There are far better things ahead.

Nok en uinspirert uke. Beklager fravært mitt! Burde egentlig bli mye flinkere til å skrive oftere, omså bare korte innlegg sånn at jeg slipper å skrive lange avhandlinger når jeg først sette igang, det er så typisk.

Mandag var en sånn dag hvor jeg ønsket meg død og begravet. Selvsagt over en filleting og selv når jeg vandret gjennom skogen mens tårene trillet og Nick løp rundt, selv da visste jeg at jeg om noen dager kom til å se tilbake på mandag og riste på hodet over hvor latterlig det var. Thank god it’s over, ikke så mye mer å si om det.

På onsdag tenkte jeg at det var en god idé å gå en tur i skogen, en annen sti enn den jeg pleier å gå. Vel. Jeg følte meg ikke i storform før jeg dro, ansgten var tilstede så absolutt. Etter en halvtime i en retning slo den til for fullt og det eneste jeg tenkte på var “hjem, hjem, hjem – NÅ”, noe som var lettere tenkt enn gjort. Etter å ha avfeid hundre irrasjonelle tanker om at noe fælt skulle skje klarte jeg likevel ikke lenger å tro at jeg hadde kontroll. Det verste med angst er når tankene går over til å bli fysiske symptomer, når du kjenner at noe er galt i hver minste lille celle i kroppen. Du vet når beina dine sovner om du har sittet på kne for lenge, eller på huk, eller med beina i kryss? Jeg får den samme følelsen fra knærne og ned når angsten tar tak, plutselig kan jeg ikke lenger føle at jeg går men jeg vet at jeg gjør det. Plutselig blir en helt alminnelig gåtur til noe som føles som å gå gjennom Sahara, eller som om jeg er i ferd med å krysse nordpolen – noe jeg kan forestille meg vil tappe enhver for energi etter en stund.

“Tenk på noe annet, tenk på noe annet, tenk på noe annet”, men det er ikke så lett å tenke når man blir så oppskaket. Det begynte med at jeg lavt satte ord på alt jeg kunne se rundt meg. “Stein, blomst, lilla, kraftledninger, jord, bil, tre, grønt” etcetera. Det tok ikke lang tid før jeg gikk tom for ord og katastrofetankene rev tak i meg igjen. Jeg må nesten le av meg selv, men jeg endte opp med en tragisk versjon av “Mitt skip er lastet med”. Når jeg var liten og på bilferie sammen med foreldrene mine og kjedet meg grenseløst, da pleide vi å leke Mitt skip er lastet med.

Så da gikk jeg der, i skogen med mine to hunder. “Ananas, artisjokk, appelsin, ape, alper, båt, bil, bamse, cantaloupe, dill, duster, damer, epler, engelsk settere, erter, flått, fisk, fluer….” Jeg kom til F før jeg var hjemme, kunne trekke pusten og sette meg ned i gangen. Reddet av Mitt skip er lastet med! Var også forbauset over hvordan jeg ikke klarte å komme på mer enn 10-15 ord per bokstav. Synes det sier litt om hvor vanskelig det er å tenke på noe annet når faretruende krefter sliter deg i fillebiter innvendig.

Jeg har forresten lest en bok. Jeg skrev nettopp 743 ord om det og bestemte meg for å legge det ut i et eget innlegg istedenfor.

Bortsett fra det har jeg ergret meg litt over sommervikarer hos psykiatritjenesten, synes alltid det blir så kleint å gå tur med noen jeg ikke kjenner, prate med noen jeg ikke kjenner og noen jeg neppe kommer til å snakke med igjen.

Og jeg har satt meg noen mål i forhold til Nick og Zahra! Tre triks i uka. Lære dem tre nye triks i uka. Det sies at du kan lære dem ett triks om dagen men jeg orker ikke å heve lista så høyt. Det handler om min egen tålmodighet også. Det er en av mine dårlige egenskaper, blir forferdelig fort utålmodig, noe som igjen fører til at jeg har lett for å gi opp. Når man forsøker å lære en hund nye trisk hjelper det ikke å være utålmodig eller å gi opp, til slutt kommer ikke bikkja til å forstå en dritt mens du har lyst til å rive av deg håret i frustrasjon.

Jeg har beygnt med de enkle triksene. Nick har lært å legge seg på kommando, noe som tok omtrentlig førti forsøk (fakta) før han begynte å forstå. Jeg for min del var søkksvett og trodde aldri han skulle skjønne det – men når han skjønte det ble alt plutselig verdt det likevel. Noen dager senere lærte jeg dem begge å gi labb. Det tok en stund før Nick skjønte greia, men Zahra derimot! Jeg ble mektig imponert over hvor fort hun tok poenget!

Får litt dårlig samvittighet med tanke på hvor kjedelig livet til Zahra må ha vært før jeg fikk Nick. Nick er derfor utrolig positivt innskudd i hverdagen for oss begge. Tror Zahra må ha kjedet seg like mye som meg for å si det sånn. Men, det hjelper ikke å se tilbake!

 

Spiser gress! Dødskonsentrert, ser en smule forbannet ut, haha. Elsker uttrykk og ansiktsuttrykk hos hunder. Å lese kroppsspråk er viktig.

Bortsett fra det savner jeg katten jeg passer! Familien dro på ferie på mandag og da var ikke katten hjemme. Han har ikke kommet tilbake så jeg sitter her ganske tomhendt og lurer på hvor Charlie er. Jeg passer ikke katt, jeg leter etter katt…

Bortsett fra det igjen, surrer jeg med mitt. Like always, nothing new. Håper å bli ferdig med nytt design, ny layout til bloggen snart. Det jeg liker minst av alt er å lage header. Tiltak å finne bilder som passer sammen og som skal redigeres sammen. Tror i alle fall jeg har bestemt meg sånn høvelig for fargekombinasjonene denne gang. Målet er å organisere denne bloggen enda mer, sånn som den forrige er organisert. Mye mer oversiktlig for dere som leser, å kunne bla i arkivet eller lese utvalgte tekser.

God helg! ♡

Advertisements

6 Responses to “There are far better things ahead.”


  1. 1 Henriette 14. July 2012 at 18:05

    Kjenner meg igjen veldig i det du skriver om angsten(det å bli helt nummen i bena ),og i hundtreningen! For å trene hunder(både gamle og unge) ER utfordrende! Men gud så stolte både hunder og eiere er når man endelig får det til :grin: ha en flott helg med di firbente!

  2. 2 Veronica Natalie 14. July 2012 at 20:09

    Nick og Zahra e kjæmpe søt :)

  3. 3 Nina 14. July 2012 at 22:23

    Nå hadde jeg savna innleggene dine! :)
    Hvis du skal lære hundene triks hadde det vært gøy med en videosnutt om du føler for å legge ut det! :)

    Ønsker deg en fin kveld :)

  4. 4 Anja 15. July 2012 at 08:39

    Angst er fælt…det var smart med mitt skip er lastet med, det må jeg prøve en gang!

    Det er gøy å lære hunder triks! Så fantastisk når man ser at det går et lys opp for dem. :grin: I tillegg får jeg en mestringsfølelse. Hadde vært gøy å lese om triksene eller se de på veideo :grin:

  5. 5 Malin 16. July 2012 at 05:16

    Leker fortsatt “mitt skip er lastet med” på biltur jeg.. (Malin – 24år) :P

    Har en liten dachs på 4 år som jeg har strevd med å få til å gi labb i – ja, 4 år! Hun har mått sitte pent og jeg har løftet den lille stutte labben og sagt “gi labb” en fantasillion ganger uten suksess. Ga til slutt mer eller mindre opp, helt til hun plutselig her en dag stod og dinglet med forlabben i lufta uten at jeg hadde bedt om det! Så STOLT! Det var liksom det ene “trikset” som manglet!

    • 6 karianne 16. July 2012 at 17:04

      Så herlig når det ordner seg ja!
      Mitt skip er lastet med er undervurdert i situasjoner som omhandler venting!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: