There’s a crack in everything. That’s how the light gets in.

Det er ikke alltid like lett å finne motivasjon når man gradvis tappes. Blir like skuffet hver gang jeg ikke klarer å “aldri mer kaste opp” selv om det kanskje er vanvittig feil å legge lista der. Vet jo at hver dag teller for noe i seg selv men jeg skulle så inderlig ønske at jeg kunne si meg ferdig med denne nødløsningen som egentlig ikke løser noe som helst for godt.

Vet jeg burde være stolt av 26 døgn men det er surt likevel. I tre dager kjente jeg på triggeren før jeg ikke orket mer. Pest eller kolera? Lide videre å håpe at triggerens dragsug skulle dempes etterhvert, eller bare å kjenne på skuffelsen, takle tapet som kommer når man feiler? Trigger pluss trigger er lik tap, om det ikke hadde dukket opp en trigger til hadde jeg kanskje klart meg, men trigger nummer to er den verste triggeren jeg møter i hverdagen. En sånn trigger som får meg til å føle at livet er meningsløst og uakseptabelt samtidig som selvhatet pulserer gjennom årene mine. Humøret blir elendig, lunta er kort, tålmodighet finnes ikke, blir sint og frustrert for ingen verdens ting. Raseri. En sånn “jeg kan ikke leve i mitt eget skinn, jeg kveles, jeg takler det ikke” følelse. Hater når det blir sånn, hater når det føles sånn, der og da har jeg bare lyst til å skru av verden. Lurer på hvorfor nabobarna ikke kan settes i stillemodus og hvorfor jeg ikke kan cast a spell som får Nick og Zahra til å sove til jeg føler meg bedre. Heldigvis blir det litt bedre når jeg innser at jeg ikke har noe annet valg enn å komme meg ut døra med dem, blir liksom litt lettere i humøret og alt av å se dem løpe fritt.

Men gjort er gjort og det er ikke så mye annet å gjøre enn å begynne på nytt? Det slitsomme er tanken på at jeg kan begynne imorgen, “gjør det imorgen, dermed kan du rettferdiggjøre hvorfor du skal gi etter idag”, men det igjen er jo en felle som tilsvarer tap-tap hele veien. Den eneste veien ut er igjennom og jeg tror på det, men skulle ofte ønske det fantes en løsning som foreslo at man kunne ta en omvei, bare.. en lettere løsning.

Igår hadde jeg hatt Nick i hele 4 uker! På denne tiden har han lagt på seg nesten to kilo, blitt høyere, lengre og mer vågal. Han har kommet til “jeg er uovervinnelig og kan gjøre det jeg vil” stadiet. Haha, you think? Think again kompis. Men han er søt da.

Åååh, ironien i dette spillet! Collapse. Er litt hekta men mitt absolutte favorittspill på telefonen? Haha, det er nesten tragisk men god gammeldags kabal feiler aldri.

Kjedsomhet kalles dette. Ventet på at neglelakken skulle tørke førte til at eplet på macen fikk rosa glitter.

Han der!

Er vanvittig skuffet over sommeren så langt! Fy faen jeg skulle gitt mye for å kunne sette meg i en bil og kjøre til et bedre sted! Eller eventuelt sette meg på et fly å fly til varmere strøk. Hadde det ikke vært for angsten så… Pappa skal til Spania med Daniel og Anne, skulle gitt mye for å være med dem! Vi har leilighet der nede men jeg har enda ikke vært der. Om jeg ikke hadde måttet fly til gardermoen alene skulle jeg gladelig svelgt mange kameler, hoppet i det og møtt angsten for lukkede steder som flyplasser og bare… levd litt, med frykt eller uten. Helst uten men dere skjønner hva jeg mener? Just do it.

Priceless når Zahra også setter ørene rett opp. Og når han legger på hodet på skakke, kills me everytime! Det er det søteste. Speilet i bakgrunnen, gjett hvem som knuste det? Det begynner på N… Heldigvis sprakk det bare på midten.

Hva er det med han og å finne smokker på bakken?!

I tretiden i natt. Det var sol så jeg gikk en tur. Ofte går jeg rundt og tenker “du er ikke redd, du er ikke redd, du er ikke redd, du har ingenting å frykte, det du føler nå er en illusjon, det er ikke riktig, verden snurrer ikke – du bare tror det men det er ikke virkelig. Du er ikke redd, du står støtt, du kan gå, beina dine er der selv om du ikke kjenner dem, du er ikke redd.”

Bra at dere likte den meningsløse videoen forresten! Tusen takk for alle komplimentene, smilte når jeg leste gjennom dem. Er så lei av bloggen min for tiden. Tror nesten jeg må lage nytt design eller noe. Har også vært inne på tanken om å gå tilbake til den gamle bloggen, føler på en måte at det var mer organisert der – men det kan jeg jo ordne her og om jeg bare hadde funnet litt inspirasjon til å sette i gang og få det gjort. Decisions, decisions!

Advertisements

20 Responses to “There’s a crack in everything. That’s how the light gets in.”


  1. 1 Andrea Nornes 28. June 2012 at 20:22

    du er fantastisk! Jeg beundrer hvordan du klarer å ha den selvinnsikten du har, og hvordan du klarer å formidle den på bloggen. Fabulous!

  2. 3 anna 28. June 2012 at 21:04

    Det er viktig å være stolt over det du fikk til! Selvom det ikke lever opp til dine ”krav” eller mål, så må en huske at dette var det beste du kunne nå og det kommer en ny sjangse! En ny sjangse til å gjøre bedre, og du har greid utrolig mye før, så syns du skal være stolt over alt du greier, både smått og stort. Selvom du ikke kan kjøre så har du utrolig fine hunder. Når jeg føler jeg har ingenting prøver jeg alltid være takknemlig for små ting, som en te, solen ute, fin musikk. Prøv å finn noe som vil glede deg som ikke er alt for stort, en lite delmål eller gjøremål :)

    Syns du er en utrolig inspirasjon! Smart, pen, flink, snill og syns du greid utrolig mye bra!

    • 4 karianne 29. June 2012 at 00:06

      Jeg gjør og det, setter pris på de små tingene altså. Men selv så mye man ser det fine her i livet også – så kan det fortsatt føles og gjøre vondt.
      Takk for fine ord ♥

  3. 5 Heidi 28. June 2012 at 22:14

    Himmel! er det mulig å være så utrolig søt som de hundene dine?!? lo meg gjennom hvert bilde!! ser så fantastisk hærlige ut begge to!

  4. 7 Katrine 29. June 2012 at 09:48

    26 døgn er mye! Og jeg synes du har vært kjempeflink! Jeg tror ikke at noen forventer du skal klare “aldri mer” med et knips.. Selv sliter jeg med å slutte med selvskading, i januar hadde jeg en plan om “ingenting i år”, og det gikk som forventet rett i vasken. Men etter noen mnd med læring og feiling og tilpassing, har jeg nå nesten klart 2 mnd, og jeg prøver å ta en dag om gangen :) Lykke til videre :)

    • 8 karianne 1. July 2012 at 15:06

      Det er litt naivt og tro at det plutselig skal være over kanskje. Men har heldigvis enda telling over alle dagene jeg har klart meg, om tallet står alene eller mange på rad så i det store regnestykket mitt, så telle dagene :)
      2mnd er kjempebra! Keep it up ♥

  5. 9 Anja 29. June 2012 at 10:46

    There’s a crack in everything. That’s how the light gets in. Akkurat det sa psykologen min til meg bare for et par dager siden!

    Skjønner at det er kjipt å sprekke, ikke klare “aldri mer”. Selv er jeg nå tre uker skadefri, og tenker “aldri mer”. Men det har jeg tenkt mange ganger, og så sitter jeg plutselig der med sting i armen. Derfor prøver jeg heller å fokusere på kort tid av gangen, og å være glad for de tre ukene uten. Det er umulig å vite om det var siste gang, og skuffelsen blir så stor hvis jeg tenker “aldri mer”. Gled deg over de 26 dagene, det er kjempebra! Selv om du sprakk nå så er det ikke verdens undergang. Du klarer 27 (minst) neste gang! :razz:

    Stå på, du er en fighter! :grin:

  6. 11 Christine 29. June 2012 at 12:56

    Selvm det er surt å ikke klare mer enn 26 døgn når du ønsker å aldri gjøre det mer, husk at du har klart å redusere voldsomt på oppkast. Husker du skrev for et par måneder siden hvor mange dager du hadde kastet opp i løpet av året, og det var langt færre enn du selv trodde. Du er kjempeflink! En inspirasjon, selvom du sliter vodlsomt ennå.

    • 12 karianne 29. June 2012 at 19:06

      Holder enda tellinga and the good outweighs the bad! Men det er så lett å bli opphengt i de dagene man ikke klarer istedenfor å holde fokus på det man faktisk klarer. Ligger enda på over 70% spyfritt 2012 og det burde bety mest :) Tusen takk for gode ord!

  7. 13 Emma 29. June 2012 at 16:54

    De er herlige og det er du også. Dere kler hverandre:)!
    Du er kjempeflink som klarer alt det du klarer, du er utholdende som har kjempet så lenge. Tror du har mer guts enn de fleste og det viser jo hvorfor du har klart å kjempe mot denne sykdommen så lenge. En dag vil også du bli frisk karianne. Tro på det.Det gjør jeg.
    Fint å se deg på video karianne. Du har et nydelig vesen!:)
    Stor klem!

  8. 15 Eline♥ 29. June 2012 at 18:15

    Hei, må bare si at du er en helt fantastisk sterk jente, ser opp til deg♥ Men har et spørsmål: Hva gjorde du for å skjule Kutt/arr i svømmetimer og gymtimer? Droppet du det de bare, eller hva gjorde du? Går jo ut over karakterer osv… Elsker bloggen din♥

    • 16 karianne 29. June 2012 at 19:03

      Når jeg gikk på ungdomsskolen hadde jeg ikke så mange arr. Hadde mer noen få bestemte steder hvor jeg skadet meg som var enklere å skjule enn andre. Om du har kutt (åpne sår) foreslår jeg ar du hopper over svømmetimene på grunn av bakterier og infeksjonsfare. Egentlig vil jeg helst si at du ikke må skamme deg men jeg vet jo at det ikke er så lett. Husk at de som er glad i deg er glad i deg for den du er – ikke hvordan du ser ut. Du er god nok, du er verdt noe og du betyr noe. Arrene du har definerer ikke hvem du er – jeg håper du en dag kommer dit at du ikke skammer deg. ♥

  9. 19 Laila 29. June 2012 at 21:55

    Whtas done is done, nå, opp og fram?
    Jeg måtte le av bildet med speilet i bakgrunnen assa…”Er du søt Nick?” haha…

    <3

    • 20 karianne 1. July 2012 at 15:05

      Han er alltid søt, haha! Neida. JODA. Okei, ikke for sjuende gang natt til en fredag liksom… men you get the picture ;)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: