Less thinking, more action.

Natt til fredag skrev jeg to blogginnlegg jeg hadde tenkt til å publisere, dagen etter var jeg med ett mye mer usikker. Ikke for det, innleggene er positive og handler om planer, tanker og endringer jeg skal gjøre fordi jeg håper det kan gi meg bedre struktur i hverdagen. Jeg har en slags plan. Har tenkt mye, revurdert alt.

Skriver vel ganske ofte at jeg mistrives i hverdagen og det er kanskje feil å bare skrive det. La det dure å gå når det ikke gir meg noe særlig tilbake. Av og til er det bare vanskelig å ta tak i det som er tungt eller vanskelig, selv om man vet innerst inne at det er det riktige å gjøre.

Lenge har jeg hengt meg opp i detaljene. Det blir feil, å endre en detalj her eller der gjør ikke bildet jeg forsøker å male noe finere. Å øke kalorier gjør ikke søvnkvaliteten noe bedre, å snu døgnrytmen hjelper ikke alene, jeg må jobbe mye mer med helheten og jeg må ta jobben min mer seriøst. Jeg må se på det som en jobb. En jobb hvor jeg vil lykkes, kjenne på mestring, hvor jeg vil gi det jeg har for å yte best mulig.

Tankeprosesser tar lang tid. Man får kanskje en idé den ene dagen, men til slutt foregår tankeprosessene mine over flere uker. Det tar lang tid å trekke det jeg tror blir de beste konklusjonene på langt sikt.

Hovedpoenget mitt er at jeg må tenke mindre å gjøre mer. Tenke mindre på valg og beslutninger, gjøre det jeg vet er riktig selv om tvil og ambivalens fyller meg opp og river meg i biter. Jeg bruker for lang tid til nøling og tvil, til slutt går tiden fra meg og jeg sitter igjen med særdeles lite og føler meg veldig mislykket. Jeg bruker for langt tid på å komme igang med selv de simpleste ting. Om jeg hadde brettet klær med en gang tanken slo meg hadde jeg vært ferdig innen jeg har rukket å tenke på det for deretter å trekke konklusjonen. Om jeg hadde gått tur når tanken slo meg, hoppet i klærne og trasket ut døra – da hadde jeg vært ferdig innen jeg vanligvis kommer igang.

Eksempelvis kan jeg tenke at jeg skal gå en tur. To timer senere går jeg ut døra. “Nå skal jeg legge meg” tenker jeg. En time senere er jeg i seng og enda en time etter det har jeg skrudd av lyset. Less thinking, more action. Det er selvsagt lettere sagt enn gjort. Jeg bruker altfor, altfor, altfor mye tid til å tenke. Til slutt blir man bare trist av det. Nedtrykt, har det ikke noe bra. Alt blir ork, tungt, kjedelig, tiltak, vanskelig. Utfordringene vokser seg større enn det de er. Jeg er mester på å utsette det jeg synes blir vanskelig, det jeg gruer meg til. Måltider. Angsteksponering. Å legge seg – fordi jeg ikke takler å ha en hel dag framfor meg fordi gudhjelpemeg, hva skal jeg fylle dagen med?

Men å fylle natta med ting å gjøre? Det er enkelt. Timene flyr. Hvorfor kan jeg ikke snu det rundt, få dagene til å fly, sove om natta? Det er slik det burde være og det er slik jeg helst vil ha det. Nå for eksempel er søvn mangelvare. Sover aldri mer enn fire timer i slengen fordi jeg har hunder som har stødige søvnrutiner. Når jeg sitter våken sover de, når jeg vil sove er de våkne – ergo må jeg stå opp jeg og. Så jeg sover noen timer her, noen timer der, får aldri nok søvn og føler meg konstant uopplagt og sliten.

Det som gjør det så vanskelig er tryggheten. Hvor er den? Kan jeg stole på at det jeg gjør blir riktig? Kan jeg stole på kroppen min? Stole på avgjørelsene mine? Og hvem skal egentlig betrygge meg eller bekrefte at jeg gjør ting riktig, jobber bra? Med en gang tvilen blir for stor slipper jeg det jeg har i hendene og kaster meg tilbake til det jeg definerer som “trygghet”, som egentlig bare er destruktive måter å komme seg gjennom dagene på. Når bekreftelsen kommer utenfra er det lettere for meg, hvis bekreftelsen kommer fra mennesker jeg stoler på. Innerst inne ønsker jeg å stole mer på meg selv og det jeg vet er fornuftig.
JEG HAR JO ALLE SVARENE; HVORFOR KLARER JEG IKKE Å STOLE PÅ MEG SELV?

Jeg har tenkt og tenkt og tenkt. Hva skjer når man legges inn på psykiatrisk avdeling for å reparere rutiner? Jeg har jo hatt mine runder der i vår. Man tar medisiner og legger seg når man skal, man inntar næring til faste klokkeslett, man får dagene til å gå på dagen, man sover om natta.

Jeg er i alle fall ferdigtenkt nå, har kladdet mine endelige resultater og kjenner meg sånn høvelig motivert for å gå hardere til verks for å få skikk på denne hverdagen jeg trives så dårlig med. Klart jeg kan klage, sukke og stønne, men jeg kan mer. Vet bedre. Burde jobbe hardere. Hallo Karianne, du kan bedre enn dette. Du tenker for mye, punktum. Livet skal leves gjennom kroppen, ikke inni sitt eget hode. Fokus må vendes ut istedenfor inn. Ting må gjøres for å få innhold eller kvalitet i hverdagen.

Jeg har trukket konklusjoner lik disse før, men for å være ærlig er jeg sånn at jeg ofte kan gi opp fort. Har lett for å gi opp når jeg blir irrtert. Istedenfor å “push through” går jeg lett på “back down”. Tvilen kryper inn i hodet mitt og gjør meg handlingslammet.

Jeg har i alle fall gjort mitt beste nå, for å skape mer struktur i den såkalte hverdagen. “Normale/Friske” mennesker har jo fast innhold i hverdagene sine, det er jo slik det går rundt. Man står opp, går på jobb eller skole – man har noe å gå til. Man gjør det man skal og når man kommer hjem har man såkalt fritid.

Jeg husker jo hvordan det er å gå på skole. Sto opp for å gå på skolen, gikk dit og holdt ut selv de kjedeligste dagene.

Jeg tenker i alle fall å legge meg til faste klokkeslett. Stå opp til samme klokkeslett, og jeg – på lik linje med “normale” mennesker trenger noe å gå til. Jeg har funnet ut at jeg må se på det jeg sliter med mer som jobb. Det er kanskje ulikt en normal jobb, men min jobb burde i alle høyeste grad være å sparke meg ut døra for å gå den turen jeg er så jævlig redd for å gå alene. Jeg må gå den turen til det ikke gjør vondt lenger, jeg må gjøre det, repetere det – dag inn og dag ut. Det er den eneste måten å gjøre det mindre farlig eller skummelt på.

OG DET VIRKER. Jeg vet det virker. Før var jeg livende redd for å gå på butikken uansett hvem jeg gikk sammen med eller uansett hvor liten butikken er. Idag derimot dro jeg på obs! med mamma, en lørdag, klokka kvart over tre – fullt av mennesker, midt i beste handletid. Jeg døde ikke. Synes handleturen var en smule ukomfortabel i seg selv, kjente irritasjonen ligge utenpå huden. Men jeg døde ikke. Løp ingensteder. Ga ikke opp underveis. Stakk ikke av fra køa for å sette meg i bilen. Jeg gikk der, sto der, kjente på ubehaget. Gjorde det jeg skulle gjøre, ventet halv-tålmodig på at mamma skulle handle det hun skulle handle. Jeg gjorde det og jeg gjennomførte.

Jeg vil dit med tanke på min egen frihet også alene. Å gå ut døra hvilken som helst dag skal ikke være en smertefull opplevelse – det skal være muligheter.

Jeg har i alle fall tenkt til å stå opp, gjøre morgenrutinene mine og legge det inn som et fast punkt på agendaen – gå en tur alene. Med hundene mine. Alene. Midt på dagen. Gjøre mitt beste, gjøre det hver dag. Gjøre det helt til det blir mindre farlig og mindre ubehagelig. Jeg må se på det som en jobb og da det dødsseriøst. Hallo, det handler jo om livet jeg vil leve, jeg må forbi og gjennom denne hindringen for å komme dit jeg vil være en dag. Hvis dette er livet nekter jeg å leve det og jeg vet livet må være mer, men jeg må jobbe hardere for å oppnå det. Jeg må jobbe hardere om jeg vil ha kjappere resultater. Ting får forsåvidt i riktig retning men jeg trenger å kjenne på større doser mestring for å øke motivasjonen ytterligere. Trenger å presse meg selv hardere.

Jeg vil noe med livet mitt for helvete. Noe mer enn bare å kjempe med mine egne tanker og det som jeg synes er skummelt i mitt eget hode.

Min jobb nummer en får være angsteksponering – hver dag. Jeg må gå de vanskeligste veiene, jeg må tørre å møte folk, jeg må tørre å tro at jeg fortjener den plassen jeg har her i verden og jeg må tørre å ta opp plass. Min plass. Min jobb nummer to er terapi. En standard uke inneholder tre timer med terapi, en travel uke inneholder fem timer med terapi – det vil si hver dag. Og når jeg har gjort mine to jobber gjenstår hverdagens kjedelige rutiner som man bare må gjøre. (Les; oppvask, klessvask, støvsuging, vasking – du vet hva jeg mener)

Når klokka begynner å bli 15-16 regner jeg med å være ferdig med mine (det som skal bli) rutinemessige jobber. Etter det – såkalt fritid. Hvor jeg kan drukne meg selv i tv-serier, blogger, bilder, internett, bøker – sosialt liv, hva som helst. Og regel nummer 1; ingen soving på dagtid. ÓG, jeg håper også å verdsette såkalt “fritid” mer, gjøre meg “fortjent” til å slappe av istedenfor å… surre bort hele dager med lite konstruktivt innhold.

Nå har jeg faktisk skrevet ned essensen i de to blogginnleggene som jeg ikke turte å publisere. Skummelt å legge ut dette kjenner jeg, men på den andre siden trenger jeg å ha det publisert fordi – fordi det får meg til å ta mine egne ord enda mer seriøst.

MANDAG. Imorgen skal jeg finskrive planene mine på en motiverende måte, klistre påminnere til meg selv på kjøleskapdøra, på speilet på badet – hvor som helst. Just do it.

Advertisements

21 Responses to “Less thinking, more action.”


  1. 1 Trine 28. July 2012 at 21:39

    Vet ikke hvorfor, men dette inlegg fikk meg til å tenke og det traff meg litt. Kanske fordi jeg kjenner meg selv i det å tenke for mye og så ender jeg med å gjøre for litt. :) Vet ikke riktig annet, hva jeg skal si, men jeg syns planerne for deg, høres bra ut :) Klem til deg kjære Karianne

  2. 3 Trine 28. July 2012 at 21:51

    Noen jobber best unner pressure. :) Jeg gjør noen ganger i allefall jeg. Håper du får en fin søndag :)

    • 4 karianne 28. July 2012 at 22:04

      Jeg jobber også best under press! Men jeg tror ikke jeg er flink nok til å presse meg selv.
      Håper du har en fin helg!

  3. 5 anneilen 29. July 2012 at 09:07

    Tror dette er et stort steg på en bedre hverdag + føle at du gjør noe om dagene. Stå på dette klarer du,ja det er tøft fordi noen dager vil man tenke kn jeg ikke bare ligge her? (Tenker sånn selv) men belønn deg på en eller annen måte for dine mål det tror jeg er viktig. Eksempel klarer jeg 1 uke så kjøper jeg de skoene eller noe du vikelig vil ha;-)

  4. 7 vibeke =) 29. July 2012 at 09:59

    Fint innlegg. Håper motivasjonen fortsetter, og at du klarer å gjøre noe med livet ditt. Det kan bare bli bedre :) Og ja angsteksponering er en nødvendighet om du skal bli fri fra angsten. Det hjelper lite å snakke om det i terapitimer uten om å øve seg i praksis. Hold motet oppe. Du fortjener og ha det bra, og gjør du det du har skrevet her kommer du til å nå langt kjære deg. :)
    Du er verdifull !!!!!!!!!!!!! :)
    go’klem

    • 8 karianne 29. July 2012 at 18:12

      Det hjelper kognitivt å snakke om det av og til, men det er virkelig ikke nok for meg å eksponere meg for angsten sammen med noen i teamet mitt tre timer i uka. Jeg mener, hva med alle de andre ca. 109 timene hvor man ikke sover? Må nok gjøre mer selv, selv om jeg allerede strekker meg langt. Håper å presse meg lenger. Tusen takk for gode ord Vibeke, klem tilbake ♥

      • 9 vibeke =) 30. July 2012 at 20:16

        Vet det er kjempetøft, men jeg vet også at det fungerer. Jeg har vært mye hemmet av angsten min , men nå jobber jeg i butikk, og har mye kontakt med kunder. startet som arbeidstrening der jeg surret rundt med varer og andre ting jeg kunne takle. var kun en ekstra ressurs, så ingen var “avhengig”av meg. jeg var full av angst mye av tiden men med små skritt i mitt eget tempo ble jeg stadig tryggere. myyyye eksponering. nå sitter jeg også i kassa, og har fått fast jobb. har fortsatt vansklige dager med angst, men kollegaene kjenner meg og tar hensyn når det trengs. men jeg presser meg veldig, å det gir resultater. Ikke meninga å legge ut om meg sjøl her, men jeg vil bare fortelle deg at det er mulig. uansett hvor vansklig det kjennes ut nå, så kan det allikevel bli bedre. jeg trodde ikke på de som fortalte meg dette før, men nå veit jeg at det er mulig. Og jeg er sikker på at du også kan klare dette :) <3

      • 10 karianne 4. August 2012 at 16:06

        Jeg setter utrolig pris på at leserne mine deler erfaringer som denne! Det gir meg liksom håp om at ting virkelig kan bli bedre. Av og til mister man liksom litt motet og troen uansett hvor mye man håper det skal bli bedre innerst inne – da er det å lese gjennom ord som dette gull!
        Jeg kjenner deg ikke men er likevel stolt over de kampene du har kjempet! Får nesten tårer i øynene fordi jeg kan forestille meg hvor mye tid, krefter og energi det må ha krevd av deg!
        Tusen takk for at du delte dette ♥

  5. 11 Anne 29. July 2012 at 12:45

    Once again: Kjenner meg så igjen! Selv skal jeg prøve å ta noen (2-3) skolefag dette året, så da har jeg iallefall en grunn til å stå opp hver dag.. Terapi, litt her og der og fordelt utover uka.. Ballettimer på slutten av uken.. VIKTIGE RUTINER.

    Synes din plan virker veldig rimelig, overkommelig dersom man virkelig pusher seg selv litt mer enn man er komfortabel med.. Det er tøft, men mulig. Dette kan du klare, Karianne ;-)

    • 12 karianne 29. July 2012 at 18:10

      Flink du er Anne!
      Tusen takk, håper jeg kommer noen vei om jeg presser meg selv hardere enn jeg gjør nå.

  6. 13 Marthe 29. July 2012 at 13:44

    SÅ imponert og stolt av deg. Jeg kjenner meg veldig igjen og vil prøve det samme, spesielt med måltidene og døgnrytmen. Faste tider er nøkkelen!

    • 14 karianne 29. July 2012 at 18:09

      Jeg er flinkere å overholde klokkesletter i forhold til måltider enn mat. Tror kombinasjonen har mye å si. Tusen takk Marthe ♥

  7. 15 siniho 29. July 2012 at 14:00

    beundrer styrken din, og elsker måten du skriver på! stå på videre!

  8. 17 Tina 31. July 2012 at 12:47

    For en god plan Karianne! Jeg er selv der at jeg står opp langt på dag, vimser og tenker jeg burde gjøre ditt og datt men ender opp med å gjøre ingenting. Dagene blir jo så lange og uutholdelige.. Du ga meg noe å tenke på rett og slett.. TAKK! Og dette greier du! Uansett skader det jo ikke å prøve..
    <3

  9. 19 Kinemor 8. August 2012 at 01:10

    Skulle nesten tro du hadde inntatt hodet mitt og lest tankene mine. Kjente meg så godt igjen i det du beskriver her, Karianne. Ønsker deg masse lykke til med jobbingen av plan. Jeg vet du kan!

    Mange klemmer

  10. 21 Imotbakke 9. January 2013 at 00:21

    Hei! Vil bare si at jeg heier på deg! Og om det er noen trøst, så kjenner jeg meg igjen i alt du skriver..Og det gir meg håp! Stå på! Du vinner til slutt.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: