken på at det kunne ha hendt min hund, jeg er så glad det gikk bra med han! Og håper du får en helt fantastisk uke som kommer og at du har det kjempe bra nå <3

    Har også et lite spørsmål til deg, kan du skrive et innlegg om hvordan det var for deg når du startet med bulimi og liksom hvordan det var for deg å skjule det og hvordan det føltes at de rundt deg fikk vite det? Jeg er selv inne i denne sirkelen uten at noen vet om det, og du inspirerer meg til å kjempe i mot <3 har du ikke lyst til å tenke/snakke/skrive om det forstår jeg det kjempe godt<3

    tusen takk for at du inspirerer meg sånn og takk for at du er den du er og skriver om det <3

  18. 39 Anja 2. September 2012 at 19:54

    Uff stakkars Nick! Det er helt grusomt å se dyr som har det vondt og får panikk. Bra du klarte å holde hodet kaldt. Trist å høre at du ikke har det noe bra, håper du får noen bedre dager snart.

  19. 41 Elisabeth :) 2. September 2012 at 22:50

    Superfine bilder som vanlig!:)
    Og Nick er så fin, skjønner godt at det var ekkelt med den opplevelsen. Men det er bra han er i fin form :)

    Jeg er også enig med anna, håper virkelig du får bedre dager. Du er så verdt det! Ikke at jeg kjenner deg, men skulle ønske jeg kunne gitt deg en stor, varm klem og tatt bort alt det vonde. (Det er kanskje litt klisje, men jeg mener det virkelig!)

    Stå på, vakre du!

  20. 43 Beate 3. September 2012 at 12:05

    Dette vet du nok, sånn egentlig, bare prøv å huske det i tyngre stunder óg; det at du er så tøff og modig at du deler med oss hvordan livet som emosjonelt ustabil kan utarte seg betyr uendelig mye for mange! Jeg er SÅ takknemlig for at du finnes, bare av den ene årsaken! Da kan jeg bare tenke meg hvor mye du betyr for de som er så heldige å ha enda større deler av deg i hverdagen og livet sitt! Det er slike tanker som får meg gjennom de verste dagene og nettene.. Keep it up!<3
    jeg må riktignok innrømme at jeg forsøker å holde meg unna blogglesing på mine gode dager, det kan rett og slett virke triggende for negative tanker og vonde følelser å lese hvor vondt andre har det.. Men heldigvis finnes det gode dager også, og når jeg leser om dine gode dager, så blir det et friskt pust i min dårlige dag, og dagen blir litt lettere bare av den enkle årsaken :) du skriver utrolig godt, setter ord på mye som er sant for meg óg, og det er en trøst i det. Så, når livet føles uutholdelig, og jeg egentlig har trang til å gjøre 'dumme' ting mot meg selv, er det alltid godt å lese bloggen din – om du skriver om gode eller vonde stunder :)
    Tusen takk for at du er du, at du deler, og at du er så dyktig! Så håper jeg du har hatt noen gode dager siden dette innlegget ble postet!<3

    • 44 karianne 6. September 2012 at 17:06

      Kommentarer som denne : ♥ ♥ ♥

      Jeg styrer også unna blogger om jeg føler meg sårbar for å lese om enkelte temaer, eksempelvis de jeg vet skriver om vekt og mat, eller de jeg vet skriver detaljert om selvskading. Synes det er bra at du klarer å skjerme deg selv!

      Sender deg en klem ♥

  21. 45 Sjokoladeilomma 3. September 2012 at 20:30

    Uff, skulle ønske jeg kunne knipse og trylle fantastiske dager til deg fortere enn svint! <3
    Og stakkar lille vovsen! Satt med hakeslepp og trillrunde øyne og leste. Godt det gikk bra :o

  22. 47 Hannah 5. September 2012 at 11:12

    Håper det har gått bedre med deg denne uka Karianne! Har tenkt mye på deg og heier på deg <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: