Chin up.

All erfaring er god erfaring, også dårlig erfaring. Det er vel på sin plass at jeg skriver noen ord om dagen idag siden jeg selv har lagt litt opp til det. Hvordan har jeg egentlig klart meg, hvordan har det gått?

Igår la jeg meg tidlig. Det vil si at jeg slukket lyset rundt 23:00. Om du spør meg sist det skjedde kan jeg med hånda på hjertet si at jeg ikke husker. Selv ikke på psyk var jeg i seng til 23:00. Typisk nok synes Nick det passet seg med en tur ut klokka 02:08 og -der- røk søvnkvaliteten. Hodet fylles av tvil og tanker. Jeg føler meg… udugelig. En million negative tanker, dømt til å feile. Føler jeg kaster bort tid når jeg bare ligger våken uansett. Føler jeg burde stå opp, gjøre noe fornuftig. Jeg tvinger meg selv til å bli liggende. Tvinger meg selv til å tro på at man skal ha ro om natta, gjøre ting om dagen. Timene snegler seg avgårde. Jeg leser noen sider i ei bok i håp om å bli trøttere. Det hjelper ikke. Klokka har passert 05:00 innen jeg sovner igjen.

Jeg sto opp halv ti istedenfor klokka ni, men synes det er godt nok – faktisk. Rome wasn’t built in a day og vi snakker om rutiner som skal endres. Ting tar tid. Shit, forrige mandag LA jeg meg klokka halv ti. Om morgenen. Jeg forsøker bokstavelig talt å snu opp ned på døgnrytmen, mellom 90-180 grader.

Jeg var veldig innstilt på at jeg skulle til tannlegen idag, men fant ut når jeg sto opp at det ikke er før imorgen likevel. Dermed hadde jeg mer tid og ingenting å stresse med. Psykologen min er på ferie, ergo ingen avtaler å overholde heller. Surret med mitt noen timer. Hunder, kaffe, næringsdrikker, leste nyheter på internett, satte på en maskin med klær. Gjorde det jeg kunne for å fortrenge en ekkel følelse i mellomgulvet. “Du er dømt til å feile, dette går aldri. Du klarer ikke noe som helst, hvorfor gidder du dette?” samtidig som jeg tenkte på Titanic (av alle ting) som sank på jomfruturen.

Motet meg opp til turen ut. Jeg skjønner ikke hvor vanskelig det skal være å gå en tur på dagtid? Hvorfor forskjellen fra en tur på kveldstid er så enormt stor? Jeg tenkte nok litt for mye før jeg kom meg ut døra. Var skjelven allerede før jeg gikk ut. Den turen jeg gikk igår var ikke spesielt givende. Det gikk nemlig bra til å begynne med, en liten stund. Tvang meg selv til å tenke positive tanker. Hadde ikke mål eller mening med hvor jeg skulle gå, “dette er frihet Karianne, å kunne gå uten og tenke på hvor du skal”, vel. Jeg vet ikke hvorfor jeg fikk panikk, det er så j æ v l i g. Jeg har egentlig ikke ord for å beskrive det. Verden ligger ikke lenger i vater, jeg kan ikke kjenne beina mine, føler jeg faller når som helst, lyder blir langt borte. Plutselig blir jeg kjempestressa, er ikke bare bare å ha to hunder? “Ring en venn” tenker jeg mens jeg såvidt klarer å slå nummeret til mamma. Hun var opptatt. Skjelvende klarer jeg å slå nummeret til pappa. “Snakk med meg, jeg tror jeg dør” sier jeg, overdrevent såklart – men det føles ut som om noe er alvorlig, alvorlig galt.

Når jeg kom hjem var jeg vanvittig skuffet over meg selv, at jeg ikke klarte å ha kontroll, at jeg ikke var ute i mer enn 23 minutter, at at at. Alt var bare helt feil.

Derfor var det vanskelig å skulle gå ut døra idag også. Men hey, I did it. Tok bare med Nick, tenkte det ble lettere for meg om jeg kunne konsentrere meg om at han skulle gå fot. Igjen var jeg usikker på hvor jeg skulle gå. Skogen er uaktuelt nå som det er litt varme i lufta, det er alvorlig mange fluer ute. Ikke misforstå, jeg har ikke problemer med fluer – men jeg får problemer når tjue fluer flyr rundt hodet på deg og attpåtil følger etter deg hvor enn du går. Det blir jeg stressa av!

Bestemte meg for å gå så langt jeg klarte, snu før jeg fikk panikk. Jeg har ingen tro på at det blir bedre av å presse meg selv til bristepunktet på daglig basis – jeg trenger å kjenne på mestringsfølelse for å finne styrke til å fortsette og eksponere meg for det jeg synes er jævlig. Gårdagen var ingen positiv opplevelse. Jeg gikk lenger idag enn jeg gjorde igår (ikke samme rute), jeg fikk ikke panikk og følte jeg hadde sånn halvveis kontroll hele veien. Likevel var jeg kjempeskuffet når jeg kom hjem. Blir så utrolig fortvila. “Kjære livet, er det meninga jeg skal klappe meg på skuldra for å ha gått tur i tjuesju minutter og tenke at jeg er flink?” – det føles vanvittig håpløst. Å skulle akseptere at det er sånn det er. Å skulle akseptere mine egne begrensninger.

Å vende fokus innover, å vende fokus utover. Om jeg klarer å vende sinnet mitt ut blir det som regel til positiv mestring fordi tankene mine blir “fuck you anxiety, faen ta deg, skal faen meg vise deg at jeg kan mer enn du tror jeg er kapabel til!”, men de siste dagene har det vendt seg innover automatisk. Istedenfor å bannlyse angsten klarer jeg å bannlyse meg selv fordi jeg er patetisk og udugelig, fordi jeg ikke klarer mer. Det trykker meg bare ned istedenfor å bygge meg opp.

I flere timer kjente jeg på trangen til å gråte håpløse tårer over meg selv, over livet, over tingenes tilstand, motgang og det som føles som evig håpløshet. Hvordan trøste seg selv? Jeg spør meg selv hvordan jeg ville trøstet noen andre om de var i mine sko, jeg ville garantert sagt noe overbevisende om at “rome wasn’t built in a day”, at det må finnes rom for å feile. At all framgang er bedre enn ingen framgang. At enkelte dager vil være vanskeligere enn andre. Ingen dager er helt like.

“Chin up Karianne, du kan alltids gå en liten tur senere om det føles bedre, dagen er ikke over enda.”

Klokka er bare ett. Surrer på internett, med bilderedigering, blogginnlegg, henger opp klær, setter på en ny maskin. Klokka er bare 14:00 og alt jeg ser er et haaaav av timer jeg skal fylle med noe. Du vet du prøver hardt å bekjempe kjedsomme timer når du begynner å tørke støv… da altså!

Jeg fyller i det minste timene med noe. Innen klokka har blitt 16:00 er jeg alvorlig trøtt og sliten. Leser noen sider i ei bok. Snakker med frk.fastlege i telefonen. Det er fint å snakke med noen som bygger opp, noen som kommer med gode ord.

Deretter gir jeg opp til fordel for trøttheten og halvsover i en times tid. Når jeg våkner føler jeg meg mye mer energisk og positiv og trekker konklusjonen at det må gå an å sove i sånne situasjoner. Det er tross alt forskjell på å sove bort timene med viten og vilje (gjerne 3-4 timer mens man var i gang), og en liten time som bare gjorde godt?

Klokka er halv åtte. Jeg er ferdig med dagens viktigste gjøremål og har i den forstand gjort den jobben jeg hadde lagt opp til at jeg skulle få til. Det er ikke så mange timer igjen av dagen og det føles litt greit å vite at det ikke ble like katastrofalt som jeg så for meg at det skulle bli (i natt og tidligere idag).

Må vel pakke noen ting. Imorgen etter en tur hos tannlegen reiser jeg bort på en liten tur sammen med mamma. Skal bli vanvittig godt å komme seg bort fra denne tilværelsen noen dager! Tommel opp for feriested, seks hunder og roadtrip. Satser på å føle meg litt levende eller som om det skjer noe i livet. Tror avbrekk kommer til å gjøre meg veldig godt. Kjenner jeg er kjempetakknemlig for at noen orker å dra noen steder sammen med (noen som er så vanskelig som) meg. Siden biltur er noe av det kjekkeste jeg vet om har jeg bestemt meg for at det skal bli en bra tur. Definitivt utfordringer i vente, so be it. Such is life.

Advertisements

14 Responses to “Chin up.”


  1. 1 Andrea Nornes 30. July 2012 at 20:21

    Det er vanskelig å skulle sammenlikne seg selv med seg selv og ikke alle andre, men synes du er flink til å sette ord på sånne følelser! Det at du i det hele tatt prøver, og ikke bare gir deg ved dørstokken sier mye! Du er god! <3 God tur forresten! :)

  2. 3 vibeke =) 30. July 2012 at 20:26

    Håper du får en fin tur med mamma’n din :) Kjekt å få litt andre opplevelser :)

  3. 5 Mabel 31. July 2012 at 11:42

    Du er kjempeflink som holder deg til planen og skjemaet ditt! Selv om man ligger litt etter noen dager, vil det også komme dager hvor man ligger litt foran :)
    Sett et stort og fint klistremerke på at dagen var fullført som planlagt! Du er flink!

  4. 7 BareMeg 31. July 2012 at 18:12

    Du gjør en utrolig stor jobb selv om det sett fra en egne øyne ofte kan virke ganske idiotisk. Jeg vet hvordan angst fungerer og jeg synes du angriper den bra selv om du av og til må overgi deg. Hver gang du overgir deg er det ikke et misslykket forsøk, det er bare en pause for å lade batteriene for å fortsette kampen. (Hvertfall slik min psykolog en gang fortalte det til meg) :)
    Du bør også sjekke din e-post :)

  5. 9 Destgirl 1. August 2012 at 13:55

    Håper turen blir helt super, godt å komme vekk når ting er tøffe, gjøre noe helt annet og noe man virkelig liker også <3 <3

    Kjente meg veldig igjen i dette, spesielt der tankene og følelsene som minner om at dette klarer jeg ikke, jeg er dømt til å mislykkes, men en dag skal vi begge være der vi drømmer om og det blir bedre for det bare skal bli bedre…<3

    Goood tur :) :) <3

  6. 11 Depressed Secrets 2. August 2012 at 11:24

    jeg leser bloggen din hver dag. selv om jeg ikke kommenterer så leser jeg alt:-) jeg har skrevet om bloggen din på min:-) håper det er greit og at du vil stikke innom en tur<3

  7. 13 Anne grethe 4. August 2012 at 04:13

    Kjenner meg så igjen at det er til å rive meg i håret! :P We’re gonna get better. :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: