That's just how the story goes.

Fikk et spørsmål her om dagen, om jeg kunne skrive litt om hvordan det går med spiseforstyrrelsen. Tenkte jeg kunne besvare det!

Hmm. Jeg vet ikke helt hvor jeg skal begynne, det går både bra og mindre bra. I alle år har det vært spiseforstyrrelsen som har tatt mest plass i hodet mitt, dominert tankene mine i størst grad. Nå for tiden kjemper spiseforstyrrelsen og angsten om hvem som skal ta mest plass – angsten er en soleklar vinner.

Jeg tenker mindre over de spiseforstyrrede handlingene, selv om de er der i aller høyeste grad. Den konstante lengselen etter å se lavere tall på vekta er en vedvarende faktor som ikke forsvinner så lett. Etter at jeg fikk Nick har jeg sjeldnere tatt steget opp på vekta om morgenen i frykt for at det ødelegger humøret mitt vanvittig – det er så unødvendig å starte dagen med kroppshat. Det dukker før eller siden opp iløpet av dagen uansett.

De bulimiske tendensene er tilstede, men kanskje sjeldnere enn før. Det kjipe er at når jeg først går på en smell og tryner skikkelig er det det jeg føler mest på, kjenner best. Nederlaget og skuffelsen over at jeg ikke kommer meg lenger, klarte enda flere dager oppkastfri. Det krever en del konsentrasjon å skulle fokusere mer på de dagene jeg faktisk klarer det, istedenfor å henge meg opp i de dagene som går mindre bra. Men på den andre siden kan jeg med hånda på hjertet si at jeg virkelig gjør mitt beste!

Etter at jeg fikk Nick har det også blitt mye mer aktivitet i hverdagen. Som oftest blir det turer hver dag, oftere opp mot en time enn bare en halv og dette igjen gjør også at jeg synes det blir både enklere og tryggere å skulle innta næring og kalorier. I hodet mitt skaper det en logisk balanse mellom inntak og uttak, selv om inntaket av kalorier enda er for lavt. Men igjen – jeg har økt kaloriinntaket etter at jeg fikk Nick, for å tilpasse det aktivitetsnivået mitt.

Det er vanvittig vanskelig å skulle balansere, tvinge seg selv til å gjøre det som for meg er kjempeskumle endringer for å holde tritt med forandringene i hverdagen. På en måte kan jeg si at å få Nick var en liten milepæl og et stort positivt vendepunkt som har fått meg til og strekke meg enda lengre for en økt livskvalitet.

Med mer aktivitet i hverdagen har det vært helt nødvendig å øke kaloriinntaket for og få utbytte av det som er positivt. Ting henger veldig sammen, igjen gjør det det vanskeligere å balansere. Om jeg blir for sulten kommer trangen til å spise, da helst spise hva som helst, overspise skikkelig – og om så skulle skje klarer jeg ikke å beholde det jeg har spist for samvittighetens skyld. Derfor må jeg balansere økt inntak med å ikke bli for sulten, da tipper det over i bulimiske tendenser før jeg vet ordet av det.

Og så har vi dette med angsten. Angsten blir verre om jeg er sliten eller svimmel, noe jeg i aller høyeste grad fort ble før jeg økte kaloriinntaket, ergo hadde jeg da en tap-tap situasjon hvor jeg fikk enda mindre ut av det. Derfor blir det enda mer logisk å skulle innta flere kalorier for og ikke gjøre angsten enda verre enn det den allerede er.

Noe av det jeg virkelig ønsker meg og jobber knallhardt for å oppnå er økt livskvalitet. Jeg tar gladelig i mot alle de gode dagene jeg kan få, men så er det også sånn at gode dager ikke kommer seilende av seg selv. De må jobbes for og det er en kamp, men når de gode dagene kommer kan jeg også kjenne på at jobben er verdt det til tross for tvil og negative følelser.

Sånn som det er akkurat nå prøver jeg å forholde meg til fem måltider om dagen, det går sånn høvelig greit. Ender som regel mellom fire og fem, kommer litt an på flere ting – men strekker meg etter fem i håp om å ha så jevnt blodsukker jeg kan gjennom hele dagen, uten nedturene man får når blodsukkeret blir for lavt, les; sint, irritert, sliten, trøtt, kort lunte og dårlig humør på generelt grunnlag.

Med andre ord prøver jeg å balansere kalorier for å dempe angsten, for å ha mer energi til og nyte hundelivet, for å presse meg selv ytterligere til og trosse angsten mer, for å ha jevnt blodsukker og minske risikoen for epilepsianfall (som i mitt tilfelle kan utløses av for lavt blodsukker), og for økt livskvalitet.

Før jeg fikk Nick slet jeg veldig, veldig mye med ambivalens, altså at jeg hadde problemer med å ta valg. Jeg slet veldig med å rettferdiggjøre hvorfor jeg skulle innta flere kalorier og jeg slet veldig med å se hvorfor det skulle være lurt eller nødvendig og i det hele tatt gjøre det. Hodet kvernet og kvernet, timene gikk og gikk, måltidene ble utsatt ett for ett og oppgavene jeg sto ovenfor ble vanskeligere og vanskeligere. Etter at jeg fikk Nick har det blitt mindre tenking, mer handling – less thinking, more action.

Det som er uheldig i denne situasjonen er behovet for å trene, noe som for meg blir mer negativt enn positivt. Jeg skriver særdeles lite om trening på bloggen, eksempelvis “idag har jeg trent sånn eller slik, så og så lenge.” Jeg vet at det jeg foretar meg av trening i denne situasjonen hvor kroppens maskineri såvidt går rundt, hvor energinivået såvidt strekker til iløpet av dagen – ikke er konstruktiv trening.

Jeg prøver i stor grad å ta hensyn til hva dere som leser kan finne triggende, også fordi jeg lett kan trigge meg selv. Om jeg eksempelvis skulle skrevet “i forrige uke trente jeg x antall timer” vil jeg denne uka tenke at; “jeg må trene x antall timer eller mer denne uka, kan ikke være dårligere enn jeg var i forrige uke!”

Om jeg hadde hatt et akseptabelt kaloriinntak som kunne forsvart at det var forsvarlig for meg å trene ordentlig hadde saken vært en annen. Om jeg hadde trent med mål og mening i håp om å bli sterkere, sunnere og friskere hadde dette også vært en annen historie. Siden jeg ikke kan si at treningen jeg foretar meg passer inn i en av disse kategoriene jeg nå har nevnt – lar jeg heller være å skrive om det.

For noen måneder siden hadde jeg også en periode hvor jeg synes det var greit å skulle spise noe normal mat i forhold til næringsdrikkene, det tok ikke så veldig mange uker før dette ble for vanskelig og jeg måtte innse at jeg hadde tatt meg vann over hodet. Det ble for lite mestring og for mye negativt, jeg var nødt til å senke lista dit at jeg klarer å komme meg over og kjenne på mestring.

Det som holder meg mest igjen fra å kjøre på med enda flere kalorier for å oppnå et akseptabelt (les; normalt) kaloriinntak er redselen for å legge på meg. Takler ikke tanken på det. Akkurat denne tanken er så rigid og fastbrent at jeg går omveier rundt det for å unngå at det skal skje. Da raser korthuset jeg nå bygger ved det minste vindpust og jeg stuper tilbake til en veldig bulimisk tilværelse hvor det eneste jeg ønsker er å “spy meg tynnere”. Med en gang noen i teamet mitt skulle nevne det, hinte om det eller bare ymte om det går jeg rett over i “nei, nei, nei modus”.

Jeg er ikke innlagt. Jeg har ingen som minner meg på måltider eller sørger for at jeg gjennomfører. Jeg har mennesker som kan si at det er lurt av meg å gjøre det – men hva hjelper vel det, å høre det to ganger i uka når jeg likevel hver uke står ovenfor trettifem måltider? Jobben jeg gjør nå – gjør jeg selv og alene. Jeg bor alene, ikke sammen med forelde eller andre som kan minne meg på spising og måltider.

Hvis vi ser bort fra det at jeg overhode ikke har lyst til å gå opp i vekt og destruktiv trening – kan jeg si at jeg gjør så godt jeg kan for for å “leve med det” og å klare meg bedre i hverdagen. Jeg tøyer de reglene jeg tidligere har hatt, gjør det jeg kan for å finne kompromisser jeg kan akseptere mellom den syke delen og den delen som ønsker å bli friskere og å få det bedre.

With that said kan jeg også nevne at jeg er fornøyd over det jeg har fått til og gjør etter å ha lest gjennom dette innlegget ett par ganger.

Advertisements

12 Responses to “That's just how the story goes.”


  1. 1 Anne Marte 15. August 2012 at 13:33

    Legger igjen litt awesomeness ;D
    Jeg synes du er flink! Virkelig!
    <3

  2. 5 Heidi 15. August 2012 at 19:14

    Dette var ett helt fantastisk bra innlegg!!! Er motiverende å se hvordan du jobber med deg selv, du fikk meg til å tenke over noen valg jeg selv står foran, og kan kanskje driste meg til å si att du akkurat hjalp meg med en avgjørelse som jeg har slitt med i ganske mange uker!

    Tusen Takk :smile:

  3. 9 Kristine 16. August 2012 at 22:23

    Det var veldig hyggelig å se at du har tatt deg tid til å svare så utfyllende på spørsmålet mitt! Forferdelig å lese gjennom. Men disse ordene hører du vel hver dag.. Noe du kanskje ikke hører så ofte er at du viser en så utrolig sterk personlighet, selvbestemmelse, du er sta og gjør det du bestemmer deg for. Snu dette til det positive! Bruk alt dette til å nyte livet litt! Jeg er som sagt tidligere psyk. Jeg trodde det var enden av livet og jeg ville ALDRI bli frisk. Men når jeg heller bestemte meg for å hjelpe meg selv isteden for å skade meg eller ikke spise, fant jeg ut at jeg var sterk.. Alt dette trenger en stahet, for å la være å spise eller å skade seg selv. Bestem deg heller for at dette skal du vinne over! Du er så flink til å utføre ting og jeg føler at eg leser om en mestringsfølelse hos deg ofte. Dette varmer meg og lesingen.. Du kommer til å oppleve en verden full av farger liv og kjærlighet. Livet mitt er fantastisk nå. Og du kan greie dette! Du må bare bestemme deg for det, og selvsagt ville det. Du er en herlig jente med mye pågangsmot og viljestyrke.. Du fortjener det beste! Stå på! Du er et forbilde for mange!! Stor klem fra meg:)

    • 10 karianne 21. August 2012 at 14:50

      Hjertelig takk for gode ord!
      Glad for at du lese at du har det bedre og ikke minst at du deler det med meg. Blir alltid inspirert og motivert av å lese at andre faktisk har klart det! Da virker det litt mindre umulig i hodet mitt :) Klem til deg!

  4. 11 Emma 18. August 2012 at 23:27

    Du er så super!!!
    og du gjør en super innsats for ditt liv-
    Beundringsverdig , virkelig beundringsverdig-at du klarer så mange vanskelige ting tilnærmet helt alene, kun med litt støtte og veiledning.
    Du har virkelig ikke fått ting “gratis “. Du står i ting, og hanskes med utfordring på utfordring,-om og om igjen.Du er er så flott karianne. Du har virkelig kommet langt synes jeg, du har kommet langt siden jeg begynte å lese bloggen din.
    Og jeg har sånn tro på deg, for du vil og viser at du kan.
    Du fortjener å vinne denne kampen, og en dag vil du nettopp det. Og da er du sterkere enn sterkest etter alle disse årene med kjemping.
    Du har det i deg, gutsen, motet, evnen, styrken,staheten og utholdenheten.

    Du vil såååå vinne denne fighten en dag.
    Kommer aldri til å slutte å tro på deg.
    Du er altfor flott til ikke å få leve et liv som mer lykkelig.
    *tusenvis av gode klemmer og styrketanker*!!!!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: