The night came and swept the day away.

Kjenner meg litt motløs. “Det blir bedre, det kommer til å bli bedre” sier jeg til meg selv til stadighet. Minner meg selv på at livet umulig kan være som dette for alltid? Jeg vet jo at det går an å ha det bedre, men plutselig slo det meg. Tenk om de gode dagene jeg har hatt var -det-? That’s it, som om jeg har brukt opp kvota? Begynner å tvile, spørsmålstegnene popper opp. Tenk om jeg bare lurer meg selv til å tro at det blir bedre? Tenk om jeg kjemper for ingenting? Jeg tenker for mye, kan ikke noe for det.

Klarer meg så langt med tanke på å ikke kaste opp. Det andre døgnet er straks i boks. Egentlig har jeg bare surret idag, ikke så mye å finne på på søndager. Jeg har i det minste gjort noe fornuftig, som å ta oppvasken for eksempel. Hater det, verste jeg vet av husarbeid.

Jeg har også gjort det jeg synes er kjipest med å ha hund – nemlig det å klippe klør. Både Nick og Zahra’s klør trenger å klippes en gang i uka og ingen av dem liker det i det hele tatt. Zahra er verst, hun syter som om jorda skulle gå under når som helst, til tross for at hånda mi går fra godbiter til klosaksa med jevne mellomrom. Pleier å ta Nick først, han er ikke like pysete, om jeg tar Zahra først er han passe traumatisert etter å ha hørt på frk.hyleguri og stemmer gladelig i hylekortet. Gjør det så fort og effektivt jeg kan, make the suffering short. Ikke det at de har vondt av det, de bare liker det ikke. Jobber MYE med meg selv for at jeg skal prøve å få det til å bli gode opplevelser for dem, ikke tvangsholding og tviholding. Godbiter, ros, lyst toneleie, snakker fine ord til dem hele tiden. Sukk mitt hjerte, skal ikke være lett! Prøver å ha en holdning som sier “relax, no big deal, det er snart over.”

Bortsett fra det kom jeg meg omsider ut og gikk en tur med dem etter å ha motet meg opp i flere timer. Fikk i alle fall en påminnelse til hvorfor jeg har som mål å gjøre dette tidlig på dagen – for å slippe unna de timene jeg bruker til å grue meg for noe som ikke skal være så vanskelig en dag! Bortkastet tid og bekymringer jeg ikke trenger. Om jeg bare står opp om morgenen, ordner meg og får det unnagjort før tankekjøret setter inn – håper jeg at det skal bli enklere. Spare meg selv fra tankekaoset.

Har ikke jobbet så veldig hardt (om enn) for å klare målene jeg har på min daglige plan (den jeg lagde forrige helg), men mandager… ny uke, nye muligheter? Nå har jeg brukt opp mandagsmagien og tror ikke så veldig på det, men jeg må prøve hardere.

Det slo meg plutselig – i det siste har jeg kjent mer på angsten og hatt panikk oftere. Det er mindre behagelige opplevelser som gjør meg litt og litt mer motløs for hver gang det smeller skikkelig og verden spinner i sirkler mens beina blir gelé, hjertet hamrer i brystet og jeg gisper etter luft som om det ikke skulle være nok oksygen igjen i hele verden.

Årsaken bak den økede følelsen av angst og panikk er banalt nok at jeg eksponerer meg selv mer, tyner meg mer, kjenner på mer frykt. Sånn sett er det logisk, men det betyr ikke at det er mindre slitsomt eller enklere av den grunn. Det sies at det blir verre før det blir bedre og det er her jeg føler jeg står. Midt i det som er verre. Det som skremmer meg mest er at om jeg feiger ut nå – kommer jeg til å bli mer redd fordi jeg har så mange vonde opplevelser. Om jeg står i det vil jeg muligens komme over denne kneika, sterkere og med mer kontroll. Det som er skremmende er at det kan gå begge veier akkurat nå. Kan ikke gi opp selv om jeg har lyst til å gråte bitre tårer og bannlyse hele verden for skjeivfordelingen som eksisterer. Enkelte mennesker ser på livet som en fest, mens andre mennesker lider seg gjennom hverdagen, kryper, jobber og sliter voldsomt for å komme seg gjennom dagene. De fleste med et lite håp i hjertet om at livet en dag skal bli bedre.

Av og til virker det meningsløst. Blir det virkelig bedre? Blir det? Er du sikker? Jeg er ikke sikker lenger. Jeg skulle ønske jeg hadde svarene eller evner til å se fram i tid – til en tid hvor jeg kan se tilbake på det som akkurat nå er nåtid og fortelle meg selv at det blir det.

Gruer meg til uka som kommer. Mindre trivelige aktiviteter står på agendaen daglig med unntak av mandag. Psykiatritjenesten, tannlegen, legen, tannlegen igjen og psykiatritjenesten igjen. Svarte faen. Gi meg solskinn og belønning for jobben jeg legger ned hver eneste dag med det skjøre håpet i hjertet om at noe MÅ bli bedre! Er det virkelig for mye å be om? Jeg har i alle fall én ting jeg ser fram til og gleder meg til, to uker igjen nå. Det blir fint med avbrekk i hverdagen!

Jeg føler i alle fall at forholdet til kameraet mitt har blitt bedre i det siste, til bloggen også for den saks skyld. Oppdaterer mye mer jevnlig nå, kjenner det er godt å få noe igjen for det.
Takk til dere som leser, legger igjen erfaringer og gode ord. Det betyr mer for et slitent hjerte enn dere aner. Dere er gode, hjertelig takk! 

I must have flowers, always, and always. // Claude Monet

Don’t let the tall weeds cast a shadow on the beautiful flowers in your garden. // Steve Maraboli

Hun har alltid stjerner i øynene når vi er i skogen. Det er vakkert at noe så simpelt kan være fint.

Yes please.

A weed is but an unloved flower. // Ella Wheeler Wilcox

Since the thing perhaps is, to eat flowers and not to be afraid. // E.e Cummings.

Burning sunrise. 

Advertisements

26 Responses to “The night came and swept the day away.”


  1. 1 Laila 5. August 2012 at 23:04

    Det viktigste her er vel kanskje å ikke gi opp håpet om at det en dag vil bli bedre.
    Fine bilder :smile:
    Glad i deg <3

  2. 3 Terese 5. August 2012 at 23:10

    Å, det er ikke noe gøy når man må gjøre noe dyrene ikke vil… jeg har holdt på å gikk katten min medisiner nå, og det er like vond hver gang jeg må dytte i henne tabletten! *Heldigvis bare et par dager igjen*

    Fine bilder du tar :)

    • 4 karianne 6. August 2012 at 15:25

      Åh, kjenner meg igjen i den fra da Zahra gikk på antibiotika i Mai ja! Heldigvis tåler de det :)
      Takk!

  3. 5 Line 6. August 2012 at 00:33

    Jeg gikk fra å slutte på VG1 pga. sosial angst (pluss sf og depresjon). Jeg jobbet med meg selv i et halvt år, og nå, denne sommeren, ble jeg med på sommerleir hvor jeg så og si ikke kjente noen. Jeg klarte det, – du klarer det!

  4. 7 Kristine @ Kitiinee 6. August 2012 at 00:50

    Du er dyktig til å ta bilder Karianne! :)
    Legger igjen en klem!

    Mandag er mandag.. :)

  5. 9 LC 6. August 2012 at 01:24

    Angst er en bitch, just hang in there! For to år siden kunne jeg såvidt gå ut uten at verden begynte å spinne, halsen knyttet seg eller jeg trodde jeg skulle kveles. Det er så grusomt, og det er så ekte hver gang. Setter en helt ut av spill.. men du må bare forstette å stå i det, du har knukket koden – om du trosser blir du sterkere, om du lystrer blir den sterkere. Det er mulig å bli bedre, og når angsten blir under kontroll så vil dagene bli bedre.

    Det er rart.. det skjedde så ikke jeg merket det en gang. Før var jeg sjokkert når jeg ikke fikk angst, nå blir jeg overrasket når jeg får angst. Og jeg innså ikke før nylig hvor mye bedre jeg egentlig er, hvor ille det sto til før! Grunnen til at jeg forteller dette er fordi jeg vil du skal vite at du kan bli bedre, det er verdt å stå i det vonde. Plutselig innser du også at du ikke lenger er så fanget som du kanskje var for en stund tilbake.

    Vakre, smarte deg, det kommer til å bli bra til slutt, jeg er helt sikker. Ikke at jeg har det helt supert enda, eller at jeg har funnet ut av hvordan jeg skal fikse alt som er vanskelig, men ting er bedre på noen områder, områder jeg aldri trodde ville bli bra. Så det kommer seg, ergo det er mulig, dobbelergo – det blir bedre. Jeg er helt sikker! Just hang in there <3

    • 10 karianne 6. August 2012 at 15:27

      Takk for at du deler dette! Blir utrolig lett inspirert av andre og historier som denne, det gir meg liksom litt håp når jeg selv mister troen, å vite at andre har klart det før meg gjør det mindre umulig enn det av og til føles som om det er.
      Tusen takk for gode ord og bekreftelse! ♥

  6. 11 Anne-Grethe 6. August 2012 at 02:06

    En ting er i allefall sikkert, vi kan aldri slutte å tro på oss selv. Selv om man enkelte dager ikke har litt tro engang, – så vil det vel allefall være noen som er glad i oss som har det? Ikke nødvendigvis. Ikke for alltid. Skulle ønske jeg visste hvordan jeg skulle bygge opp tro å tillitt til meg selv..

    *klemmepå* :wink:

  7. 13 Tutta 6. August 2012 at 05:41

    Hvis du har rett i at det blir værre før det blir bedre og at du er der nå, og atdu er mer redd fordi du utsetter deg for mer, er det jo på sett og vis positivt, men det er j o aldri positivt at noen sliter likevel. Håper det bedre seg. Det synes jeg du har fortjent etter å ha slitt så lenge!

  8. 15 Andrea Nornes 6. August 2012 at 09:22

    uff, kloklipp er noe av det værste med hele hundeholdet synes jeg! Heldig for meg synes Alma forløpig bare at det er litt ekkelt, men jeg er jo livredd for å klippe for langt… Tar som oftes et par klør her og et par klør der mens vi koser jeg, så går det litt jevnlig :)
    Synes du er sterk som klarer å stå i det så langt i hvertfall. Det er som jeg sa til en her o mdagen angående sf – det er som å gå barføtt om sommeren: først blir det vondere og vondere, så får man tykk hud under føttene, og da kan man løpe rundt i grusen uten problem :)

    • 16 karianne 6. August 2012 at 15:29

      Bra hun ikke er “skremt” enda. Har hun lye eller mørke klør? For begge mine har helt sorte klør bortsett fra at Nick har to hvite. Det er utrolig vanskelig å klippe de sorte for man kan jo ikke se hvor nerven begynner. Det er ikke uvanlig at jeg klipper bittelitt for langt nå og da men practice makes perfect?
      Haha, fin sammenligning! Aldri sett på det på den måten før. ♥

  9. 17 Elisabeth 6. August 2012 at 12:37

    Jeg er av den tro at man ikke får som fortjent her i livet, man får som man tror man fortjener.
    Så så lenge en del av deg tror du fortjener å ha det dritt, kommer du mer eller mindre bevisst til å sabotere for deg selv. Ond spiral og det der…

    Tenk på jenter som er i forhold der de blir misbrukt. De blir i forholdet/ender i slike forhold igjen og igjen fordi de på et nivå tror de fortjener behandingen de får.

    Jeg tror kunsten er å jobbe med positive tankemønstere, og med “jeg fortjener å ha det bra!”, så kommer det også til å skje. Fordi du får det til å skje.

    • 18 karianne 6. August 2012 at 15:32

      Interesting! Før trodde jeg mye mer at jeg kun fortjente å ha det jævlig men med årene har det blitt litt mer til at jeg lurer på “hva har jeg gjort som er så galt at jeg fortjener dette” og en sjelden gang nå og da klarer jeg å tenke at jeg fortjener bedre enn dette.
      Jeg sier det jo ofte til andre, kommenterer blogger eller forteller mennesker rundt meg som sliter at “du fortjener evig mye bedre enn dette”, innimellom prøver jeg å tenke sånn om meg selv også.

      • 19 Elisabeth 7. August 2012 at 00:34

        Mer av det:) Du fortjener å ha et fint liv!

        Du fortjener å ha høye tanker om deg selv. Du er flink, du kan mye, du kan lære enda mer og du har evner som er nyttige for samfunnet når den tid kommer :)
        Du fortjener alle koplimentene du får! Tro på dem!

        Behandle deg selv som du ville behandlet de du er glad i. Om ikke bedre ;) Det er du som er stjernen i ditt liv! Å være glad i seg selv er den beste følelsen, og du fortjener den følelsen :)

      • 20 karianne 8. August 2012 at 16:50

        Takk for gode ord! ♥

  10. 21 Perlesnor 6. August 2012 at 16:08

    Nydelig bilde av soloppgangen. Slike bilder inspirerer til å ta flere bilder.

    Håper motløsheten gir seg. Dessverre er det vondt å holde ut og vente på at det går over. Du jobber jo så utrolig bra med å utfordre angsten, og når du kommer deg gjennom kan du kanskje oppleve flere og flere av de dagene og de opplevelsene det er verdt å leve for. I mellomtiden, nyt det øyeblikkene du har med kos med hundene, tilstedeværelse (om ennbare et minutt) når du er med venner. Jeg har fulgt bloggen din lenge, for meg virker det som om har kommet ganske langt den siste tiden. Utfordrer angsten og jobber mer og hardere enn du har gjort. Mandagsnaiviteten er ikke det den en gang var, men det er jo mer realistisk og dermed kanskje også lettere å jobbe med et par utvalgte mål?

  11. 23 BEM 6. August 2012 at 17:10

    Du er utrolig sterk! Selv om du kanskje ikke ser det selv, så er du en utrolig stor inspirasjon for andre!
    ‘bak skyene er himmelen alltid blå’ det skal alltid komme noe godt ut av det vonde! Og tenk på det, hadde en ikke vist hva vondt er, så vet man heller ikke hva godt er!

    Du er skapt som den du er fordi det er en/flere i verden som ikke kan leve uten at du er til! Du er virkelig betydningsfull for mange!
    Og ikke minst så gir bloggen din håp for mange!

    Lykke til videre, Karianne!
    Husk, det er bare du som er du, og du er nødvendig!

  12. 25 Destgirl 20. August 2012 at 17:06

    Det blir bedre for det bare skal bli bedre, heier på deg og har tro på deg <3 <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: