365 days.

Jeg ler en latter som er så trist at ord ikke kan beskrive det. En sånn latter man ler gjennom tårer, som får deg til å gispe tragisk etter luft på slutten. “That’s it” sier jeg langsomt. Sliter med å få stemmen ti å bære. “Det var det“, legger jeg til mens jeg trekker på skuldrene. Jeg vet ikke lenger om jeg ler elller hikster. Jeg puster sakte inn og ut, hendene mine skjelver. Bitemerket på hånda lyser rødt mot meg, aldri før har jeg kjent på så intens, akutt og umiddelbar skadetrang. Med jevne mellomrom gnir jeg hendene over den allerede rødflammede huden jeg har langs kinnbeina og nedover kinnene.

What’s meant to be – will be” tenker jeg og trekker konklusjonen; “det er ikke meninga. Det er åpenbart ikke meninga at jeg skal få det bedre, det er åpenbart at jeg ikke fortjener hverken lykke, framgang eller glede i livet. Jeg må ha gjort noe forferdelig, det må være noe forferdelig galt med meg, jeg må være et grusomt menneske, hvordan kan jeg ellers forklare at ingenting går min vei? Jeg må ha gjort noe for å fortjene dette, jeg fortjener åpenbart ikke bedre. Jeg fortjener å lide, ha det vondt, smerte.

NÅ!” sa jeg og dro. Så meg aldri tilbake. Letet gjennom alt jeg hadde for å finne nøkkelen mens panikken bygger seg opp for hver bag jeg tømmer. Jeg vet at den ikke befinner seg i kofferten, jeg har allerede sjekket. Plagg for plagg organiserer jeg rotet jeg kaster rundt meg. Jeg får ikke puste. Utmattet stuper jeg ned i senga, begraver hodet i puta, jeg får ikke puste. Trekker pusten febrilsk, får ikke puste. Samme kan det være, jeg må finne nøkkelen. Jeg går gjennom alt en gang til, en gang til og enda en gang. Med skjelvende hender trekker jeg fram nøkkelen. Den eneste nøkkelen jeg har til et hus jeg ikke vet om jeg hører hjemme i.

Jeg drar dit. Låser meg inn, deaktiverer alarmen og sleper med meg alle tingene jeg trenger inn i huset. Forlater det i yttergangen før jeg trer inn i stillheten. “La meg dø for faen, jeg har ingenting å leve for!” Jeg lager mat, jeg spiser. Jeg ler. Jeg kaster opp. Jeg  drikker meg så full at livet blir hysterisk morsomt. Jeg sitter ute på verandaen, kjederøyker mentholsigaretter, drikker rusbrus. Ja, whatever? Hvem faen bryr seg?

De neste dagene forholder jeg meg til maten alene. Huset står stille, huset er tomt bortsett fra meg. Ingen hunder, ingen mennesker. Kjapt nok finner jeg veien til kjøleskapet, plyndrer fryseboksen, graver meg gjennom kjøkkenskapene. Jeg finner en nøkkel til, bestemmer meg for å sjekke garasjen. Jackpot, to frysebokser til. Jeg graver meg gjennom dem også, steker pizza til den store gullmedaljen. Ligger utmattet på badegulvet og ser hvordan spottene i taket snurrer rundt der oppe. Kollapser, skaller hodet i doskåla mens jeg ufrivillig stuper mot gulvet, rekker ikke å kjenne smerte før krampene tar meg.

Du har så godt av å leve det normale livet!“, setningen synger gjennom hodet mitt, står på repeat. Jeg ler av tanken. “Det normale livet, hva faen er det? Vel, this is it. Det normale livet, burde vel kose meg mens jeg først er i gang? YOLO vet du, You Only Live Once. Live fast and die young.

Noen dager senere er det landesorg. Datoen er 22. juli, jeg gråter jeg også fra sofakroken. “Din egoistiske dritt, folk dør, hele landet er i sorg og her sitter du? Her sitter du og ønsker deg død og begravet?” Jeg leter gjennom skuffene, på let etter den skarpeste kniven. Jeg finner en kniv jeg tror duger, jeg sitter på gulvet mens jeg fjærlett drar den over håndleddet. Det blør ikke en gang. Skuffelsen og selvhatet stiger inni meg, vet jeg kan bedre. Bittesmå bloddråper kommer til syne. Jeg vet hva jeg gjør og er smertelig klar over hva jeg mister. Skadefri. Jeg vet ikke lenger hva jeg føler, ber om styrke til å presse ned kniven for hva livet er verdt, samtidig finner jeg ikke lettelse, rus, eufori eller glede i hverken kniven eller de små stripene som blør.

Du tenker kanskje at det skurrer, at jeg burde bedt om hjelp? Herregud, du tar så feil. Jeg lever livet, det normale livet. Det jeg fikk beskjed om at jeg hadde så godt av å leve.

Vet du hva det såkalte -normale- livet innebærer for meg?“, jeg får ikke fram ordene, jeg er rasende og tørker tårer i affekt. Hun trekker på skuldrene. Jeg trekker pusten før jeg begynner på en setning som er så lang at jeg såvidt rekker å trekke pusten før jeg fortsetter. “Overspising, oppkast, kramper, selvdestruktivitet, ønsker om å skjære meg selv i fillerbiter, fantasier om piller, fred, stillhet, endelig ro, den siste hvile. Angst for å gå ut døra, angst som er så sterk at jeg såvidt kommer meg over dørstokken såfremt jeg må. Der har du mitt -normale- liv, ville du levd det?” Holdningen hennes tilsier at hun ikke kunne brydd seg mindre, “Vi har erfaring med at mennesker som deg…” sier hun, “ikke har godt av å være innlagt.” Hun andre nikker, sier seg enig i det.

Takk til deg som tok fra meg håpet. Takk til deg som fikk meg til å miste troen på håpet, på livet, på godhet hos mennesker. Takk til deg som forsterket mine egne tanker om at jeg ikke fortjente å leve, takk til deg som fikk meg til å føle meg verdiløs, du som antydet at jeg hadde godt av å lide. Takk til deg som fikk meg til å miste fotfestet, du som fikk meg til å slippe taket i klippen jeg holdt fast i, du som fikk meg til å slippe meg selv ut i fritt fall.

Jeg som var på vei mot noe bedre i livet. Jeg som kjempet for det livet jeg trodde jeg kunne få. Du tok fra meg noe den dagen, noe jeg enda ikke føler jeg har funnet tilbake til.

~

18. Juli 2011. En av de vondeste dagene i mitt liv. En av de største knekkene jeg har hatt. Hvor jeg mistet troen på meg selv, hvem er du egentlig om du ikke har tro på deg selv? Hvordan kan du leve om du ikke tror på livet? Hvorfor fortsette å leve om du ikke tror at livet kan bedre seg eller være mer?

Hva har jeg egentlig gjort det siste året? Bortsett fra bitterhet, tomhet, håpløshet, motløshet, depresjon, ensomhet, smerte, lengsel skadetrang, selvskading, angst, panikkanfall, overspising, oppkast, magesår, væskefylte ledd, vannansamlinger i kroppen, besøk på legevakta, overtrening, senebetennelser, ekstreme døgnrytmeforstyrrelser, søvnproblemer, sult, epilepsianfall, kjøreforbud, hjertesorg, innleggelser, terapi, terapi og enda mer terapi? For ikke å glemme å nevne alle TV-seriene jeg har sett fra begynnelse til slutt, gjerne om og om igjen, for å flykte fra meg selv og virkeligheten.

Å si at jeg har kommet kjempelangt siden det siste året eller kommet veldig mye lenger er vel ikke helt korrekt. Det finnes forskjeller. Noen tragiske livserfaringer rikere, litt bedre rustet til å takle realiteten og hverdagen i form av tankesett og innstilling. Jeg vil ikke lenger dø, klamrer meg til det lille håpet jeg har om at livet må kunne bli mer enn dette.

  • I august 2011 opplevde jeg at forholdet jeg har til mamma endret seg til det bedre. Endelig ble det mer levelig, endelig var det godt å kjenne på at jeg har en mamma!
  • 29. September 2011 flyttet jeg inn i min egen leilighet. Jeg trives her, har det fint.
  • Jeg satte en personlig rekord med 56 dager i strekk uten overspising og oppkast.
  • Jeg tok en ny tatovering i begynnelsen av November. “She flies with her own wings” står det på leggen min. Yes I do.
  • I November fullførte jeg og familien min multifamiliegruppa. Life changing experience.
  • Jeg tør mer i forhold til angsten. Jeg er langt fra fri eller hvor jeg ønsker jeg skulle ha vært, men jeg er mye mer fri enn hva jeg var for ett år siden.
  • Jeg har fått en ny hund.
  • Av årets igår 200 passerte dager har jeg klart 151 dager uten overspising og oppkast. (hva anoreksien angår er en annen historie.)

Hverdagen er en kamp. Hver eneste dag. Jeg har aldri fri, har aldri ferie, tar aldri helg med god samvittighet, 24/7/52. Sånn er det bare, men jeg nekter å tro at resten av livet kommer til å være like vondt.

Advertisements

13 Responses to “365 days.”


  1. 1 anneilen 19. July 2012 at 19:40

    sterkt å lese, å du har kommet langt vil jeg si ut i fra det du beskriver. skulle virkelig ønske det var noe man kunne gjøre. jeg leser dette å tenker hvordan kan jeg hjelpe. fordi det føles så feil å sitte å se at noen lider.

  2. 3 Linn 19. July 2012 at 23:15

    Når jeg ser hvor vanskelig du har det, gjør det så utrolig vondt! Jeg har slitt med bulimi siden oktober 2011 og hver dag er en kamp… Jeg hater det, og jeg hater det valget jeg tok for 9 måneder om å kaste opp et måltid fordi jeg følte meg stappmett…
    jeg leser bloggen din fordi du gir meg motivasjon til at jeg aldri, noen gang vil oppleve det du gjennomgår! jeg vil aldri la det gå så langt,selv om jeg ser veldig mørkt på det nå..har prøvd flere ganger, og det meste jeg har klart er 4 dager… forstoppelse, oppblåsthet og dårlig samvittighet tar overhånd og jeg klare ikke de følelsene…. spørsmålet mitt er, hadde du det sånn i de 56 (helt utrolige! du burde være stolt!! det er mulig) uten oppkast? hjelper mye å vite for min del..

    <3

    • 4 karianne 19. July 2012 at 23:32

      Jeg håper du får det bedre!
      Kjenner veldig igjen de følelsene du beskriver, om det er noen trøst: de første dagene er ALLTID de verste nettopp på grunn av det du beskriver. Man føler jo at man eser dag for dag fordi man ikke får gått på do, eller at vannet samler seg i kroppen. Nå vet jeg ikke hvor mye du kaster opp, men etter å ha kastet opp lenge “glemmer” kroppen litt hvordan det er å fordøye det den får av næring og bruker derfor ekstra tid. Men det bedrer seg. Kroppen skjønner det etterhvert. Det blir bedre. Jeg hadde aldri holdt ut i 56 dager om alle de dagene var like vanskelige.
      Etter omtrent fjorten dager føltes det helt fjernt å skulle kaste opp (rart men sant), valget om å la være føltes lett å ta.
      Jeg er glad jeg har klart lengre perioder før, det er en god erfaring som tilsier at det blir bedre.
      Keep trying! ♥

  3. 9 Andrea Nornes 20. July 2012 at 06:53

    Du har kanskje ikke blitt fri, men fremgangen din er fortsatt noe å skryte av! Veien skapes av museskritt ♥

  4. 13 Linn L. 22. July 2012 at 18:19

    Jeg leser styrke i ordene dine, Karianne. Du er her fremdeles <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: