The most useless waste of space.

Hverdagen. “Du må bare ringe hvis du trenger det” sier mine nærmeste ofte, likevel koster det meg vanvittig mye når jeg først gjør det. Når jeg plukker opp telefonen trekker jeg pusten og håper jeg slipper å begynne å grine. Egentlig hater jeg å skrive innlegg som dette men akkurat dette er trolig det som plager meg aller mest i hverdagen. Det som trykker meg ned, det som kan ruinere dagen eller humøret på nullkommato nanosekunder.

Det hjelper meg ikke en dritt å klage over problemet, det løser seg ikke av den grunn, men akkurat nå føler jeg behov for å sette ord på det. Det såreste, det mest smertefulle, håpløsheten og hjelpesløsheten i forhold til dette. Hvordan det får meg til å føle meg som menneske, hvordan jeg føler med udugelig, ubrukelig og som om jeg kaster bort andres tid og krefter. Tanker som; “de har det bedre uten meg. Verden har det bedre uten meg. Jeg er en byrde, en utgift for stat og samfunn. I am the most useless waste of space.

Det jeg ønsker meg aller mest er å klare meg selv. Selvstendighet. Frihet. Jeg har nevnt det før og har sikkert skrevet store ord uten å sette konkrete ord på nettopp hva problemet er – fordi jeg skammer meg så over det.

Praktiske ting, det er vel det det dreier seg mest om. De tingene jeg ikke klarer selv, selv de enkleste ting. Å bli tom for noe i kjøleskapet, hundemat eller ting på badet. Skulle ikke tro det var krise? Men det er det altså, for jeg klarer ikke å gå på butikken alene og jeg hater, hater å spørre andre. Spørre andre om de har tid i sine travle hverdager til å hjelpe lille, hjelpeløse Karianne som ikke klarer sånne simple ting selv. Selv gudsønnen min på åtte og kusina mi på seks år – klarer  å gå på kiosken for å kjøpe is selv.

Jeg hater agorafobien lidenskapelig og drømmer om å en dag reise den tilbake til helvete hvor den kom fra, aldri mer la den prege livet mitt eller hverdagen min mer. En dag må jeg bli fri.

Jeg har tre stykker jeg kan ringe, en av dem er mamma. Hun står som regel på toppen av lista, det er hun jeg ringer mest. Det er enklest å “plage” henne med dette (det er det det føles som om jeg gjør, plager andre med mine problemer). Hun sier alltid ja, selv om det kanskje ikke passer så veldig godt for henne fordi hun vet hvor ufattelig lei meg jeg blir om det ikke skulle passe.

Av og til føles det meningsløst å skulle forklare hvor vanskelig eller hemmende jeg synes det er – fordi det ofte er uforståelig, selv for de som står meg nærmest. Hvordan kan jeg da få fremmede til å forstå når selv de nærmeste ikke helt skjønner? Hvor mange ganger har jeg ikke hørt “kanskje om du prøvde litt hardere Karianne“, eller “du må bare hoppe i det” eller “du må bare gjøre det“. Jeg vet ikke om jeg blir mest lei meg og såret, eller om jeg blir provosert og lynforbanna fordi ingen ser hvor hardt jeg egentlig prøver eller hvor mye det koster.

Alle mine tre magiske hjelpere – akkurat nå er ingen av dem tilgjengelige. Mamma for eksempel, hun er på ferie. Mest hadde jeg lyst til å grine når hun skulle reise bort, men for all del! Hun fortjener ferie for alt i verden og det kunne ikke falle meg inn å si noe som får henne til å føle dårlig samvittighet over det.

Polikliniske timer på sykehuset – det går greit fordi jeg bor utrolig nært sykehuset. Men la oss ta onsdag som eksempel, jeg hadde legetime. På tirsdag ringte jeg frk.fastlege med grøtete stemme, håpet hun ikke hørte at jeg gråt og sa “jeg vet ikke om jeg kan komme imorgen. Jeg vet ikke om det går. Jeg vet ikke om jeg klarer“, fordi jeg ikke hadde noen som kunne kjøre meg. Nå er det ikke lenger enn 1.8km en vei og jeg har jo bein å gå på egentlig! Enten kunne jeg la være, snakke med frk.fastlege på telefonen istedenfor, eller jeg kunne improvisere, finne en løsning. “Skjerp deg Karianne, ingenting blir bedre om du ikke en gang prøver!” tenkte jeg i mitt stille sinn.

La meg forklare prosessen og hvorfor jeg synes det er vanskelig. Jeg kan dele det opp i tre deler. 1. Å gå dit, 2. å være der, 3. å gå tilbake. Del 1 er den verste delen fordi det er der jeg kan finne på å trekke meg. Halvveis kan jeg alltids snu, gjøre helomvending å traske hjem med tårer i øynene fordi jeg ikke kom lenger. Den første delen er den vanskeligste. Del nummer 2 er timen i seg selv fordi jeg ofte blir sliten i hodet av terapitimer, til slutt blir jeg ør og susete i hodet, gleder meg til å komme hjem. Likevel kan jeg på sett og vis regulere lengden på timen selv, si at jeg har fått nok, legge inn årene.

Del 3 er den enkleste delen. Da skal jeg hjem, da jeg hjem, den siste delen er den mest logiske. Samme faen hvor panisk jeg føler meg på vei hjem, å forbli i håpløsheten er intet alternativ, ergo hjem hjem til det trygge. .

Det krevde ganske mye av meg å skulle ringe til Tonje for å spørre henne om noe så simpelt som “kan du, hadde du orket å gå meg i møte sånn at jeg slipper å gå den vanskeligste delen av veien alene?“, noe hun heldigvis kunne! Når onsdagen kom og Tonje lurte på når jeg var klar nølte jeg. “Tror bare jeg lar frk.fastlege ringe meg istedenfor” sa jeg. “Come on, du klarer dette.” Jeg gikk i gang med prosessen, gjøre meg selv klar.

Jeg vil ikke være til bryderi. Vil ikke være i veien. Vil ikke plage andre. Istedenfor sitter jeg heller hjemme og er ustyrtelig lei meg mens hodet kverner og kverner på alternativer. Tanker som “hva skal til for at jeg kanskje kan klare noe selv likevel? Hva skal til for at jeg skal klare å gå på butikken alene? Hva skal til for at jeg kan kle på meg å gå ut døra som om ingenting er problematisk? HVA skal til?

Jeg klarte det på onsdag. Jeg kom meg gjennom del 1, del 2 og del 3. Deretter kollapset jeg på sofaen og sov i tre timer da det føltes som om jeg hadde løpt maraton med tanke på at jeg ga alt jeg hadde for å komme i mål med en sånn simpel prestasjon. Jeg kan også legge til at frk.fastlege var strålende fornøyd med innsatsen jeg la ned, at jeg klarte likevel når jeg så så svart på det dagen i forveien.

Når jeg fikk øye på Tonje iløpet av del 1 var det ikke lenger noe alternativ å snu. Når jeg var hos frk.fastlege føltes det godt å være der, å kunne snakke med noen. Tømme hodet til noen i teamet som står meg nært. Det er sommer, folk tar ferie. Jeg var ikke helt klar over hvor lenge jeg hadde vært der før jeg så på klokka når jeg kom ut derifra. En time og tjue minutter. Veien hjem føltes uendelig lang å skulle gå.

Inni hodet mitt forsøker jeg konstant å psyke meg selv opp. Tankene som drar meg ned er automatiske tanker, de popper opp ut av det blå som løvetann om sommeren. Gror og vokser, sprer frøene sine i vinden og multipliserer seg.
 “Ingenting galt kommer til å skje idag. Det er ingenting som tilsier at katastrofen inntreffer nå.” Jeg registrerer hvor susete og ør jeg er i hodet etter å ha snakker så lenge, kjenner magen vrenger seg mens verden ikke lenger ligger i vater. “Tenk så vanskelig det er å vinne i lotto. Det skjer ikke ofte, for de aller fleste skjer det ikke i det hele tatt. At katastrofen skulle skje (les; epilepsianfall) nå er minimal.

Etter halve veien hjem plukket jeg opp telefonen og ringte noen. Tenkte jeg kunne snakke med noen om alt og ingenting. Ikke hvor redd jeg var, bare snakke om hverdagslige helt andre ting. Le av noe uvesentlig. Konsentrere meg om samtalen istedenfor de motstridende, sterke følelsene inni meg, drevet av katastrofetanker som bensin på bålet. Mellom setningene kan jeg fortsatt kjenne redselen i magen. Lettelsen som inntreffer når jeg kan låse døra hjemme bak meg er ubeskrivelig.

Jeg klarte det. Lener ryggen mot døra og sklir ned mot gulvet hvor jeg blir sittende noen minutter. Hendene skjelver, jeg vet ikke om jeg skal smile fordi jeg klarte det eller om jeg jeg er i ferd med å begynne å gråte fordi noe så simpelt er så, så ubeskrivelig komplisert og vanskelig.

Advertisements

10 Responses to “The most useless waste of space.”


  1. 1 Elisabeth K. 20. July 2012 at 15:23

    Du e tøff, Karianne <3

  2. 3 vibeke =) 20. July 2012 at 20:07

    :) bra jobba Karianne. tøft gjort av deg. Det er ekstremt krevende å sloss mot angsten. Det krever stor styrke og vilje, og det har du i deg. Vær stolt av deg selv. :) go’klem til deg.

  3. 4 Secret 21. July 2012 at 09:04

    Jeg kjenner meg så altfor godt igjen i det du skriver, selv om jeg har kommet noen steg videre.
    Men jeg har fortsatt de samme symptomene, de samme tankene og vet hvordan det føles på kroppen. Jeg vet bare nå at det ikke er farlig og at tankene er urealistiske og kun mine egne.
    Jeg har også erfart at å la angsten styre gjør at jeg mister alle rundt meg fordi jeg lukket meg helt inne i meg selv. Derfor svelger jeg klumpen i halsen og gjør det jeg er redd for, et steg av gangen, small babysteps i mitt eget tempo og med mine egne begrensninger. Jeg sier ikke at dette er noe som er enkelt, jeg har brukt lang tid og mye krefter, tårer og anfall på å få det til.
    Jeg vil bare vise at det finnes håp, og du er så flink som allerede gjør dette.
    Du presser deg selv på det værste og det står det stor respekt av.

    Du er kjempe flink og jeg er en ivrig leser av bloggen din som er imponert over hvor åpen du tør å være med et hav av tabu med åpenhet om psykiske lidelser. Jeg har, ved å lese din blogg, kjent meg igjen i følelsen av å ville skrive og dele med meg klart å finne styrken til å åpne min egen blogg om det samme, jeg er for øvrig anonym til jeg (kanskje) tør å vise mitt sanne jeg.

    I den anledning lurte jeg på om jeg kunne få lov til å legge deg inn på min inspirasjonsliste over blogger jeg følger med på? :)

  4. 6 Lillemi 21. July 2012 at 09:28

    Karianne, æ synst du e KJÆMPE stærk. Selv om du kansje ikke ser eller føle det bestandig. Æ ser kor mye du kjæmpe å kor mye kræfta du må bruke før nåkka som andre ser på som enkelt, å det står det STOR respekt i. At du klare å kjæmpe de kampan du kjæmpe, vise bare kor stærk du egentlig e <3
    Du veit klisjeen som så spontant kommer i fra mæ de gangan æ ser du KJÆMPE å KJÆMPE før å klar, å når du klare. Æ blir opprikdig gla da, før æ veit kor tøft det e <3

    Mitt største ønske til dæ e at du en dag skal få være fri fra den dritten som håll dæ igjen, sån at du kan få leve ditt liv <3

    Gla i dæ, å du betyr utrulig mye før mæ (husk det:) <3 <3 <3 <3 (SAMMEN E VI STÆRK, veit du :)

  5. 7 anna 21. July 2012 at 13:12

    Jeg vet ikke alltid hva jeg kan skrive som kommentar, vil liksom si noe som kan motivere eller gjøre ting bedre og ikke ødelegger (ved mistolkelser), så noen ganger blir det til at jeg dropper å legge igjen en kommentar. Men vil bare si at jeg syns du er utrolig sterk som skriver, og du har hjulpet masse!

  6. 8 Trine 21. July 2012 at 16:06

    <3 Sterk lesning.

  7. 10 Kine 23. July 2012 at 00:23

    Kjenner meg så utrolig godt igjen. Jeg heller vil ikke være til bry eller plage dem som er nærmest meg. Det koster enormt mye krefter å skulle be om hjelp og jeg velger å ikke gjøre det. Fordi jeg er redd for at folk skal se på det hele som en stor belastning.

    Er glad du klarte de 3 små delene eller skal jeg si store deler. Jeg vet hvor tøft det er og skulle gjennomføre slike deler.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: