Every answer fades away.

Dette er mitt første ærlige innlegg på lenge. Jeg skulle inderlig likt å vite hvorfor livet er vanskelig, hvorfor det av og til bare blir surere og surere, hvordan ting endrer seg og blir verre ut av det blå?

Jeg er sint. Ikke litt sint – men veldig sint. Så sint at jeg helst har lyst til å kaste noe veggimellom, ødelegge noe dyrt, løpe til hjertet hamrer og kroppen ikke kan stå oppreist lenger. Barberbladene (jeg ikke har) frister, overspising frister. Oppkast frister mest. Alt som finnes av destruktiv adferd frister. Men Karianne, du vet da vel bedre enn som så? 

Jeg la meg rundt klokken 0600 igår. Fordi jeg satt oppe hele natten og tenkte. Når jeg hadde tatt beslutningen min tilbragte jeg tre timer mens fingrene mine løp over tastaturet mens tankene raste. Alt jeg tenkte var “la meg fortelle deg min historie, nå vil jeg at du leser dette og ser situasjonen fra mitt perspektiv, nå ønsker jeg at du leser uten å dømme meg.”

Mest av alt fordi jeg fikk en mail igår som jeg egentlig ikke forsto så mye av. “Hæ? Hva er det egentlig som står her? Leste jeg riktig nå eller hva er greia?” Spørsmålene sto i kø i hodet mitt – men mest av alt var det bare ett spørsmål jeg ønsket svar på. Idag er jeg bare sint. Frustrert. Sint på systemet og systemene. Det sies at tiden leger alle sår, men det sies også at “history has a way of repeating itself” og det gjør vondt. Når sårene rives opp igjen, når de samme følelsene blusser opp som et voldsomt inferno og der står du – du så det ikke komme.

“Ikke gyldig, ikke kvalifisert, paragrafer” 

Jeg vet ikke hvem jeg er mest sint på. Mennesket som vedtok endringen eller psykologen jeg var uheldig nok til å møte på for ett år siden når jeg tryglet om hjelp. De bruddstykkene jeg har nevnt nå gir kanskje ikke mening – så la meg fortelle.

Skoleåret 2010/2011. Media og kommunikasjon, første året. Snittkarakter første termin: 5.4 Standpunkt? Jeg besto såvidt. På grunn av livet, på grunn av det man ikke ser komme, på grunn av krappe svinger, på grunn av komplikasjoner og nye problemer. På grunn av panikkangst med agorafobi – panikklidelse. Redsel som hemmer deg og setter stopper for en normal hverdag. 

Men jeg besto. Jeg klarte det til tross for noen IV (Ikke Vurdert) og mye fravær. Jeg besto førsteåret på videregående skole etter tidligere å ha gått åtte måneder på danselinja samt åtte måneder på studiespesialiserende. Jeg klarte det til slutt. 

I juli for ett år siden fikk jeg beskjed om at jeg hadde kommer inn på andreåret. Jeg hadde fått plass i klassen min, jeg kunne fortsette jeg også, til tross for vanskelighetene jeg møtte som førte til manglende prestasjoner i skolesammenheng.

Jeg begynte ikke på skolen i fjor. Fordi jeg ikke fikk hjelp. De jeg gikk i klasse med tok velfortjent sommerferie og reiste bort for å oppleve, ta en pause fra skolehverdagen. De aller fleste gleder seg til sommerferie og pausetid. Jeg for min del pakket kofferten jeg også, sjekket inn på psykiatrisk avdeling. “Hjelp meg, vær så snill. Hjelp meg å takle angsten som forhindrer meg fra å leve slik jeg ønsker, hjelp meg å nå målet mitt. Jeg begynner på skolen i August, det er det jeg vil og trenger.”

Damen jeg snakket med har jeg ingenting til overs for. Hun mente jeg ikke hadde godt av  å være innlagt på psykiatrisk avdeling og hun sa (jeg siterer) “du har godt av å leve det normale livet“. Jeg har aldri grått så mye på én dag før, det var såvidt jeg klarte å få fram ordene som forklarte hva mitt “normale” live besto av. Overspising, oppkast og en lammende angst som førte til panikkanfall i enhver situasjon som ble vanskelig.

“Vi skriver deg ut imorgen” sa hun. Jeg var rasende og krevde å skrive meg ut der og da. Jeg fikk ikke puste og tårene trillet. Jeg pakket tingene mine i kofferten min, ringte Lillemi for å høre om hun kunne hente meg, noe hun selvfølgelig gjorde. Jeg tok to steg ut i gangen og kontakten min kom gående. Hun var klinkende klar over alt som hadde blitt sagt med tanke på at hun var tilstede under samtalen med psykologen, hun sa seg til og med enig i nettopp det psykologen sa. “Nå drar jeg” sa jeg, “lås meg ut.” Hun sa “men Karianne, du vet at vi ikke skriver ut pasienter så sent på dagen” og jeg satte øynene mine i henne og sa “du låser meg ut nå, hva har du tenkt til å gjøre? Ringe til politiet? Det kommer du ikke til å gjøre da dere ikke er interessert i å hjelpe meg, især med tanke på at dere ikke vil ha meg her. Ut, NÅ.”

Jeg dro derfra med tomt hjerte. Uten håp. Uten tro på at noe skulle ordne seg, uten tro på at jeg skulle klare å nå målet mitt, jeg visste at det var umulig. Jeg visste at jeg ikke kom til å klare og komme meg dit jeg ville alene – uten støtte. Jeg trengte hjelp til å lære meg å møte frykten min, angsten som på daværende tidspunkt var så paralyserende at jeg knapt klarte å utsette meg for triggerne i det hele tatt. Jeg hadde enorme vanskeligheter med noe så simpelt som en liten butikktur. Jeg klarte det ikke alene, klarte det knapt når jeg var sammen med noen. Sammenlignet med en skolehverdag sto jeg sjanseløs.

De dagene jeg var heldig og sterk klarte jeg butikkturer på fem minutter. Med en skolehverdag mener jeg mangfoldige timer i en bygning med flere hundre mennesker. Det skal sosialiseres, konsentreres, læres. Dag inn og dag ut, fem dager i uken, hver uke minus ett par uker til jul, ett par dager høstferie, og en liten vinter/påskeferie. Jeg hadde ikke sjans og jeg visste det. Jeg hadde håpet å få det til om jeg hadde fått hjelp og støtte slik jeg ba om og håpet på.

Jeg følte meg slått. Jeg følte at jeg hadde tapt. Jeg følte meg mislykket og uverdig. Fortjente ikke hjelp. Mest av alt følte jeg meg latterliggjort. 

Mange vonde følelser som hjemsøkte meg i mange måneder. Det er sårt for meg, jeg skulle nettopp ha tatt sommerferie jeg også. Jeg skulle ha fullført andreåret innen nå. Slik er ikke realiteten. Jeg er ikke der jeg hadde ønsket eller håpet å være, istedenfor har jeg kjempet daglige kamper hvor jeg tidvis har vunnet og når jeg ser tilbake har jeg også klart mye og kommet langt på dette året.

Men det skjer noe med et menneske når man mister noe som betyr noe. Delvis føler jeg at jeg har mistet meg selv. Mistet selvtilliten jeg en gang hadde. Bare se på bloggen min – før kunne jeg formidle sterke meninger i klokkeklare setninger, nå er det vage formuleringer om hverdagslige småting, oppdateringer som bare for å si “jeg lever, klarer meg”. Jeg mistet den største bekreftelsen jeg hadde på at jeg ikke var dum. Når jeg presterte på skolen hadde jeg stjerner i øynene og håpet at jeg kanskje kunne bli en del av samfunnet en dag jeg også. Ikke hjelpetrengende, ikke avhengig av diverse instanser for å “klare” meg. Jeg føler at jeg har mistet troen på meg selv og mine egne evner. Som om jeg ikke har noen lenger. 

Jeg ser på hundene mine og det gir meg en slags trøst men likevel føler jeg at jeg kaster bort tid, kaster bort livet. Sitter på gjerdet og dingler med beina, venter på en bedre dag, en annen dag, en annen sjanse. Hva faen venter jeg på?

I Mars satt jeg på frk.fastleges kontor. “Har du søkt på skole?” spurte hun. “Nei” sa jeg. Om jeg ikke hadde tenkt til å søke? Det hadde jeg ikke tenkt på. Trodde ikke jeg skulle kunne klare det. Jeg, klare noe? Not gonna happen. “Men du må søke” og jeg, jeg sa “okei” mens jeg overtok tastaturet til dataen hennes og logget meg inn på vigo.no for å søke på skole. “Jeg klarer ikke” sa jeg og trakk hendene til meg. Hun snakket meg gjennom det og jeg fortalte henne hva hun skulle trykke på. Vi søkte sammen. Media og kommunikasjon, andreåret.

Helt ærlig kan jeg si at jeg ikke har trodd jeg kommer til å klare det. At det blir for mye, at jeg ikke har kommet langt nok. Men man vet jo aldri? I Februar 2010 søkte jeg på skole i en svært undervektig tilstand. Måneden etter lå jeg på medisinsk avdeling med sonde i nesa, mer død enn levende. I August 2010 begynte jeg på skolen likevel og til tross, det er noe av det smarteste jeg har gjort for det ga meg utrolig mye tilbake.

Igår fikk jeg mail hos en spesialrådgiver. Hun fortalte meg at søknaden min ikke er gyldig, refererte til paragrafer og fortalte at jeg ikke lenger er kvalifisert. “Kvalifisert”. K v a l i f i s e r t. Jeg føler meg som en taper. Jeg føler meg rett ut jævlig dum. Nei vel? Ikke kvalifisert? Jeg var sint, forsto ikke. Trykte på tastaturet i tre timer for å besvare denne mailen. Forklarte i klokkeklare setninger hvorfor jeg er snart tjueto år gammel og ikke har kommet lenger. Til slutt stilte jeg spørsmålet. 

“Hvordan har det seg at jeg i fjor kom inn på andreåret og fikk skoleplass mens jeg i år ikke er kvalifisert? Hva har endret seg siden da?” 

Jeg fikk svar på mailen idag. Reglene er endret og at jeg besto i fjor? Vel, stryk det. For nå har jeg plutselig ikke bestått førsteåret på videregående skole i det hele tatt. 

“Dersom det er aktuelt for deg å legge inn nye ønsker på et nivå du er kvalifisert for, kan dette gjøres ved å svare på denne e-posten snarest og absolutt seinest onsdag den 4.juli med opplysning om nytt ønske.”

Det betyr at jeg er hjertelig velkommen til å søke om å gå første året på videregående skole – nok en gang. Hallo, jeg besto jo i fjor? Hvordan kan de komme ett år etterpå og si at “hei du, beklager å måtte si det, vi endret reglene våre vi, så du besto ikke likevel.” 

Jeg er så sint. Vet dere hva? Jeg er faktisk ikke dum. Det er forskjell på dum og syk. Det er ingenting galt med min evne til å lære, det er ingenting galt med mine evner til å forstå eller sette meg inn i ting. Det er ingenting i veien med logikken min – jeg er faen ikke dum. Jeg går ikke rundt og tror jeg er over gjennomsnittet smart heller, men det har tatt meg jævlig mange år  å innse at jeg ikke er dum.

Jeg har ikke samme utgangspunkt som andre på min alder eller de som er yngre enn meg. De fleste har ikke vært der jeg har vært, ingen, absolutt ingen har gått i mine sko, ingen har vært inni min kropp, ingen vet hva jeg har vært gjennom, ingen har følt det slik jeg har følt det.

Jeg har hindringer som holder meg tilbake, forhindrer meg fra å være så fri som jeg skulle ønske at jeg var. Og vet du hva? Det er derfor jeg er her enda, det er derfor jeg lever. Fordi jeg nekter å la sykdommen ta fra meg livet, sjansen til å leve et normalt og verdig liv. Jeg kunne ha gitt opp ufattelig mange ganger og gudene vet at jeg har prøvd, ønsket og håpet av hele mitt hjerte at jeg bare kunne dø fra det vanskelige livet hvor jeg ofte føler at jeg ikke har kommet noen vei.

Det som holder meg gående er troen på at livet kan være mer. Det er det jeg kjemper for! At livet mitt skal BLI mer. Om dette er livet har jeg sagt at jeg ikke vil leve det, innerst inne vil jeg leve ergo kan konklusjonen om at livet MÅ være mer trekkes og settes to streker under.

Nå tviler jeg. 

Advertisements

30 Responses to “Every answer fades away.”


  1. 1 Tonje 4. July 2012 at 00:28

    Skolesystemet er helt fucked, jeg er helt sjokkert. Jeg håper for all del at jeg kommer inn på andreåret. Jeg er 19 år, bestod andreåret for to år siden så vidt, så skal gå opp igjen for å bedre karakterene mine… Men dette er helt hårreisende.. Det vil altså si at du må gå et år media til, for å kunne gå andreåret? Du HAR jo karakterer fra førsteåret, HVORFOR er de ikke gyldige lenger? Trodde karakterer var gyldig for alltid…? Er hvertfall det jeg har forstått, men mulig jeg også er regnet som dum eller ikke kvalifisert.. Helt på trynet.. De burde forstå hvorfor du har trengt tid, og de burde se at du faktisk prøver fremfor å gi opp.. Det er så altfor mange psykisk syke ungdom som gir opp, ender opp på nav og uten utdannelse, DU derimot… DU har faktisk prøvd og du prøver enda, selv om du er sjuk… DET står det respekt av!!! Og den derre jævla kommunen og fylket kan bare tørke seg i ræva med papirene sine.. For det der er ikke greit…

    Klemmer fra Tonje Cartman Askeland

  2. 3 Elisabeth :) 4. July 2012 at 01:04

    Du er ikke dum! Ååh, Karianne. Dette var det virkelig vondt å lese, tårene triller. Så ufattelig urettferdig! Men jeg skjønner egentlig ikke greia jeg heller. Lovendringen kan da vel ikke ha tilbakeslående effekt eller hva det heter? Altså, hvis du ett år får godkjent noe, kan de jo ikke trekke det tilbake til neste år?! Hva om du hadde begynt på andre året med en gang da, slik planen var? Er absolutt ikke meningen å trekke deg lenger ned, jeg bare lurer. Dette var det som sagt utrolig trist og vondt å lese. Og du har helt rett: ingen vet hvordan du har hatt det og har det.

    Men vi er fortsatt mange som heier på deg, karianne! Du er ikke dum, så absolutt ikke! Krysser fingrene for at du snart får opplevd livet. Det gode livet. Livet slik alle snakker om det.

    Store klemmer til ei vakker jente!

    • 4 karianne 4. July 2012 at 01:19

      Ja, om jeg hadde begynt på andreåret i fjor – da hadde det ikke vært noe problem skjønner du…
      ♥ Tusen takk Elisabeth! Klem tilbake

    • 5 Line 4. July 2012 at 08:46

      Ja, dette skjønner ikke jeg heller, for som hun sier, lovendringer skal faktisk ikke ha tilbakevirkende effekt, det er det faktisk en lov mot :P

      Men ja.. dette var ille å lese :/ håper du klarer dette, alle gode tanker <3

  3. 6 Sjokoladeilomma 4. July 2012 at 03:25

    Det samme skjedde meg i fjor da jeg søkte meg inn på NTNU… Alt var i skjønneste orden, trodde jeg – helt til jeg skulle ettersende vitnemål. Jeg fikk ikke noe vitnemål fordi jeg visstnok var ett år for sent ute og nå tilhørte den nye reformen. Ergo måtte jeg plutselig ta matte for VG2.
    Så for et par døgn siden søkte jeg meg inn på matte på voksenopplæring. Siden jeg er under 25 er jeg ikke rettighetselev der, da, så krysser fingrene for at det er plass…
    Hater sånne regler innenfor skolesystemet og synes ikke det skal være sånn! Har man bestått så har man bestått, det skulle jo være nok! Ville egentlig bare sende over en stor cyber-klem til deg med bøttevis av forståelse. DU har rett, IKKE de! <3<3<3

    • 7 karianne 4. July 2012 at 13:36

      Krysser fingrene for at det løser seg på dine vegne nå, at det er plass altså.
      Du er flink som ikke gir opp ♥

  4. 8 Andrea Nornes 4. July 2012 at 06:23

    Virkelig helt målløs. Det er utrolig at de kan gjøre sånt, selv etter du har fortalt din historie. Ett eller annet sted burde det opprettes en paragraf som gjøre at sånne som deg og meg kan få komme inn. Patetisk.

  5. 9 Christine 4. July 2012 at 09:06

    Jeg er sjokket. Føler mer sint på dine vegne. Dette er jo forferdelig urettferdig! Idiotiske systemer. Vet ikke hva jeg skal si jeg, men jeg skjønner at du ble sint, skuffet, rasende. det tror jeg det er mange som er med deg!

  6. 10 Lille Moda 4. July 2012 at 11:33

    Å, kjære deg, jeg føler sånn med deg… Men først av alt, selv om skolesystemet har feil/mangler/idiotiske regler – så betyr det ikke at DU er dum. Du VET jo at du har bestått førsteåret, selv om reglene er så totalt hull i hodet at de driver og annullerer resultater. Om du orker/klarer/får med deg noen på laget – så klag! Legg ved legeerklæring, psykologerklæring, alt hva du kan. Jeg forstår at den mailen kan være vanskelig å svelge, vanskelig å ta tak i, fordi de har jo direkte revet vekk grunnen under føttene dine…
    MEN – Om det ikke går, så håper jeg du kan finne en løsning, og eventuelt ta fagene som privatist? Jeg vet om enkelte som har slitt med annen sykdom som har gjort det. For dette er direkte urettferdig, og jeg håper så inderlig at det kan finnes en løsning som er til fordel for deg. Fordi du fortjener ikke dette. Overhode. Og det er så godt å lese de siste avsnittene du skriver :)

    Ellers kjenner jeg meg veldig godt igjen i det du føler. Selv måtte jeg kaste inn håndkleeet i forbindelse med studier for halvannet år siden (februar 2011). Jeg hadde bare et semester igjen, men jeg raste nedover i en endeløs spiral av psykdom, og ble til slutt nødt til å trekke meg. Når våren kom, og alle de jeg hadde studert sammen med ble ferdige, var det så bittert at jeg lå og gråt i ei uke. JEG skulle ha vært ferdig jeg også! Men der lå jeg, inntyllet i ei angsttåke så svær at selv Nordpolen ble liten i forhold. Jeg hadde så mye angst at jeg klarte ikke å sitte oppreist, jeg klarte ikke å spise, ikke å dusje over laaang tid – men allikevel så “skulle jeg ha blitt ferdig nå”. Det er bittert, det er urettferdig, det er vanvittig surt. Det finnes nesten ikke ord, og jeg skjønner deg så utrolig godt…
    Når det er sagt, så må jeg bare si at jeg heier på deg! Du er et ressursmenneske, du stabler deg på beina igjen :) Jeg har fulgt bloggen din såpass lenge nå, og du er så absolutt til inspirasjon!
    Stor klem ♥

    • 11 karianne 6. July 2012 at 17:41

      Jeg skal gjøre det. Psykologen min sa hun kunne skrive noe og det kan helt sikkert legen min også gjøre men hun er på ferie akkurat nå. Begge er på ferie. Velger å tro at det ordner seg! Kommer ikke til å gi meg, nekter å gå hele året på nytt. Kan forstå at jeg må ta opp igjen det som ikke er godt nok for å “bevise at jeg er verdig” eller “bevise at jeg kan” men jeg vil ikke gå hele året en gang til. Det er for drøyt altså!

      Tusen takk! Klem tilbake!

  7. 12 Anne Marte 4. July 2012 at 11:53

    Henger meg på Tonje! … Blir så irritert! At det er mulig! -.-
    Jeg for min del har fått beskjed om at jeg ikke har stått matte.. Altså.. Jeg må ha ett femtimerskurs for å bestå, for jeg må har 8 timer til sammen. Jeg hadde tre. Det VAR godkjent.. Men ikke nå lenger.. Fantastisk!
    .. Systemet er dumt.. De lager mer problemer enn de løser.. De er vanskelige!!
    Blaahh.. Jaja..
    Du er bra! Du er god! Du er enestående! .. Og jeg er glad i deg :)
    <3

  8. 14 Heidi 4. July 2012 at 21:37

    Kjenner til den jeg også…reform 94 gikk ut og kunnskapsløftet kom inn…uten noe beskjed fra noen som helst…jeeeeii, jævlig festlig!!! Og det var da jeg skulle søke meg inn på Høgskole…etter videregående… så, jeg hadde fullført jeg, 3 år….plutselig, nope…da ble det plutselig 1 år med allmennfaglig påbygning, 3 år “crammed into one”…som jeg ikke fullførte p.g.a. modum bad… (psyken er viktigere enn skole) så nå har jeg kommet fram til att , i helvete heller, dette gidder jeg ikke…. så jeg kaster meg på noe som heter intercare, læring på dine premisser. Helsefagarbeider neste… da er jeg hvertfall sikret jobb, og det trengst ikke generell studiekompetanse…

    Men fyyyy faen, jeg kjenner den forbanna sinne følelsen bare jeg tenker på det…det er helt helt sykt!!!
    Og håper att det må finnes en mulighet for att du faktisk får lov å begynne!!! Det er som du sier en så fantastisk god mestringsfølelse det å gå på skole!

    Håper du under omstendighetene har det sånn passe bra! Ikke la sinne ta overhånd!

  9. 15 V 4. July 2012 at 22:22

    Jeg kommenterer sjelden bloggen din, men leser hvert eneste innlegg. Nå følte jeg at jeg må skrive noe.

    HELT SERIØST – hvor regelrytter er det mulig å bli (snakker om systemet her, ikke deg)? De må da klare å utvise skjønn i slike saker som dette? Nå gikk jeg riktignok alle årene på vgs slik jeg skulle, men likevel mistet jeg masse ekstrapoeng fordi jeg ikke søkte på videre utdanning rett etter 3. året på VGS. Årsaken? “Ny reform”. Jeg ble sint og forbannet da, fordi jeg på daværende tidspunkt ikke visste hva jeg skulle studere, og følte det ble idiotisk å studere noe “bare for å studere”. Med andre ord har jeg ikke vært i din situasjon, men jeg forstår GODT at du reagerer. Jeg er en veldig konfliktsky person, men jeg skulle gjerne gått bort og filleristet de som sitter og svarer på e-posten din.

    Herrefred. Jeg skulle gjerne skrevet masse banneord og ting som ikke egner seg på trykk, men jeg vil bare si: Du er ikke dum. Du virker som ei veldig smart jente, og jeg HÅPER inderlig at de klarer å få ræva i gir og ordne opp i dette. Det blir for dumt at du må gå førsteåret om igjen bare fordi de plutselig bestemte seg for å endre reglene.

    Vet ikke om dette hjelper deg, men: http://elevombud.no/elev/rettigheter-i-offentlig-skole/#toc-inntak

    Jeg siterer: “Andre året har du (hvis du har bestått Vg1) rett til inntak på Vg2 på programområder som bygger på Vg1-året ditt” og “Har du lovlig opphold i Norge og norsk grunnskole eller tilsvarende, har du rett til tre års videregående opplæring som du må ta ut i løpet av fem sammenhengende år, før du blir 24”.

    Ellers sier Forskrift til Opplæringsloven § 6-22: “I tillegg kan ein søkjar som i vidaregåande trinn 1 ikkje har bestått eitt eller fleire fag som det vidaregåande trinnet byggjer på, likevel takast inn som heiltidselev dersom det etter intern vurdering på skolen er dokumentert at søkjaren har dei kunnskapane og den dugleiken som etter Læreplanverket for Kunnskapsløftet er nødvendig for å følgje undervisninga.” (http://www.lovdata.no/for/sf/kd/xd-20060623-0724.html#6-22)

    Vet ikke om det hjelper deg, men håper du kommer en vei med det i alle fall <3 Lykke til! Tenker på deg, selv om jeg ikke kjenner deg in real life :)

    • 16 karianne 6. July 2012 at 17:38

      Takk for linkene!

      Jeg er forvirret kjenner jeg, for eposten nevnte også “hvis om at” og “dersom at” sånn og slik . Har bestemt meg for å ikke tenke på det akkurat nå, velger å tro at det ordner seg eksempelvis når teamet mitt kommer tilbake fra ferie, de er nemlig på min side og skjønner hva jeg mener/tenker/føler rundt dette!

  10. 17 kea 4. July 2012 at 22:48

    Det bobler over, ikke bare av sinne og medlidenhet ovenfor deg mot skolesystemet, men det bobler over av en voldsom trang til å bare rope HEIA Karianne! Du er langt fra det som kalles dum, ærlig talt se hvert og ett av disse blogg-innleggene dine. Dette er jo tross alt bare en liten del av deg, hvor sterk, klok, vakker og fighter er vel ikke hele Karianne in real life? Tenk på alle de kreftene og all energien du bruker på å takle det destruktive, tenk hva de kreftene kunne utgjort om du var foruten psyken. Det beviser bare at du er en utrolig smart og sterk jente. Du får super resultat på skolen selv om du kjemper for livet på “fritiden”. Det er så ufattelig umulig for utenforstående å se hvor hardt man har kjempet for å oppnå noe. Brevet fra skolen var bare helt, HELT latterlig rett og slett. Så klart har du fullført 1vgs! du har bevis, du har vitnemålet og fyfaen hun vet ikke hva hennes ord gjør mot livet ditt. Håper virkelig du får sakt det til henne sakelig og at det går rett i hjertet på henne. For du er faen ikke dum Karianne, og det synes jeg du har bevist mange ganger!

  11. 18 Christine 4. July 2012 at 22:49

    Først og fremst ønsker jeg å gi deg en go klem og fortelle deg at du er ei flott jente.
    Når du forteller om disse tingene så blir jeg lei meg og sint. Sint fordi jeg har opplevd lignende tidligere selv i møte med systemet – derfor forbauser det meg heller ikke at de gjør det flere ganger… :-(

    Har du tatt kontakt med Utdanningsforbundet?
    Har du tatt kontakt med fylkesmannen som omhandler studier i ditt fylke?
    Vet du om du har gjennomført reform 94 eller kunnskapsreformen?
    Om det er kunnskapsreformen så ville jeg da tro at det ikke finnes noe frist / utløpsdato på avgitt første året på vg. Tilbakevirkende kraft? Da burde dette vært opplyst skriftlig!!!
    Reform 94 vet jeg at det er noen regler rundt pga av at den nye reformen har kommet, altså kunnskapsreformen.

    Er det noe jeg kan hjelpe med?
    Tlf som kan taes? Brev som skal skrives?
    Hvem har ansvaret her?

    En annen ting…
    Ei venninne av begynte på vg, men måtte slutte fordi hun ble psyk.
    Hun prøvde på nytt, men måtte avbryte.
    Hun fikk til slutt beskjed om at hennes rett til å fullføre 3-4 års videregående utdanning muligens snart var slutt og at hun da evt måtte betale for utdanningen selv.
    Har de sagt lignende til deg?

    Klem fra Chr

    • 19 karianne 5. July 2012 at 19:00

      Jeg har to år igjen av min ungdomsrett som jeg fikk forlenget for noen år siden.
      Tusen takk for tips, skjønner jo at jeg ikke har så god peiling på disse tingene.

      Har ikke snakket med andre enn teamet mitt om dette og såvidt damen som jeg sendte mailer med, men jeg har ikke spurt flere spørsmål enn det jeg refererer til oppi her, “hva har endret seg”.

      Jeg prøver å trekke pusten nå fordi
      a.) jeg tror klasseforstanderen jeg hadde kan argumentere FOR at jeg kan ta igjen ting uten å gå om igjen (om, når jeg snakker med henne, noe jeg sikkert må – for HUN har full forståelse for psykisk helse og problemene det kan medføre for selv de mest oppegående mennesker)
      b.) teamet mitt kan skrive “nødvendige papirer” (erklæringer o.l) fordi de også ble forvirret og synes dette er rart.

      Akkurat nå er mesteparten av teamet mitt på ferie, stresser bare ned nå. Ingenting jeg kan gjøre med det nå. Tror ikke det blir skole på meg til høsten, hovedfokuset mitt er bare at jeg ikke vil/har lyst til å gå året om igjen. Skjønner jeg ligger etter og burde ta igjen og opp ting jeg ikke fikk vurdert i – men ser absolutt ingen hensikt i å utsette meg selv for ett helt år til (med tanke på at jeg allerede har gått i førsteklasse i over to vanlige år om du regner måneder).

      Takk forresten ♥

  12. 20 Unbalanced.blogg.no 4. July 2012 at 23:13

    Dette er det dummeste jeg har lest på en stund nå. For et fucked up skolesystem! Blir rett og slett forbanna. De har jo ingen forståelse i det hele tatt. Herregud. Nei, vet du hva. Dette må du ikke tillate! Jeg fikk ingen hjelp eller noe i det hele tatt for å klare Vg2 på skolen. Så jeg måtte droppe ut av skolen å ta resten av skoleåret som privatist helt alene på egenhånd. Skolen er altfor dårlig til å tilrettelegge for mennesker som sliter psykisk. Det er så mange som ikke får fullført på grunn av det! Det er så dumt!

  13. 21 Unbalanced.blogg.no 4. July 2012 at 23:25

    Og du er da vertfall ikke dum!! For meg framstår du som veldig intelligent. Du skriver utrooolig bra og er helt enormt flink til å formulere deg. Du kan veldig mye og forstår deg godt på mennesket sitt indre syn og psyke. Du har jo opplevd mye selv, og har veldig mye erfaringer, du kan hjelpe mange der ute som sliter med det samme! Du har hjulpet meg i en stor grad til å forstå mye av sykdommen. Det er jo en grunn for at jeg leser bloggen din. Jeg tror at visst du står på ditt så kan du klare å få de tullingene til å tenke seg om to ganger, så får du førsteåret bestått uten å måte ta det opp igjen.

  14. 22 svartphvitt 4. July 2012 at 23:46

    Kjære Deg! Dette var sårt å lese! Det er helt ufattelig at de vil at du skal gå 1. året om igjen!!! At det går an. Bestått er bestått!!! Jeg har selv irritert meg en del over skolesystemene, men kom meg til slutt i mål. Fullførte videregående etter mye om og men. Jeg heier på deg!

    Og en ting til: Et snitt på 5,4 førstetermin sier jo sitt, du er absolutt ikke dum! Jeg har fulgt deg lenge, og jeg har lest innleggene dine med sterke meninger og de er virkelig flotte. Ditt ordforråd og dine setningsformuleringer er utrolig bra! Det er trist at du føler at du har mistet selvtilliten din, og jeg håper du kan finne tilbake til den! Dette er jo faktisk noe jeg må jobbe med selv… Men vit det, at uansett hva du blogger om, om det så er hverdagslige oppdateringer, så gjør det ingenting (missforstå meg rett :smile: ) <3

  15. 23 Nadia 5. July 2012 at 00:28

    jeg vet ikke hva jeg skal si, annet enn;
    !!!!!!!!!!!!!
    Helvete nå ble jeg forbannet på dine vegne. Jeg forstår ikke. Hva i alle dager er det som foregår innenfor dette skolesystemet i Norge? Ikke kvalifisert? HVA?!?
    Ta førsteåret på nytt? nei, helvete heller. Dette må du bare gå videre med – dette kan du ikke akseptere!!!

  16. 25 Ellie 5. July 2012 at 02:36

    Herregud, så irriterende! Men tror du kan slippe de fagene du bestod neste gang du tar første året? Er ikke helt sikker, men kan jo være noe du burde sjekke ut? :)

  17. 26 Mina 5. July 2012 at 10:49

    søkki.. selv om det er kommet lovendring så trodde jeg det gjaldt fra den dagen det ble godkjent, ikke at det skal ha tilbakevirkende kraft. *leselovdatafordetteerjeguenigi*

    • 27 karianne 5. July 2012 at 18:48

      Jeg fikk to mailer og opplysningene i disse to mailene var så forvirrende at selv enkelte i teamet mitt forstår ikke helt hva greia er. Sukk.

  18. 28 Tonje 5. July 2012 at 16:47

    Dette var et ordentlig “karianne” innlegg. Jeg har savnet det. Du forklarer så utrolig bra. Jeg mener ikke jeg har savnet at du har det vondt, men det er BRA for deg å være sint, BRA for deg at du kan skrive ut sinnet ditt. Vet du hva jeg har lyst til å gjør når jeg er skikkelig sint? Knuse ølflasker i murveggen utenfor. I gamle dager på psyk her i Skien hadde de en kjeller hvor Porsgrunn porselen donerte de tallerknene, glassene, osv med “skjønnhetsfeil”, hvor pasientene kunne kaste det i veggen. Dessverre har de ikke dette lenger :( Jeg syns du skal ringe og bestille en samtale hos denne damen. Evt kontakte høyere makter og få henne sparket (går sikkert ikke, men du kan jo prøve å sende mail/ringe en som har høyere rang enn hu). Du er sint. Det er bra. Det er en følelse. Du har følelser. Du føler. Du lever. DU ER DEG OG DU ER UERSTATTELIG. Ikke likte jeg den siste setningen din, du må ikke tvile, du må ALDRI la noen andre la deg få deg til å T V I L E på om du er “verdt” å være lenger. Du er en av mine beste venner, Karianne, og jeg er så fryktelig glad i deg. <3

  19. 29 susie 5. July 2012 at 18:03

    Begynn på privatskole. Der er det gode lærere og man får legge opp løpet selv. Eksamensrettet. Dyrt, men verdt det. Det reddet livet mitt. Stå på Karianne: å være syk er absolutt ikke tilnærmet lik dum- du er langt ifra dum. Lykke til. Du kommer til å klare det:-) Skjønner at det der må være pokkers kjipt.

  20. 30 Tine 7. July 2012 at 08:19

    Herregud så simpelt!!!!!

    Blir målløs jeg.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: