Self destruction can be such a pretty little thing?

Tror ikke vokabularet mitt inneholder nok banneord for å uttrykke meg idag. Jeg bare… What? Livet? Lett? Du får unnskylde meg mens jeg ler høyt og håpløst. Jeg og livet, vi er visst ikke på samme side – selv ikke de dagene jeg virkelig legger sjela i å samarbeide med livet.

På søndag gikk jeg tur i parken. Idag gikk jeg dit igjen. Dritforbanna. Sinnet er min beste drillsersjant! “Idag skal du faen meg klare det. Det er på tide å klare det nå, det er lenge siden November. Idag SKAL du. Spiller ingen rolle om du må krype eller gråte – du skal, puntkum.” Jeg hadde gått over en kilometer innen jeg trakk denne konklusjonen.

Samme som sist. Svinger inn i parken – venstre. Er litt tøffere i trynet idag enn her om dagen. Møter ikke mennesker på lenge, men plutselig kommer de på løpende bånd selv om klokka er over ti på kvelden. “Du er ikke redd, du er faen ikke redd, jævla pingle. Skjerp deg, du er IKKE redd.” Jeg vet ikke om jeg er selvdestruktiv på en mindre heldig måte eller om det er helt riktig – jeg tyner meg selv til det ytterste og gir alt jeg har. Jeg tenker på det mens jeg går og kommer fram til at hat, sinne, selvhat, frustrasjon, alt av irritasjon – det MÅ jo være bedre å pakke sammen alle de følelsene, bruke det så konstruktivt jeg kan. Jeg tenker på alternativet. Min gamle mestringsstrategi for å takle livets nedturer. Jeg kommer fram til at det er mer konstruktivt å tyne seg til å møte fryktene sine, utsette seg for det man er mest redd for – enn å kutte dypest mulig, så farlig som mulig.

Selvskadingen hadde vært å unngå følelsene og problemene. Å møte fryktene mine, tyne meg til å gå mens jeg kjenner på alle følelsene – det er den riktige strategien, det vanskeligste valget å ta.

Jeg passerer hvor langt jeg kom på søndag. Win. Jeg kommer til nok et kryss, høyre er den korte veien, venstre er den lange. “Du greier å gå den lange, du dør ikke av det“, biter tennene sammen og fortsetter til venstre. Win. Jeg teller mennesker etterhvert som jeg møter dem. Til slutt kommer jeg til et punkt hvor det er like langt fram eller tilbake, hvor jeg ikke har noen andre valg enn å fortsette. Kan ikke snu, kan ikke gjøre noe annet enn å fortsette å gå.

Jeg tenker på alt og alle jeg er sinte på. Alt jeg irriterer meg over. Alle småtingene. Alt jeg hater. Og jeg går. Seiler på endorfinene. Føler jeg har kontroll. Og jeg klarer det. Kommer gjennom løypa på 4 kilometer, jeg ler for meg selv. Velger den lengste veien hjem. Bekymrer meg ikke, er ikke redd. Det føles mest som om jeg flyter – på noe bra. Tenker på hvor godt det skal bli å komme hjem, legge fra meg den dårlige samvittigheten ved dørstokken, slippe å ta den med meg inn.

Jeg har akkurat puttet hånda i lomma mens tanken streifer meg “det hadde vært toppen av kransekaka om jeg hadde mistet nøklene mine nå“, jeg må nesten le. Den høyre hånda mi skal liksom møte metall. Liksom ja. Nettopp det. Jeg konstanterer at nøklene ikke ligger i lomma. Jeg er nesten hjemme. Jeg har gått over seks kilometer totalt. Og underveis – underveis har jeg selvfølgelig, selvfølgelig, SELVFØLGELIG mistet nøklene mine. Jeg mener? Hva skal man forvente? At noe skal være lett her i livet? At noe skal gå knirkefritt? At jeg har kontroll? Hva faen er kontroll?

Agorafobi. Jeg er trygg 1. Hjemme 2. i en bil 3. Sammen med noen.

Jeg er alene. Alle vet at jeg ikke har bil eller sertifikat, eller lov til å kjøre for den saks skyld. Og vel – idag har jeg ikke nøkler heller. Alle mine tre trygge steder – borte. Jeg ler en uvirkelig latter mens jeg går den siste biten langs gata før jeg svinger opp min egen innkjørsel. Jeg fester Nick og Zahra i gjerdet utenfor for å ha begge hendene fri til å finkjemme lommene mine.

Jeg vet ikke helt hvor “jeg klarte det, jeg kan noe, jeg er god for noe” går over til “worst case scenario“, for det er dét dette er. Jeg kjenner på døra. Den er låst, slik jeg forlot den halvannen time tidligere. Jeg kjenner gjennom lommene mine nok en gang, selv om jeg forlengst har forstått at jeg har mistet nøklene mine ett eller annet sted. 6 kilometer. Nøkler. LYKKE TIL MED SØKET.

Jeg sjekker alle dørene jeg kommer på, begge verandaene, min egen dør, huseiers dør, begge garasjene. Alle dørene er låst – slik jeg forlot dem. Huseierne er selvsagt på ferie. Jeg passer huset for dem. For en vits?!

Jeg vet ikke når tårene begynner å trille, “who you gonna call?” – hvertfall ikke ghostbusters. Jeg ringer til mamma, som tar telefonen med en “kan jeg ringe det tilba” og lenger kommer hun ikke før jeg har ropt NEI loud and clear. Jeg er ikke handlingslammet eller korttenkt, bare en smule panisk, ser ingen muligheter som kan fungere som løsninger. Mamma er selvfølgelig på ferie, nevnte jeg det?

ALLE er borte. God sommer. Jeg føler meg uendelig håpløs. Om det er noe denne sommeren har lært meg – så må det være at “jeg” er for avhengig av andre mennesker. Det vil si, ikke Karianne – men den syke delen av meg. Det irriterer meg grenseløst at jeg er avhengig av andre og det er irritasjon som vokser til hat, selvhat “you fucking useless waste of space Karianne, faen heller! Hvor jævlig hjelpeløs er du?!“, og det er den typen irritasjon som kan a.) sende meg over stupet (les; dø) eller b.) TYNE meg til å gjøre alt som er vanskelig fordi jeg finner utrolig mye riktig i “the greatest revenge is to accomplish what others say you cannot do“, og det er det jeg vil. Gjøre det jeg tror jeg ikke får til, gjøre det andre tror jeg ikke er kapabel til å takle. Faen ta alt og alle som ikke tror jeg kan, inklusiv den delen i meg (panikkangsten) som tror jeg ikke kan, tåler eller takler.

“Klare selv”, det var det jeg sa når jeg var liten. “Skal jeg hjelpe d-” – “Nei, klare selv”. Jeg husker en fem år gammel versjon av meg selv, irritert til tusen. Pappa står og ser på meg der jeg står med syltetøyglasset i hånda. Jeg får ikke til å åpne det. “Skal jeg hjel-” NEI. Som barn ELSKET jeg utfordringer. Jeg levde for å utfordres, frydet meg etterhvert som jeg fikk til. Når jeg klarte å slå inn en spiker med hammer uten å treffe min egen tommel, når jeg lærte å sykle, når jeg var den første i barnehagen som kunne knyte mine egne skolisser (borrelås var for pingler) eller når jeg fikk til å åpne syltetøyglass uten hjelp. 

Jeg kjenner på den samme mestringsfølelsen når jeg klarer å gå turer som idag, eller til og fra frk.fastlege alene – slik jeg klarte igår for første gang på over ett år. Kjenner den barnslige trassen “HAH, klarte det selv”. 

Telefonen min hyler at jeg har lavt batteri og det er vel akkurat her jeg får pusteproblemer. Ryker telefonen nå, ryker livslinja mi. And then what? Hva faen gjør jeg da? Nick sitter på trappa og piper utålmodig. “Hallo, skal vi inn snart eller? Hvorfor står vi her og henger egentlig?” for hva skjønner vel han? Zahra sitter bare der.

Bestefar har nøkkel. Klokka er kvart over elleve, han har selvsagt lagt seg og tar ikke telefonen når mamma ringer han. Jeg har selvfølgelig ikke tatt med meg bankkort for å gå en tur i skogen, det hjelper lite at det finnes en nøkkel til mammas hus – nesten en mil unna når jeg ikke aner hvordan jeg skal klare å komme meg dit.

Men Elin kan hente meg – flaks spør du meg. Jeg føler en slags lettelse. Ber henne hente meg utenfor parken fordi hun uansett har noen småting å gjøre før hun setter seg i bilen. Det føles håpløst å skulle gå i mine egne steg tilbake mens øynene mine finkjemmer bakken for å se etter noe som kan ligne på nøkler. Hodet mitt kverner konstant på løsninger. Om jeg ikke finner min egen nøkkel, når finner jeg dem da? Og om jeg ender opp hos mamma – så er jo det jævlig langt unna? Og medisiner? Næringsdrikker?

Nøklene. Hvordan ser egentlig nøklene mine ut? Jeg tenker og tenker, hvorfor klarer jeg ikke å huske noe jeg tar i på daglig basis? Hvorfor husker jeg ikke hvordan nøklene mine ser ut? To nøkler… Før hadde jeg navnet mitt i perler på nøklene mine, helt til de falt av. Typisk. Jeg kommer fram til at det er noe lilla på, vet jeg har minst ett “sillyband” på nøklene mine men klarer ikke å huske om jeg har nøkkelringer.

Gjennom skogen – ingen nøkler. Ned bakken – ingen nøkler. Jeg går inn i parken igjen, den lille delen for det skjer bare ikke at jeg går ytterligere fire kilometer for å finne nøkler akkurat nå. “Hva ville jeg gjort om jeg gikk her og fant nøkler langs veien? Hva ville jeg gjort med dem?” spør jeg meg selv mens jeg ikke kan løfte blikket fra bakken. Jeg har blitt mektig frustrert over alle de lilla blomstene som har mistet bladene sine, får meg til å se dobbelt fordi kanskje – kanskje det er det lilla på nøklene mine?

Tomhendt snur jeg, går siste veien ut derfra igjen. Kan høre bilen til Elin. Går forbi skiltet, oppslagstavlen til parken. Jeg har akkurat rukket å tenke ordet “kanskje” innen jeg ser nøklene MINE som henger på en spiker på tavla. Det neste som slår meg er “åja, det er sånn de ser ut ja. Ja det stemmer, jeg har en nøkkelring fra “self injury awareness” og en til hvor det står “London” på grunn av de olympiske lekene. Det er sånn nøklene mine ser ut“, som om jeg aldri har sett dem før.

Jeg kan puste igjen.

Evig takknemlig for mennesket som har funnet nøklene mine og gjort det samme som jeg ville gjort – hengt dem på tavla. Evig takknemlig fordi jeg ikke gikk tur eksempelvis midt på natta hvor ingen ville ha funnet nøklene mine eller hvor ingen hadde hatt mulighet til å hente meg.

Jeg bare?! kljrflksnf sklf Hva faen? Jeg er både sint og lettet. Sint fordi ingenting skal være enkelt – åpenbart, men lettet fordi det ordnet seg likevel. “Hell i uhell”, er det ikke det det heter? Jeg vil kalle det unødvendig. Men man vet ikke hva livet bringer, stryk kontroll eller planlegging. Når alt kommer til alt kan du ikke forutse hva som kan skje – selv om du prøver.

Jeg har ikke mistet nøklene mine på ti år – selvfølgelig skjer det idag. Selvfølgelig skjer det på en dag hvor jeg virkelig føler jeg har gjort noe riktig her i verden, noe riktig fo meg selv. Selvfølgelig skjer det når jeg nesten er “flying high” og kjenner meg sterk fordi jeg har klart noe jeg ikke har klart på sju måneder. En sånn dag hvor jeg egentlig vil juble og feire.

Best under press. Men hey, jeg sitter hjemme, selv om klokka er fem om morgenen og døgnrytmen min ikke er noe særlig å skryte av – telefonen min har fulladet batteri, jeg er hjemme, jeg har nøkler, jeg lever enda. (Selv om jeg måtte ty til overspising og oppkast). Ordner seg til slutt, selv om kinnene mine svir etter tårene jeg gråt og panikken som slo meg enda sitter i kroppen.

1-0 til meg for at jeg kom meg gjennom det til slutt, fant nøklene og løste mine egne problemer. WIN.

Advertisements

12 Responses to “Self destruction can be such a pretty little thing?”


  1. 1 Andrea Nornes 27. July 2012 at 08:16

    Du skal være stolt! Du løste faktisk problemet selv, og det står det stor respekt av! <3

  2. 3 Tutta 27. July 2012 at 08:44

    Wow, det er jo kjempestor fremgang! Du er flink :) Synd med nøklene. Maks uflaks! Men at de hang på tavlen var kanskje maks flaks?

  3. 5 Trine 27. July 2012 at 14:51

    <3 1-0 til Karianne :) Heier på deg!
    Jeg kom til å tenke på at jeg har lest din blogg litt over i et år nå. Husker ikke precist, når jeg fant din blogg, men jeg vil bare si takk fordi du deler. Du er også veldig flink til å ta bilder og du inspirerer meg til å ta bilder selv :)

  4. 7 Anja 28. July 2012 at 19:34

    Wow det var maks uflaks! men du taklet det utrolig bra da! 1 poeng til deg og null til angsten :razz:

  5. 9 mariak 29. July 2012 at 22:52

    Måtte du gå turen 2 ganger? Da er det jo egentlig dobbelt win, 2-0 til deg :)

  6. 11 Kine 30. July 2012 at 23:19

    Igjen; I’m proud. <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: