Sammen er vi mindre alene.

NB: Innlegget inneholder sterke bilder (selvskading)

Jeg har slitt lenge med å finne riktige ord til dette innlegget. Jeg vet at folk tenker sitt og kanskje ikke så veldig mye lenger enn akkurat det. “Oppmerksomhet” er det første ordet som kanskje slår meg. “Selvskadere skader seg for å få oppmerksomhet“, noe som absolutt ikke stemmer. Jeg er i ferd med å pensjonere meg som selvskader, iløpet av min tragiske karriere har jeg bare møtt to personer som sier det har skadet seg for oppmerksomhetens skyld.

For min del var selvskadingen skam og skyldfølelse i mange år. Normale mennesker har ikke peiling på hvor langt en selvskader kan, å vil gå for å skjule sine sår og arr. Ikke nødvendigvis for å lyve til deg med ondskapsfulle intensjoner – mer for å skåne deg fra sannheten. Det tok meg utrolig mange år før jeg innså at jeg var nødt til å akseptere arrene mine for det de er. Det tok lang tid. For fire år siden var den første sommeren hvor jeg begynte å gi litt mer faen. “Javel, så kan folk se arrene mine, so what? Hva skal de gjøre med det – egentlig?” Det betyr ikke at jeg på magisk vis slipper unna fordommer eller nedlatende kommentarer bak min rygg. Jeg får sjelden høre kritikk ansikt til ansikt. Hva mannen i gata eller kassadama i butikken måtte tenke, si, synes eller mene – jeg prøver å fortelle meg selv at det er irrelevant. Det som betyr noe for meg, det jeg velger å høre på er hva familien min forteller meg. Hva mennesker som kjenner meg forteller meg, det vennene mine sier. De som støtter og bygger opp. De som tar død hud for det det er, de som ser at jeg er Karianne under huden, bak arrene. Den jenta de kjente og fortsatt kjenner.

Det blir litt som med riper i lakken på en bil. Synd, men det betyr ikke at bilen er ødelagt.

Jeg kommer aldri til å glemme blikkene. Det er rart hvor mye blikk kan si selv om ingen ord blir sagt. Jeg husker den første gangen jeg gikk i shorts og tilfeldigvis møtte foreldrene til en av mine beste venninner på daværende tidspunkt. Jeg husker hvordan de så meg opp og ned, hvordan de så på beina mine og arrene mine. De sa ikke noe. Jeg husker den første gangen jeg fikk servert en spøk som var så drøy at jeg til slutt måtte få mamma til å fortelle vedkommende at jeg var syk, “datteren min er selvskader og det er faktisk ingen spøk.

Jeg viser ikke fram arrene mine for at jeg vil at folk skal se dem, jeg viser fram arrene mine for å få meg selv til og akseptere meg selv – for meg er det en del av tilfriskningsprosessen. Veien mot frihet til å være den personen jeg er, med eller uten skadet hud. Det er bare det det er. Skadet hud. Det definerer meg ikke som menneske. Klart man kan slutte å skade seg og fortsatt skjule arrene sine til enhver tid, men jeg bare lurer; hvor fri er du da? 

Og hva trigging angår? Av og til får jeg høre at jeg trigger andre når de ser armene mine. Vel, jeg er oppriktig lei meg for det men jeg har ikke tenkt til å kle på meg genser eller lange bukser av den grunn. Om du trigges trekker jeg konklusjonen at du selv sliter med selvskading og om du ønsker å bli frisk er det og takle triggere en del av prosessen. Tro meg når jeg sier jeg har vært der. Trigget av hver minste lille ting. Synet av en lyspære, å skjære brødskiver i dårlig humør – eller idag tidlig når jeg gikk tur med hundene mine og så en knust tapetkniv på bakken hvor bladet lå synlig.

Dere som har fulgt bloggen min lenge vet at min lengste periode uten selvskading varte i 60 uker (420 dager) før jeg hadde noen episoder hvor jeg ga litt opp, orket ikke helt å bry meg. En glipp her og en glipp der. Skuffet tenkte jeg i mitt stille sinn “jaha, så det er sånn det alstå er? Man kjemper og kjemper og tror man kan bli fri, og når alt kommer til alt stemmer det ikke likevel? Skal det være en del av livet mitt for alltid da? Prege meg for resten av livet?” Jeg følte at jeg hadde tapt alt. Jeg kan ikke fordra ordet “tilbakefall” fordi ordet “fall” trigger lysten til å gi slipp på ordentlig og bare kaste meg ut i det jeg vet er et uendelig smertehelvete. Hver dag du klarer deg uten teller mer enn de dagene der du kanskje ikke klarte deg.

Til slutt måtte jeg ta et oppgjør med meg selv, bestemme meg for å kjempe hardere, start på nytt.
 Jeg kastet dem for 53 dager siden. So far, so good. Selv om jeg kanskje skulle komme til å skade meg igjen en eller annen dag (man vet aldri hva livet bringer), så betyr det ikke at alle de gode dagene ikke teller positivt, for det gjør de.

Men nå har jeg egentlig ikke tenkt til å skrive om meg, jeg vil skrive om oss. Oss i flertall for jeg er langt fra den eneste som sliter. Noen av mine nærmeste venner sliter også voldsomt selv om vi alle er på vei i riktig retning. Sammen er vi mindre alene, både trist og fint på samme tid. Trist fordi man aldri ønsker å se noen man er glad i slite, men fint fordi man faktisk ikke er alene.

Før jeg legger ut bildene vil jeg fortelle dere at dette er aller første gang Tonje tør å vise armer og ansikt samtidig. Det er et stort steg når man har skjult sannheten i mange år. 

Tonje – 18 år. Karianne – 21 år. Lillemi – 25 år.

Lillemi, Karianne, Tonje.

Tonje, Karianne, Lillemi.
Det hjelper på en dårlig dag, å høre “du er fin som du er“, eller bare det å kunne gå ned gata sammen med noen andre som også har kjempet sine kamper, noen som også må leve med sine arr som en konstant påminnelse av hvor man har vært og hvilke personlige slag man faktisk har kjempet.

Første gang jeg traff Tonje var jeg ti år gammel, hun var seks år og begynte i førsteklasse. Første gang jeg traff Lillemi var jeg fjorten og på konfirmasjonsleir.

Enkelte bilder sier mer enn tusen ord. Du er ikke alene.

“Verdiløs”
Har du som selvskader tenkt at du er nettopp det? Uten verdi? At du ikke er verdt noe lenger? Det har jeg tenkt på og følt mange ganger. Etter flere år med terapi og år tilbragt på sykehus har jeg endelig forstått at selvskadingen ikke gjør meg verdiløs.
Jeg er like menneskelig som deg og ingen mennesker er feilfri, men det betyr ikke at du ikke er god nok som du er.  

Det blir bedre. Det blir lettere mens tiden går. Jeg kan ikke love deg at alle de vanskelige tankene, triggerne og ønskene om å ødelegge deg selv forsvinner – men det blir enklere å takle, enklere å håndtere. Den tapetkniven jeg gikk forbi idag, når jeg kom hjem igjen slo deg meg; “tenk så latterlig at du kan gå forbi en ødelagt tapetkniv på gata og assosierer det umiddelbart med selvskading og i et brøkdels sekund slår trangen deg? Det var faktisk bare en ødelagt tapetkniv.

Og hva trigging venner imellom angår. Det kan være og er fortsatt til tider en hårfin balansegang. Av og til tror jeg at jeg er forbi stadiet hvor jeg trigges av andre, andre ganger får jeg smertelig erfare hvordan det sender meg rett tilbake til mitt personlige helvete hvor jeg sliter vanvittig med å holde meg selv stødig. Men likevel, jeg står fritt til å velge. Den lille stemmen du har i hodet som hyler at du må skade deg selv, at du ikke fortjener bedre – det er bare en stemme. Du han høre etter eller la være selv om det er lettere sagt enn gjort. Jeg innså også at ved å la meg trigges går jeg også glipp av vennskap med fantastiske mennesker.

Når alt kommer til alt er det bare arr.
Det er bare arr.

Advertisements

46 Responses to “Sammen er vi mindre alene.”


  1. 1 Lovelyliller.com - Helse, livvstil og sunne oppskrifterl 8. July 2012 at 15:17

    det siste bildt var utrolig vakkert. Man kan fort føle seg anene,men det er godt å vite at andre er i samme situasjon. tøfft av dere alle tre å stå frem <3

  2. 2 Linn 8. July 2012 at 15:30

    Respekt!!! Du er utrolig, som forbilde, person og blogger! Jeg vet ikke hvem de andre er, men like mye respekt til dem også! :smile:

  3. 3 oliviasliv 8. July 2012 at 15:32

    utrolig godt skrevet!!
    TAKK!!

    <3

  4. 4 Being strong 8. July 2012 at 15:34

    Utrolig bra innlegg. Finner ikke bedre ord enn at det var helt utrolig. Veldig motiverende og inspirerende. Tusen takk. Dere burde alle sammen være stolte av dere selv, det krever helt utrolig mot, mer enn folk kanskje skjønner, jeg er ikke der at jeg tør det enda, men det innlegget her ga meg håp om at jeg en dag vil. Og det- det er en skikkelig god følelse!

  5. 6 Julia 8. July 2012 at 15:45

    Karianne, du må vite at jeg ser opp til deg, og at du inspirerer meg! Du er så nydelig, du skriver så bra! Å lese bloggen din hjelper meg veldig : jeg tør å vise arr, jeg tør å si JA, JEG SKADER MEG SELV, jeg skammer meg ikke. Jeg gjorde det før, men så leste jeg dette : http://arikanne.com/2010/06/19/arr-er-ingen-skam/. <3 Du er en fantastisk jente, rett og slett. <3 Hilsen, Julia. :grin:

  6. 7 Linda 8. July 2012 at 15:48

    Herregud så tøffe og fine dere er <3

  7. 8 Sanne Lavine 8. July 2012 at 16:24

    Jeg var selvskader før. Tok lang tid før jeg sluttet. Begynte med at jeg ble kalt mye rart på skolen, å endte med at jeg dro hjem, alene, drakk alkohol å kuttet meg første gangen. Jeg hatet det, men elsket det. Jeg elsket å gjøre meg selv vondt. Det endte med at broren min tok tak i armen min og spurte om det var verdt det å hvorfor jeg var så oppmerksomhetssyk, jeg ble sur.. Han sa jeg bare var ett vrak å han ikke ville bli sett sammen med meg og sånn. Jeg endte med å bli narkoman som 15 åring, gikk ett år så anmeldte mamma meg for bruk og oppbevaring.

    Jeg ble tvunget til psykolog etterhvert, den dag i dag vet jeg ikke hva som ville skjedd om jeg ikke sluttet med selvskadinga eller narkotikaen. En god del av meg er glad for det, men noen dager vil jeg bare gi etter, fordi jeg føler meg verdiløs, idiot og så mye mer. Men har lært at jeg er sterk på min måte, å den eneste jeg trenger å overbevise til at jeg er frisk, er meg selv.

    Jeg leser bloggen din hver dag, synes du er en fighter, å jeg beundrer deg veldig. Med hånda på hjerte er det mange ganger jeg har felt en tåre når jeg har lest på bloggen din. stay strong :)

  8. 9 Monika 8. July 2012 at 16:50

    Dere er tøffe alle sammen som tørr å stå frem som dere er. Selvskading er ingen enkel sak og fordommene er mange. Selv har jeg mine krigsarr og har fått min porsjon med negativ oppmerksomhet for det, men man må på et eller annet punkt lære seg og leve med arrene.
    Nå nærmer jeg meg 19 mnd ss-fri og det har ikke alltid vært like lett, men jeg er på vei og veien blir til mens jeg går.
    Stå på alle tre. Dere er verdifulle!

  9. 10 Nina 8. July 2012 at 17:17

    Flotte bilder!! Flotte jenter!!

  10. 11 Simone 8. July 2012 at 17:20

    Sykt bra innlegg ! stå på :wink:

  11. 12 Tutta 8. July 2012 at 17:42

    Jeg pleier å si (de gangene jeg er tøff nok) når jeg viser arr, at jeg kan da ikke skamme meg fordi jeg har valgt å overleve. For det er det selvskaing er,hvertfall for meg, en måte å overleve på framfor å velge døden. Jeg har sluttet å skade meg og savner det ikke.Utrolig frihetsfølelse. Man merker ikke hvor fanget man er av selvskadingen før man ikek trenger den lenger. En følelse jeg unner alle selvskadere! Lykke til <3

  12. 13 Liljen / frk. Angell 8. July 2012 at 19:32

    For et flott innlegg Karianne! På slutten når bildene av dere kom, og teksten om Tonje – kjente jeg tårer i øynene. Du er sterk, og Tonje og Lillemi er også sterke!

    STÅ PÅ!!! Stolt av deg!!

  13. 14 anna 8. July 2012 at 20:03

    utrolig fine bilder <3 dere er sterke alle sammen, og utrolig tøft av dere alle å være åpne om det! Dere er utrolig vakre alle tre!

  14. 15 vibeke =) 8. July 2012 at 20:21

    Dere er alle tre utrolig tøffe, modige jenter. Og dere er nydelig, selv om dere har arr på armene :)
    bra innlegg Karianne :)

  15. 16 Tonje 8. July 2012 at 21:50

    Æ e så rørt. Æ trengte å lese detta innlegget i kveld, men æ kjenne at æ missunne dokker som har kværandre.
    Æ har ikke ord over kor fin dokker e, og kor mange tåra som æ felte nu igjennom detta innlegget. Til alle dokker godjenten! DOKKER e værdifull, og æ e så glad før å ha møtt alle dokker. Selv om æ ikke kjenne Tonje så godt, og selv om vi har hatt vårres perioda der det ikke har vært så mye kontakt, så e dokker gull verdt <3 ILUA! (I Love You All) <3

  16. 17 Anne Marte 8. July 2012 at 22:37

    <3 <3 <3 <3 <3 <3 <3

  17. 19 Line 9. July 2012 at 00:24

    Veldig sterkt å lese Karianne. Men fint også på en måte<3
    – Jeg skrev jo selv ett innlegg om det å vise arrene sine, og jeg har store problemer med det.
    Men jeg er fullstendig enig med deg i det du skriver her iforhold til trigging, at det bare er arr og ikke sier noe som helst om hvem vi er som personer.
    – Jeg tar av meg hatten for dere alle tre som tok disse bildene! Veldig sterkt og fint på en trist-klump-i-halsen måte..
    Stå på videre alle tre! Dere er verdifulle!

  18. 20 Anonym 9. July 2012 at 12:44

    Wow. Dere er alle nydelige!! Veldig inspirasjon for meg å lese dette, jeg er fjorten år og selvskader. Sliter også med spisingen og med å føle meg bra nok. Jeg Skjuler arrene for alle, jeg føler at ingen forstår. Jeg føler meg alene. Som jeg er den eneste. Jeg får håp når jeg leser din blogg. Tusen takk! Du hjelper meg masse. Kanskje en dag tør jeg og å si det som det er. Da skal du få æren iallefall. Tusen takk igjen. Du er modig!! Stay strong <3

  19. 21 Julianne Isabell 9. July 2012 at 13:13

    Tøft å lese! Du skriver utrolig bra Karianne. Og bildene var utrolig nydelige, og det siste bilde var bare nydelig vakkert. Dere er tøffe og sterke alle 3! Respekt til dere alle :) Stå på videre! :)

  20. 22 Emma 9. July 2012 at 14:28

    Du har så rett Karianne.
    Det er så sant det du skriver.
    Sterker,beskrivende og meningsfulle bilder:).
    Dere er alle vinnere og veldig veldig tapre!
    stor klem

  21. 23 Marthe 9. July 2012 at 14:53

    Veldig rørende og sterkt. <3

  22. 24 Heidi 9. July 2012 at 21:02

    For ett fantastisk flott innlegg!! jeg kjenner dere ikke, men kjente att jeg faktisk ble stolt av dere! så utrolig tøft og flott gjort av dere, og att dere alle sammen smiler på felles bildet av dere var bare helt vakkert!
    Klem til dere alle sammen :)

  23. 25 Marthe 10. July 2012 at 07:00

    For en fantastisk post, Karianne. Du kommer til å endre liv med det du skriver, det er jeg helt sikker på.

    En ting jeg ikke kan la være å legge merke til er at du omtaler det som “død hud” og skadet hud. Jeg er enig i at det føles sånn, men hva om vi kunne vri litt om på det og tenke på det som NY hud?

    Det er jo det arrene egentlig er – ny hud som binder sammen de skadede delene.

    … Omtrent som vennskapet deres vil jeg tro – fellesskap, kjærlighet og aksept som binder dere sammen og gjør dere sterkere. <3

  24. 26 Anja 10. July 2012 at 07:17

    Utrolig sterkt. Bra skrevet og fine bilder. Dere er tøffe. Jeg trengte å lese dette nå. Takk!

  25. 27 Henriette 10. July 2012 at 16:10

    Sterkt skrevet-og sterke jenter! Jeg leser bloggen din jevnlig og heier på deg! Du skriver veldig bra! klem

  26. 28 ida 10. July 2012 at 22:25

    Dette inlegget viser bare hvordan du har lært. Flott at du og venninnene dine prøver å komme gjennom dette sammen. 1 av 10 selvskader.. likevel tror vi at vi er så alene. Du er en inspirasjon. Og som du sier, det er bare arr! Død hud.. ingen som ikke kjenner en har ingen rett til å dømme deg ut fra HUD. Det er ikke så enkelt. Masse følelser bak merkene som andre ikke kan skjønne.

  27. 29 Maria 10. July 2012 at 23:57

    Sterkt! Off, jenter.. dere må ikke gjøre sånn! Jeg vet det er en sykdom, men det er alvorlig så ta kontakt med profesjonelle hjelpere! FÅ hjelp! Gå også inn på bloggen min, dere som føler dere truffet – still meg spørsmål! Been there done that. Jeg kan nok svare på det meste, gi trøstende ord og hjelpe mange! Det er mitt største ønske, å hjelpe! <3 Dere er like mye verdt og det er mange som er glade i dere også! <3 Love love

  28. 30 Anonym 11. July 2012 at 04:04

    TUSEN TAKK. Du er fantastisk!

    Jeg har selv arr på lårene etter selvskading. For to år siden var jeg til Florida med familien min, og da hadde jeg bare et par arr, nok til at foreldrene mine reagerte og ble redde. Nå, to år etterpå, har jeg så mange arr at jeg greier ikke å telle dem og lårene er stappfulle. Jeg har skammet med over arrene mine siden dag 1. Jeg har ikke greid å kose meg en eneste sommer siden første kutt, som var i 2009. Har vært skadefri i to måneder nå, lengste jeg har gått er 5 måneder.

    Dette innlegget var UTROLIG inspirerende. Kanskje jeg faktisk greier å reise på ferie nå på lørdag med familien min. Har lenge vurdert å avbestille flybilletten min – grunnet at jeg ikke ønsker å vise meg i bikini eller shorts, på grunn av arrene som jeg skammer meg over. Etter å ha lest dette innlegget, ser jeg litt lysere på det.

    Men jeg vil spørre deg om en ting.. Reaksjonen til min far når han fikk se arrene mine, var at han gikk. Han bare gikk inn i huset, sa ingenting, men han begynte å snakke med mamma om dette. Problemet er at både mamma og pappa ble redde, og det FORSTÅR jeg. Men er det veldig krevende av meg å si at jeg IKKE vil ha spørsmål, blikk eller snakk om dette, mens vi er på ferie? For jeg vet at når vi kommer hjem, kommer mamma til å ta opp dette med selvskadingen, ettersom hun er veldig bekymret. Hvordan skal jeg si at jeg ikke ønsker å prate om det, for det gjør bare vondt verre – på en fin måte? Jeg går til psykolog og har kommet meg godt nå i det siste, men det siste jeg vil er å blotte meg for foreldrene mine. For meg er det intimt å vise lårene mine, jeg har ikke lyst å vise dem hvor mye jeg har skadet meg selv på grunn av at jeg har det så vondt psykisk… Jeg bærer en enorm skam, og jeg hater det. Jeg er 17 år gammel.

  29. 31 Nikoline 11. July 2012 at 12:58

    All respekt til dere! Veldig fine bilder og det du skriver er utrolig sant. Tusen takk for dette innlegget!

  30. 32 Maria 11. July 2012 at 13:54

    Sv: Litt rart svar fra deg!? Var det frekt ment? Ja, såklart får dere hjelp. Vet åssen det er! Men man tar jo i mot all hjelp man kan få da=) Og ofte trenger man å snakke med noen som har vært i samme båt selv, det hjelper mye mer enn å prate med en lege mange ganger! Man er heldigvis ikke alene om det! Lykke til videre da.

  31. 33 Linn L. 11. July 2012 at 21:51

    Flott innlegg, og enda flottere bilder. Har ikke noe annet å si.

  32. 34 Lillemi 12. July 2012 at 11:50

    Først å fremst vil æ nu bare si tusen takk til alle dokker fine flåtte fålk som les denna bloggen å som har kommet med så mange fine kommentara :) Æ sett veldig stor pris på det å det varme langt inn i hjerte mitt.

    Karianne, du klare å få fram det fine å magiske med dettan innlegge. Du e heilt fantastisk å du betyr så utrrlig mye før mæ <3
    Æ e veldig stålt åver oss 3. At vi kan være stålt av den vi e selv med vår sykdom å skam.
    Før å være ærlig så har æ tenkt mye på dettan innlegge, å lurt litt på koffer æ sa ja til dettan. Æ e ikke akkurat den person som e så utrulig gla i å bli tatt bilde av. Men dettan sa æ bare ja til uten å tenke mæ om, SPONTANITET:)
    Æ klare egentlig ikke å gota den æ e med arr, men med dettan innlegge å den natta fikk æ et anna perspektiv på korsen man skal stå fram å være den man e selv om man har arr på arman.
    Tusen takk Karianne, Tonje å Elin før at vi gjord dettan før at vi e de vi e <3
    Klæmm <3

  33. 35 Eline 12. July 2012 at 21:18

    Utrolig bra skrevet Karianne, du er så flink å sette ord på ting. Det siste bildet var utrolig vakkert Karianne, dere er alle vakre, selv med arr på Armene♥

  34. 36 Margrethe 13. July 2012 at 17:41

    Jeg vet ikke helt hva jeg skal si. Du er så utrolig dyktig til å ordlegge deg. Jeg beundrer deg for det. Dèt og den veien du går på nå. Det er ikke lett. Dere er fantastisk flotte, alle tre. Med og uten arr.

  35. 37 vannlinje 13. July 2012 at 17:48

    Utrolig bra skrevet! De bildene var utrolig vakre, likte veldig godt det nederste bildet. Jeg holder selv på å pensjonere meg som selvskader, har ikke kuttet meg siden mai. Var en periode jeg gikk noen månender uten, men så sprakk jeg igjen. Synes også innlegget ditt var utrolig inspererende og håper du klarer å pensjonere deg helt fra selvskadingen <3

  36. 38 Isabel 13. July 2012 at 21:34

    STOR RESPEKT!<3
    STOLT av dere alle sammen og Karianne; du gjør innleggene dine magiske! Tusen takk for et herlig innlegg!
    Selv er jeg selvskader og vet godt hvordan det er å føle på alle blikkene fra mannen i gata, men jeg har så smått begynt å "vise frem" armene mine, fordi jeg er meg uansett med eller uten arr.

  37. 39 Maria 14. July 2012 at 17:58

    Jeg gleder meg til den dagen jeg klarer å kaste mine blader, for da føles det som at jeg kan si: “Jeg skader meg ikke,” for jeg har vært flere uker skadefri.
    Jeg synes dere er tøffe, som tør å ikke skjule armene deres. Jeg har ikke kommet så langt, men jeg vil være like tøffe som dere.

  38. 40 Tonje Bøckmann Amundsen 14. July 2012 at 23:21

    Hei. Har vært innom bloggen din mange ganga, men har aldri kommentert. Men no måtte eg jo bare sei at det står stor respekt av dokker! Eg sto også fram, men det e ei stund sia. Og eg har egentlig takla det ganske greit. Klart folk stirre, kviskre, osv., men eg prøve bare å heve meg over det. Dokker e så tøff at! <3<3

  39. 41 Linn Katrine 14. July 2012 at 23:40

    Utrolig flink du er til å skrive.. ikke minst er du tøff som lager dette innlegget… Står stor respekt i det..
    Jeg vet hvordan det er å være selvskader og det er ingen lett ting å komme seg bort ifra… Kjempe stolt av deg.. fortsett slik.. dette klarer du :D

  40. 42 annette 15. July 2012 at 00:52

    måtte ta til tårer her. dette kommer til å hjelpe meg og mange andre. tusen takk er alt jeg har å si til dere. jeg kjenner dere ikke, men dere alle sammen er fantastiske jenter. utrolig modig gjort av dere, dette kunne jeg ikke en gang drømt om å tørre, ikke i min villeste fantasi en gang.

    Jeg sier det igjen, tusen takk.

  41. 43 June 15. July 2012 at 01:09

    Ååh, kjære deg – du aner ikke hvor sterk du er som deler dette!<3

  42. 44 Elisabeth K. 15. July 2012 at 14:05

    Åh, du ane ikkje kor æ tok te tåran mens æ leste det her! Æ kjenne mæ så veldig igjen i det du skriv. Æ har sagt det før og æ sir det igjen, du e så utrolig dyktig å ordlegge dæ Karianne.

    Denna sommeren har æ gått masse i t-skjorte og gitt mæ faen i folk, og har fått overraskende lite blikk og hvisking; kanskje folk e blitt mer aksepterende? Håpe det ihvertfall.

    Dåkker e fantastiske og tøffe jente! Æ e ikkje så flink å kommentere, men æ følg med på både blogg og fb. Æ ser mer og mer opp te dæ og Lillemi, (kjenne ikkje Tonje, men e ho minst like fantastisk som dåkker har æ nok gått glipp av nåkka :)) og med god grunn :) Håpe vi kan treffes snart og ta en røyk/kaffe/biltur. Stå på videre, æ blir å følge med her på bloggen og fb :)

  43. 45 Kine 24. July 2012 at 22:43

    Informativt og sterkt.
    Jeg så frem til å se hvilke ord du ville skrive til disse bildene etter å ha sett de før de havnet på bloggen, og jeg må si – dette innlegget er, som mange andre, veldig bra skrevet.
    Du ordlegger deg godt og får det til å passe sammen. Bildene sier sitt, men du fremhever det enda mer ved å skrive dette.

    Hva Tonje angår, hun er modig som tar et stort skritt fremover og viser det til alle leserene dine. Virkelig. Og jeg blir glad når jeg ser at flere “””viser seg frem”””. Dere er fine alle tre.

  44. 46 anonym 17. November 2012 at 18:11

    dere er sterke alle tre<3 store forbilder i sin fine sjøre form, dette viser at det er mere ved en person enn man kunne tro.glad dere viser verden hvor sterke dere er! <3 takk for at dere gir oss håp <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: