If you never try, you'll never know.

Vet ikke helt i hvilken ende jeg skal begynne for å forklare dagen idag. Kan kanskje begynne med kaloriene først og fremst. Versegod, bli gal – intet nytt med andre ord. Eller, forsåvidt. For å si det rett ut, uten å forklare eller kverulere med fornuft; jeg vil ikke øke kaloriinntaket mitt mer enn X. Det skremmer meg ihjel og jeg ser ikke i mine villeste fantasier for meg at det skal kunne gå an i praksis uten at jeg skal ese ut i uendeligheten og legge på meg til den store gullmedalje.

Men så har det seg sånn at X fungerer ikke i lengden, samme faen hvor mye jeg tror det går fint. Det er for lite for kroppen og jeg kjenner det. Blir kald, svimmel, kraftløs. Orker ingenting, men mest av alt blir jeg sulten. Jeg blir kjempesulten, drømmer om mat, fantaserer om mat og til slutt – etter en stund, noen dager eller uker uten overspising og oppkast vil jeg gå på en skikkelig smell og kaste meg over det jeg finner av mat, bare for å kvitte meg med det igjen.

Jeg lurer meg selv hele tiden. Stoler ikke på at kroppen min finner ut eller har kontroll selv. Jeg er livende redd for “hva kroppen min kan finne på” om jeg ikke har “kontroll”. Men hvem er det jeg lurer, egentlig? Meg selv. Hvem er det som står fast? Jeg. Hvem er det som surrer, prøver og feiler? Jeg står med en bit tau i hver hånd og tror skal knyte knute på midten. Taubitene mine er for korte, likevel står jeg der, skråsikker i min sak “jeg kommer til å klare å knyte dem sammen altså, de er ikke for korte, det går!” – det går ikke.

Men det jeg vil frem til er at jeg forrige onsdag fikk beskjed om å legge en næringsdrikk til mitt nåværende næringsinntak. Jeg var snurt, gikk med på det under tvil, halvhysterisk. Se på det som å hente litt mer tau, kanskje jeg kan knyte den knuten en dag om jeg tør å hente mer tau og knyte med. Men (igjen), greia er at jeg i en sånn prosess hvor jeg vil prøve å øke men likevel ikke helt tør, faen det er vanskelig. Jeg kan ha aldri så gode intensjoner iløpet av dagen, klare de næringsdrikkene jeg skal ha i meg helt til jeg kommer til den siste. Jeg fylles av tvil og tanker. Nøler. Tør ikke. “Tenk om du veier ti kilo mer imorgen”, jeg vet det ikke stemmer overens med virkeligheten, det er bare så jævlig skummelt. Jeg tror jeg klarte det på lørdag. Bortsett fra det har tvilen og ambivalensen revet meg i fillebiter og jeg har endt opp med overspising og oppkast.

Dagen igår var intet unntak. Jeg begynte sent på kvelden og var vel ikke ferdig med mitt før klokka fem idag tidlig. Jeg var ikke trøtt for fem flate øre, formen var så som så men ikke fullstendig ødelagt. Jeg så en episode CSI, klokka ble seks. Skulle trykke litt på telefonen – plutselig var klokka 0800. Jeg ble umiddelbart truffet av en “herregud, du er så jævlig ubrukelig, get up og gjør noe fornuftig for faen!”

Iløpet av de to neste timene hadde jeg gjort en million konstruktive ting. Idag har jeg superkrefter – tydeligvis. Og det føles godt. Jeg hadde nesten ikke lyst til å legge meg fordi jeg følte at jeg var på et sted i hodet mitt som det er godt å være. Likevel trenger kroppen søvn og hvile, så jeg la meg vel rundt halv elleve. Sov i seks timer eller noe, men det spiller ingen rolle. Idag er fortsatt en bra dag, en produktiv dag. En sånn dag hvor jeg endelig tar oppvasken som har irritert meg i dagesvis. En sånn dag hvor jeg vasker klær, henger opp klær, bretter klær. Rydder generelt. En sånn dag hvor jeg kjenner roen og freden i “ytre struktur, indre struktur.”

Jeg har lagt dosetter for fire uker. Pinlig nøyaktig legger jeg pille etter pille i riktig rom i dosetten, pinlig nøyaktig går jeg fra medisin til medisin til dosetten er komplett før jeg fortsetter til neste og gjør det samme en gang til. Skjønner jævlig godt at det kan gå i krøll hos psykiatritjenesten når jobben var deres. Nå er jobben min og jeg gjør alt jeg kan for at det skal bli perfekt i forhold til oppgaven min. Piller og tabletter skremmer meg ikke lenger. Jeg følte meg ekstremt overveldet når jeg endelig fikk alt ansvaret i Januar, men nå plager det meg overhodet ikke. Tommel opp for positiv mestring.

Fikk blomster i posten idag! Sånne som skal legges, limes på negler.

Nettopp tømt i meg dagens dose kaffe.

Istedenfor å suges inn i det o-store internettet akkurat nå, slik jeg ofte har tendenser til å bli, skal jeg logge av mens jeg enda kjenner jeg har flere “superkrefter” å gå på. Gjøre noe fornuftig. Pusle med noe som ikke er digitalt. Things to do, best å gjøre dem mens jeg kjenner jeg har lyst.

Senere skal jeg gå en tur sammen med Elin og hundene. Håper å slite meg selv ut iløpet av de neste timene sånn at jeg er i seng til rimelig tid! Håper også å holde meg så opptatt med andre ting at det ikke kunne falle meg inn å overspise og spy. Vet ikke om jeg kommer opp dit som er det nye målet (over minimum/maksimum, altså mer enn jeg synes er akseptabelt) men; if you never try you’ll never know.

Skal til frk.fastlege imorgen, håper hun kan banke litt fornuft inn i hodet mitt, hjelpe meg å dempe katastrofetankene i forhold til hva noen få ekstra kalorier gjør med kroppen min.

Advertisements

6 Responses to “If you never try, you'll never know.”


  1. 1 Amalie Taranger 26. July 2012 at 21:57

    Sende ein stooore klem <3

  2. 3 Linn L. 26. July 2012 at 23:51

    Tommel opp for positiv mestring! Utropstegn- ikke punktum, fra min side. :)

  3. 5 Ellie 28. July 2012 at 12:37

    —- (regner jeg med? tabletteska ser i hvert fall prikklik ut). <3 <3 <3

    • 6 karianne 28. July 2012 at 15:44

      Skriver ikke ned hvilke medisiner jeg tar ved navn – så jeg tok meg friheten til å fjerne det fra kommentaren.
      Men ja, that’s the one.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: