What doesn't kill you makes you stronger?

Har lest litt i arkivet mitt nå. I 2009 for det meste, savner å skrive hver dag sånn som jeg gjorde da. Men jeg har en ekstra tanke i hodet som hindrer meg nå i forhold til hvordan jeg tenkte da.

For det første begynte jeg å lure på om det ikke er på tide med en spørsmålsrunde igjen? Sist jeg svarte på spørsmål var i forbindelse med videoene om selvskading, og det begynner jo å nærme seg ett år siden. Det kommer litt an på dere da, om dere lurer på noe eller ei!

Jeg er der oppe akkurat nå, etter å ha tømt i meg en halvliter kaffe nå nylig. Døgnrytmen min er langt fra optimal men jeg fungerer i forstand at jeg er våken til de avtalene jeg har, gjør det jeg skal – selv om jeg ofte sitter oppe store deler av natta. Jeg kan ofte være trøtt rundt 2200 på kvelden, men innen midnatt eller halv ett, da. Gud vet hva som skjer i hodet mitt men plutselig har jeg tusen gode idéer, ting jeg vil gjøre, noe jeg må gjøre, noe jeg brenner etter å gjøre umiddelbart. Det er rart, jeg kan kjede meg ihjel om dagen, jeg kan bruke en hel dag til å spille spill på iPad eller andre lite fornuftige ting, men om natta?

Etter litt surfing på youtube i natt fant jeg ut at jeg absolutt skulle spille piano. Klokka var kvart over tre innen jeg la hendene mine over tangentene  mens jeg trykte meg gjennom noen oktaver for å få oversikt over hvor ustemt pianoet er. Det må være minst to år siden jeg har spilt piano sist? Men det er visstnok aldri for sent og akkurat nå har idéen om at jeg skal lære meg å spille en viss sang virkelig satt seg fast.

Etter tre kvarter piano smalt det. Jeg sitter på kne foran fryseboksen, jeg har allerede plukket ut diverse matvarer og dandert utover gulvet, jeg har den ene hånda full av noe mens jeg tygger noe annet. Svelger. For sent eller? Skaden har skjedd nå? Jeg kaster lange blikk inn i skapet og i hodet mitt raser det kombinasjoner av hvordan jeg kan lage noe spiselig av det og det, kombinert med sånn og slik. Jeg har lyst til å gråte. Jeg har allerede svelgt noe, er det ikke for sent da?

Jeg vet ikke helt hva det er som får meg til å reise meg opp igjen, bøye meg over vasken og spytte ut det jeg har begynt å tygge på. Lynraskt lukker jeg øynene mens jeg legger ting tilbake hvor jeg fant dem før jeg sniker meg ned. Det sitter så hardt, trangen til å overspise, ønsket om å bare kunne spise alt, ikke tenke. Fylle opp, tømme ut. De to neste timene kranglet jeg vanvittig med meg selv. Jeg vil ta medisiner – men det kan jeg ikke fordi jeg ikke har klart å bestemme meg for a.) nei jeg skal ikke spise og spy eller b.) jeg skal, ergo kan jeg ikke legge meg.

Jeg klarer ikke å velge. Hulrommet i mellomgulvet vokser seg enda større, det føles som om jeg faller nedover i meg selv. Tårene presser på. “Nå begynner du faen ikke å grine”. Forteller meg selv at jeg må puste. Legge meg ned. Tenke lenger enn lysten, hva ser jeg da? “Se for deg rotet. Smaken av oppkast, se for det at du kommer til å angre, se for deg skuffelsen.” Innen nå ligger jeg på rygg på gulvet i stua langs varmeovnen, stirrer i taket.

“Jeg trenger noe, trenger et tegn, trenger en grunn. Trenger noe annet.” En av grunnene til at jeg på daværende tidspunkt enda ikke hadde tatt et valg er på grunn av dagen idag. Om jeg hadde latt det gå galt igår hadde jeg mest sannsynlig vært “trygg” idag, men om jeg hadde klart å unngå det igår hadde oddsen blitt 85% eller mer for at jeg ikke hadde klart meg idag. Hva er verst, pest eller kolera?

Jeg har akkurat gitt opp i det jeg setter meg opp. Trøtt, tung, lei, oppskaket, irrtert, frustrert. Lener albuene i vinduskarmen, fargene fanger oppmerksomheten min umiddelbart. Brevet, det har ligget i vindusposten siden jeg leste det for første gang for noen uker siden. Linjene skrevet i forskjellige farger. Jeg leser gjennom dem – vet jeg trenger det.

Crack in the wall er en liten detalj fra Doctor Who, men jeg endte opp med å henge opp lappen fra Shannice under sprekken fordi noen en gang sa “there’s a crack in everything, that’s how the light gets in”.

Etter å ha lest gjennom lappen kollapser jeg på sofaen og legger hodet på brystkassen til Nick. Kjenner pelsen hans mot ansiktet mitt, hører hvordan hjertet hans banker. Hører pusten som går jevnt og rolig, han sover. “Der har du en grunn Karianne, kjenner du det?” spør jeg meg selv. Det jeg kjenner mest på er det hylende tomrommet i brystkassen. Noe mangler inni meg og jeg aner ikke hva. Et tomrom jeg lengter etter å midlertidig fylle med mat, for deretter å ta det ut igjen, selv om jeg vet at tomrommet vil være der etterpå likevel. Forskjellen er bare at tomrommet i seg selv vil være mindre merkbart fordi det jeg vil merke etterpå er skammen, skyldfølelsen og nederlaget jeg føler når det kommer til de dagene jeg ikke klarer meg uten spising og oppkast.

Til slutt tillot jeg meg selv å ta medisiner og å sove. Gruet meg veldig til dagen idag, særlig med tanke på at det er mandag. Forholdet mitt til mandager er ikke spesielt godt, men nå er dagen så og si over. I alle fall mesteparten? Jeg har i alle fall planer å fylle resten av kvelden med. Eksempelvis skal jeg ut med disse:

Han skal ha det mykt, hun skal ha det varmt.

Oh hello there.

22 uker gammel, 9.1kg tung.

Pluss at jeg absolutt burde gjøre dette:

Jeg vil, vil, vil i mål med å lære meg den sangen.

Om livet blir for kjipt kan jeg allitds lakke negler. Trenger det egentlig. Lakket såkalte “watermelon nails” i forrige uke og er ikke spesielt imponert over mine egne prestasjoner, men jeg har tre design til i hodet mitt som jeg vil teste ut.

(innlegget sto halvskrevet i fem timer, så det er lenge siden jeg drakk kaffe for å si det sånn!)
Advertisements

8 Responses to “What doesn't kill you makes you stronger?”


  1. 1 Lovelyliller.com 16. July 2012 at 21:59

    For en vakker liste! <3 bruker btw også å lakke neglene mine…mye ;)

    • 2 karianne 16. July 2012 at 22:09

      Fantastisk distraksjon som forhindrer fra å gjøre ting man ikke burde gjøre (i mitt tilfelle; overspise!). ♥ Til deg Liller!

  2. 3 Laila 16. July 2012 at 22:37

    Veldig bra at du klarte å la være i natt, thumbs up :grin: Du får øve og øve, så skal du se at sangen sitter som støpt en dag :wink:

    <3

  3. 7 Ingrid 17. July 2012 at 08:33

    En ny spørsmålsrundehadde vært fint:D

    Og gratulerer med i natt, du burde være stolt over deg selv <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: