Turn left.

Søndag. Jeg liker ikke søndager. Nei vent! Jeg liker egentlig ingen dager slik livet mitt er nå. (Forandringer under planlegging.)

Som vanlig var jeg sent i seng og sent oppe. Iløpet av dagen har jeg kjedet meg, tenkt for mye og desperat forsøkt å aktivisere meg selv, finne på noe. Rastløsheten gjør det umulig å holde på med én ting i lenger enn en halvtime i slengen. Jeg leser noen sider i ei bok, knipser ti bilder før jeg ergrer meg over at jeg ikke har noen motiver – kreativiteten, hvor er du? Jeg lurer på om jeg skal se tv-serier, om jeg tør å gå en tur ut? Trykker meg gjennom noen spill på iPaden og vel… drikker pepsi max og næringsdrikker. Og jo – jeg brukte tjue minutter på det nye bloggdesignet mitt også… Rastløst har jeg vandret i sirkler, fram og tilbake mellom stue og kjøkken. Sitter på gulvet, leker med Nick. Smilet, hvor er du?

(det er tanna til Nick, om du skulle lure)

Neida. Til slutt bestemte jeg meg for å gå en tur. Det tok en time fra jeg bestemte meg til jeg gikk ut døra, snakk om å gå i sirkler. Tvil, tanker, moter meg opp.

Jo. Jeg har gått tur. 4.75km har jeg gått – alene. Angsten river og sliter, fast følgesvenn. Om jeg har hatt en fin tur? Om jeg spurte deg om du hadde en fin eksamen i det faget du hater mest, ville du svart ja? Regner med du ville følt irritasjon der du satt mens linjene svømmer foran øynene dine mens du sliter med å forstå innholdet i oppgaven mens hodet ditt desperat kverner på hvordan du kan løse oppgaven, bli ferdig med det, få det overstått. Du vet at du stryker om du ikke gjør ditt beste.

Neida. Joda. Pust inn, pust ut. Ikke tenk så mye. Bare gå.
Er så lei av alle tankene. Which way should I go? Skal jeg gå den veien? Eller dit? Tør jeg det da? Hva er klokka egentlig? Hvor mange mennesker er det ute på denne tiden av døgnet? Om jeg går dit møter jeg ingen mennesker, om jeg går den veien møter jeg kanskje ikke så mange, om jeg går i parken – da møter jeg nok mange. Likevel er det helst dit jeg vil.
Jeg mener ikke å høres pessimistisk eller negativ ut, jeg er bare fed up, rasende sint på mine egne tanker, er det mulig at tanker skal sette så store hinder i hverdagen at selv simple ting som å gå en tur en søndags kveld skal bli uovervinnelige hinder? For det er sånn det er – og jeg hater det. Lengter etter å bli fri, drømmer om å kunne gå tur når jeg vil, hvor jeg vil, drite i hva klokka er, ikke desperat forsøke å kalkulere hvor mange mennesker jeg eventuelt kommer til å møte – kan møte underveis. Who cares? Det burde ikke spille noen rolle.

Den eneste veien ut er igjennom. Om jeg ikke utfordrer meg selv – samme hvor jævlig jeg synes det er – kommer jeg aldri til å bli fri og jeg vet det. Jeg vet det så inderlig godt og det er akkurat derfor jeg biter tennene sammen og gjør det eneste som er riktig – selv om jeg aller helst skulle krøpet sammen under et pledd og aldri gått ut døra igjen. Dét er hvertfall ikke frihet eller livet jeg drømmer om å leve, eller ønsker å leve.

Jeg kler på meg jakke, sko, sjekker at jeg har godbiter til hundene i lomma, kroker dem på båndene sine, går ut døra, låser den bak meg, legger nøkkelen i lomma, skrur på GPS’en på telefonen for å se hvor langt jeg kommer og hvor lenge jeg klarer å være ute, deretter finner jeg en svensk radiokanal og dytter plugger i årene. Klar, ferdig – GÅ.
Jeg går opp veien og inn i skogen. Lunta mi er to millimeter lang og jeg kjenner irritasjonen brer seg i kroppen for hver minste lille ting. Blir irritert for hver minste lille mygg jeg møter, for hvert lille rykk en av hundene gir meg i båndet når de har løpt lengden ut … alishfkslkf

Pust inn, pust ut. Kjenn at du går. Kjenn at du lever. Slipp irriatsjonen, ikke vær så sint. Det hjelper ikke å være sint. Bare gå, fortsett å gå, veien blir til mens du går og bare da. Stopper du uten å prøve har du tapt. Vil du være en taper eller vil du vinne?

Første kryss. Går jeg til høyre er det garantert at jeg ikke kommer til å møte en sjel. Jeg har aldri møtt noen på den kanten av skogen før, regner ikke med å møte noen der idag heller. “Utfordre deg selv, turn left”, tenker jeg i hodet mitt samtidig som jeg assosierer det med Doctor Who episoden med samme navn. Episoden handler om hvordan livet kan bli om du velger feil. Hvordan hele universet kan endre seg basert på simple valg som høyre eller venstre.
TURN LEFT.

Jeg går til venstre. Møter jeg noen her er det friluftsfolk med fuglehunder på vei til lufteområdet for fuglehunder. Jeg møter ingen. Det står ingen biler på parkeringsplassen. De to første menneskene jeg ser er på lang avstand og de svinger av og går en annen vei – heldigvis. Jeg kommer til et nytt kryss, høyre eller venstre? Til venstre kommer jeg ikke til å møte noen. Til høyre og ned bakken vil jeg nærme meg parken – det er egentlig dit jeg vil.

I fjor kunne jeg gå fem kilometer i den parken med Zahra uten problemer, men en dag i November hadde jeg panikkanfall på vei hjem og siden da har jeg ikke turt. Jeg fortsetter ned bakken. Igjen, veikryss. Høyre eller venstre? Til høyre kan jeg fortsette i stillhet, utfordringen ligger til venstre. Jeg vil inn dit. Til venstre, til parken, til lysløypa. Jeg vil gå der, i skogen – selv om jeg kommer til å treffe andre mennesker.

Nå må dere ikke misforstå – det er ikke mennesker jeg er redd for. Jeg er egentlig veldig sosial med mennesker jeg kjenner, utadvent. Jeg er en sånn person som ler høyt og alltid har evne til å holde en samtale gående. Jeg er bare redd for at jeg skal få epilepsianfall og at andre mennesker skal se det. Bare og bare…

Jeg går til venstre. Dit jeg vil, selv om det er vanskelig. Selv om jeg er så sint at jeg skulle slått noe hardt, aller mest har jeg lyst til å hyle “JEG ER IKKE REDD!” det hadde i så tilfelle vært en hvit løgn. Ett lite stykke får jeg gå i fred uten at jeg møter noen. Kjenner på følelsen – “her går jeg, i parken, alene med mine to hunder slik det burde være. Du gjør det, du går fortsatt!”

Det kommer en mann joggende. Den følelsen… det føles som om jeg har lagt begge hendene på et elektrisk gjerde med høy spennng, støtet skyter gjennom hele kroppen og jeg lurer på om det stråler ut til hundene mine som begge har stoppet og ser dumt på meg. “Pust, pust, pust. Konsentrer deg om hundene dine nå!”, putter hånda i lomma for å finne godbiter for å ha deres fulle og hele oppmerksomhet mens løperen passerer.

Jeg skjelver og nøler, går noen meter til det første vannet hvor jeg blir stående å irritere meg over den svenske radiokanalen som nå har begynt å spille reklame. Syngende svenske reklamer, jeg kjenner jeg blir sint, skrur ned volumet og blir stående å irritere meg over alt og ingen verdens ting. “Gi slipp, slapp av, gi faen. Slapp av for faen, det er ikke farlig, skjerp deg, ta deg sammen, fortsett å gå!”

Jeg fortsetter videre innover. Veien er fin, sola har til og med tittet fram for første gang på omtrentlig en uke. Så trasker vi der, jeg og mine to hunder. Jeg har nesten begynt å slappe av fordi jeg ikke har møtt noen på en stund. “Jo lenger du går, jo mer vinner du.” Det er ikke langt, om jeg er sammen med et annet menneske kan jeg gå den lengste runden på fire kilometer uten problemer. Jeg har ikke som mål å oppnå det, jeg har som mål å gå så langt jeg tør, snu når jeg kjenner jeg ikke klarer mer.

Jeg treffer flere mennesker på veien og kjenner redselen som kribler under huden hver gang. “Du dør ikke, slapp av.”
Jeg teller tolv mennesker før jeg kjenner at jeg ikke klarer å gå lenger. Jeg snur, går tilbake. Håper jeg ikke møter noen flere mennesker, håper jeg får gå i fred. Hundene mine ser ikke spesielt lykkelige ut lenger og jeg kjenner jeg irriterer meg enda mer over hvor vanskelig noe så enkelt er. “Tenk på målet, du vil bli fri, dette er veien mot frihet samme faen så mye du hater det akkurat nå. Målet er å kunne gå en tur som denne og nyte turen, kjenne at det er godt å leve.”

I krysset kan jeg enten gå til høyre eller venstre. Høyre er den samme veien jeg kom fra, venstre er ut til veien og gjennom et boligområde. Kjenner ikke at jeg orker akkurat nå, velger den lengste veien som er den jeg kom fra. Akkurat der i krysset blir jeg plutselig redd fordi jeg husker at jeg har hatt panikkanfall på begge veiene, både til høyre og til venstre. Jeg er redd for at det skal skje igjen. Jeg går forbi to tomme biler men treffer ikke flere mennesker. Når jeg først har kommet meg opp bakken kjenner jeg mer og mer lettelse. Du klarer det. Hvert steg er du nærmere hjemme, det er ikke så vanskelig. Bare fortsett å gå.

If you’re going through hell – keep going.

Inni hodet mitt er jeg opptatt med å bannlyse både angst, panikk og agorafobi. “Reis til helvete” tenker jeg. “Dere vinner faen meg aldri, jeg nekter å la dere vinne, you hear me?” Når jeg endelig kommer til min egen oppkjørsel roser jeg hundene mine for at jeg hadde deres fulle oppmerksomhet forbi seks mennesker som sto på en gårdsplass hos naboen. Innen jeg låser opp døra er jeg sint på en god måte. Sint med riktig innstilling, sint og sterkere. Sint fordi det er så jævlig vanskelig, sint på en “in your fucking face” måte. Som om jeg skulle snakket til agorafobien. “Faen ta deg, ser du meg nå? Ser du at jeg driter i deg? Ser du at DU taper? Ser du at jeg vinner nå eller? Følger du med?” 1 time og 13 minutter med eksponering og følelseskaos. Én vakker dag skal det være uproblematisk.

Den eneste veien ut er igjennom.
Nå skal jeg se CSI i hele evigheten med god samvittighet, drikke pepsi max og lakke negler til krampen tar meg. Nesten.
Jeg er evig lettet nå.  

Advertisements

20 Responses to “Turn left.”


  1. 1 anneilen 22. July 2012 at 21:53

    DRIT BRA :D:D

  2. 3 Andrea Nornes 22. July 2012 at 22:06

    Jeg kjenner jeg blir stolt av å lese dette! Stå på! <3

  3. 5 Tonje 22. July 2012 at 23:34

    Dritbra jobba! En dag klarer du det uten angst<3

  4. 7 Anne 23. July 2012 at 17:55

    Jeg kjenner meg så igjen i det du skriver. Jeg vet den følelsen man får av å måtte ta slike valg som for de fleste er fullstendig uproblematisk, men som for deg nesten kjennes uoverkommelig.

    Du er kjempe tøff, vet du det?

    Nå er du enda en erfaring rikere. Du har ikke dødd, angst er “bare” angst, det er i hodet, ikke alltid relevant eller riktig. Nå har du gått den turen, uten panikkanfall? Kanskje det gjør det litt enklere når du skal gå den veien neste gang, du trenger ikke å tenke at “her fikk jeg så uutholdelig mye angst sist , dit tør jeg ikke å gå lenger”. Nå kan du tenke at du faktisk klarte deg, at veien kanskje ikke er så skummel som først antatt. Ufarliggjøre det. Du trosset angsten og viste den at det er DU som har kontrollen. DU er sterkest.

    Hang in there!
    <3

    • 8 karianne 23. July 2012 at 18:13

      Takk for gode ord Anne. Du har helt rett. Men du vet når du virkelig har utsatt deg for noe du synes var jævlig, man får liksom en tendens til å tenke “aldri mer”, selv om det gikk bra. Ååååh, skulle ønske det var nok å lykkes én gang og ikke tusen. Sukk.
      Én dag. ♥

  5. 11 Isabel 23. July 2012 at 19:27

    Kjenner jeg blir glad på dine vegne over at du klarte å gjennomføre det!<3 Ufattelig bra jobba! Jeg kan ikke få sagt det nok; jeg er stolt av deg!<3

    Selv kjenner jeg følelsen av både angst og panikk, og om du bytter ut agorafobien med sosial angst, der har du meg. Jeg har vært innlagt på langtidsavdeling nå, seks uker i angsthelvete, men jeg lever enda! Jeg må fortsette å eksponere meg selv, uansett hvor jævelig og vanskelig det er, så skal jeg klare det! Du og mange andre skal også klare det!<3 Sammen er vi sterke!<3

  6. 13 Ingebjorgfb 23. July 2012 at 21:00

    Wow. Så flink du er. Stolt. Har mye respekt for deg og alt du har oppnådd. Angst suger. Hater det. Og det er påenmåte ikke noen andre enn de som har det selv som forstår, og det irriterer noe sykt. Takk for at du får meg til å føle at jeg ikke er alene. <3

  7. 17 Kine 30. July 2012 at 21:23

    Jeg er stolt av deg!!!

  8. 19 Secret 5. August 2012 at 19:10

    Så utrolig bra gjort av deg Karianne, du er så flink og du vet hva som er målet, selv om målet er helt forferdelig vondt og smertefullt så gjør du det. Du har alltid et valg, du kan legge deg ned (dette har jeg sagt til meg selv flere ganger) men du velger å ikke gjøre det, trosse smerten, trosse angsten og vise at det er faktisk DU som har kontrollen, jeg er kjempe imponert og skjønner akkurat hvordan du hadde det der og da og følelsen i ettertid og spesielt den “aldri mer!” men det er da man må.. Med en fot foran og et skritt av gangen kommer du i mål, du vil bli fri, det har jeg min største tro på :) Bare fortsett å gjøre det du gjør, den eneste måten er å eksponere seg, selv om det er grusomt smertefullt <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: