Dear Agoraphobia…

Den siste uka har vært veldig vanskelig i forhold til agorafobi og panikkangst. Jeg har hatt det bedre ganske lenge nå, unngått panikkanfall, klart å presse meg på mange ting. Klart å gå på butikken uten følelsen av at noe forferdelig kommer til å skje og den følelsen er utrolig bra, når jeg blir positivt overrasket over hvor bra det gikk til tross for at jeg gruet meg på forhånd.

Forrige torsdag derimot… Kjørte meg selv forferdelig hardt fysisk den dagen og kjente alle symptomer på epileptisk anfall og det er jo der panikkangsten min kommer fra i utgangspunktet. Livredd for å få offentlige epileptiske anfall. Var selvfølgelig ute og gikk når dette skjedde og når det fysiske ubehaget gikk over, når jeg ikke lenger følte at ansiktet mitt var lammet og når armene mine slappet av – da var det bare angsten og panikken for hvor nært jeg var det som i min verden defineres som katastrofen.

Det er som å fly over styret på en sykkel og du kræsjer skikkelig kraftig, du har ikke mye lyst til å sette deg på sykkelen igjen med det første. Sånn føler jeg det i forhold til angsten, “har ikke mye lyst til å gå tur igjen med det første” men det må jeg jo, ergo ble det “har hvertfall ikke lyst til å gå dit igjen”, altså tilbake til hvor jeg var forrige torsdag.

På søndag var jeg fysisk sliten når jeg var ute og gikk noe som igjen kunne assosieres med torsdag og bæm : panikk. Triggerne er små og kan dukke opp ut av det blå.

Så dere… her kommer angst for angsten. Når du gruer deg til å gå ut døra fordi du er redd for å kjenne på angsten. Jeg har gått meg fast her før, om det ikke var angsten så var det angsten for angsten og til slutt var jeg fastlåst. Til det punktet hvor jeg gikk tur med Zahra midt på natta – punktum. Skole? Butikk? Gå ut døra? Nei.

Den eneste veien ut er igjennom. Den eneste veien til å bli fri er gjennom å tørre og kjenne på frykten uansett hvor jævlig det føles. Fy faen jeg skulle så inderlig ønske det var en enklere måte å bli angstFRI på, en liten pille å ta, ett eller annet? Klart man kan dempe symptomene med piller men jeg vil ikke dempe symptomer, jeg vil være FRI. Til å gjøre det jeg vil, når jeg vil, uten å være redd eller grue meg, uten at det jeg gjør blir ødelagt av en gnagende frykt som lager så mye trykk inni hodet mitt at jeg ikke har plass til å være tilstede i nuet.

Det er vanskelig å skulle gjøre ting en gang til når man er redd for at man skal føle seg jævlig. Det er vanskelig å prøve på nytt. Det er jævlig, jeg har ikke andre ord for det. Jævlig.

Kjente på frykten på mandag, men igår… Det er igår jeg vil fortelle om. En sånn dag hvor nesten alt går galt og man kastes til ulvene og man har ikke sjans til å vri seg unna eller ut av situasjonen. Igår kveld var jeg utslitt men litt lettet også. “Sånn er livet Karianne. Du vet ikke hva som skjer imorgen og det er sånn livet er, uforutsigbart. Shit happens og det kan ikke planlegges på forhånd, man gjør det man må gjøre, biter tennene sammen og man gjør det man må gjøre samme faen hvor jævlig det føles – fordi man bare må. Det er sånn livet er, get used to it.” Det er utrolig hva du klarer å hente fram av uante superkrefter når du ikke har noe annet valg.

La meg fortelle dere hva som skjedde. Var ute på tur med Zahra, Nick, Tonje og Mille og hundene løp løse i skogen alle sammen. Vi var ute i halvannen time, alt var fint og flott, bare velstand hele veien. Angsten min føles mye enklere å takle når jeg er sammen med noen jeg kjenner, noen jeg føler meg trygg sammen med så turen i seg selv var virkelig ikke problemet.

Akkurat når vi kom ned til veien fra skogen og jeg satte dem begge i bånd, oppdaget jeg blod på Zahra. Trodde først det var en sårskorpe som hadde falt av for tidlig og at blodet kom derfra men etter å ha tatt en nærmere titt så jeg jo at dette var nytt blod og såret var ferskt. Dessverre har jeg erfaring med sår og vet hva som kan passere under radaren, hva man kan behandle selv og hva som er sånn at man må gjøre noe med det.

Ringte mamma og sa at jeg måtte til dyrlegen fordi jeg trodde Zahra måtte syes. Mamma hadde en god grunn for hvorfor hun ikke kunne akkurat på minuttet, men hun lurte på om Janne kunne komme istedenfor, noe jeg sa var helt i orden selv om jeg hilste på Janne for første gang på søndag. Dere husker Elise, minste valpen til mamma, datteren til mammas andre hund Odin? Janne eier Emma, mammaen til valpekullet og denne uka er hun på besøk hos mamma. Happy family skjønner dere, Emma og Odin sammen igjen med tre av valpene fra kullet, Alfa, Aura og Elise.

Uansett. Janne kom og innen da hadde jeg renset det med klorhexidin, noe Zahra synes var vondt som pokker og vel. Jeg fikk vondt i sjela av å se det kuttet ergo ble det tur til dyrlegen. Dét er uplanlagt eksponering det! Husker ikke om jeg nevnte det, antakeligvis ikke – men jeg var innom dyrlegen en liten tur i forrige uke med Nick fordi han hadde en kræsj med en annen hund og fikk en rift i det indre øyelokket – men det var en liten tur, noe som gikk fort fordi det ikke var alvorlig, trengte bare litt antibiotikasalve og en bekreftelse på at øyet i seg selv var i orden. Lettelse, det gjorde vondt i sjela når to dråper blod trillet ut av det lille øyet.

Zahra derimot, full narkose. Satt med henne i fanget og ventet på at hun skulle sovne, kjente angsten rev i sjela men jeg kunne ikke akkurat gå, kunne jeg vel? Sier seg selv at jeg ikke kunne gå noen steder. Zahra måtte sy fire sting øverst på høyre lår opp mot hofta. Hvordan skal jeg forklare det… La oss si indre verden og ytre verden. Indre verden er det jeg tenker og føler inni meg og ytre verden er alt som skjer utenfor kroppen min, alstå alt annet enn meg selv.

DU vil ikke se at jeg har angst, at panikken kryper oppover ryggraden min, du vil ikke se hvor redd jeg er og du kan ikke lese tankene mine. Om du snakker med meg når jeg har angst vil du neppe merke noe med mindre du kjenner meg godt – setningene blir enten litt korte eller veldig lange. Det du KAN se er at jeg har vanskeligheter med å feste blikket og du kan kanskje merke at jeg er rastløs, ikke klarer å stå i ro eller sitte stille.

Min indre verden igår: tortur.
I den ytre verden tok jeg alt sammen med knusende ro og fatning. Jeg var aldri redd, følte meg ikke hysterisk på noen som helst måte over såret eller det som skjedde videre. “Må se på såret. Okei. Rense. Not good, okei. Dyrlegen neste, okei. Inn til dyrlegen, okei. Narkose? Okei.” Utad var ikke situasjonen alvorlig på noen som helst måte.

Jeg gjorde det jeg måtte, hvilke valg hadde jeg? Ingen andre. Man gjør det man må. Jeg er egentlig overrasket over at jeg ikke var hysterisk. Eller hvor bra det gikk selv så jævlig det føltes å være hos dyrlegen, sitte der. Se på at såret ble sydd. Trenger jeg å nevne flashbacks her? Jeg synes dyrlegen var flink til å sy. Det blir tragikomisk. Sist jeg så et sutursett var det mine armer som ble sydd sammen, mitt blod, mitt rot, min egen destruktive misjon. Sist jeg studerte noens sting var det mine egne.

Heldigvis var Janne der, perfekt selskap. Tok med meg en sovende geléklump ut i bilen, kjørte hjem for å lufte Nick før vi måtte på apoteket for å skaffe antibiotika til Zahra. Stakar lille, det tok noen timer før hun våknet litt, men før vi gikk og la oss var hun nesten fin igjen.

Zahra enda i narkose, mens Nick? Åh, hjertet mitt smelter, blir så glad inni meg av å se hvor søt han var med henne. Får nesten lyst til å grine fordi det er så vakkert.

Uansett. Gårdagen fikk en lykkelig slutt om jeg kan si det sånn – men angsten… Den hang igjen. Gruet meg til å legge meg, gruet meg til å stå opp idag tidlig fordi jeg må ut og møte den jævla angsten. Tørre å kjenne på frykten. At jeg er redd kan logisk forklares med at jeg er livredd for å gjenoppleve noe som for meg var traumatisk. Epilepsianfall på offentlig sted. Jeg er redd for det. Veldig. Det som er det irrasjonelle er når den redselen eksploderer ut av proporsjoner, når jeg går rundt og tror at det skal skje – hele tiden. Hver dag. Mange ganger om dagen. Når jeg er redd for det hver gang jeg går ut døra selv om jeg bare skal stå på gresset så hundene kan tisse. “Tenk om….” Konstant engstelig. Siden 4. april 2011 har det ikke gått én eneste dag uten at jeg har vært redd for det jeg er redd for, har aldri gått en dag uten å tenke tankene. Tenker på det hver dag, mange ganger om dagen.

Jeg har blitt mye flinkere til å rasjonalisere alle katastrofetankene, dempe min egen redsel, slukke glørne før det begynner å brenne, stoppe panikken før jeg mister kontroll.

Når jeg først har hatt ett panikkanfall blir det vanskeligere en stund etterpå, som om jeg må komme til hektene igjen, roe meg ned. På mandag var jeg på butikken med Janne og mamma, hadde ikke kommet oss veldig langt inn en gang før jeg sa “nå går jeg, jeg MÅ ut”, trodde jeg, følte jeg, tenkte jeg. “Nei vent da…” sier jeg så. Jeg blir stående å tenke, stå eller gå? Stå eller gå? Fortsette eller snu? Prøve eller gi opp? Jeg ble og jeg gikk ikke ut før de var ferdige å handle selv om jeg vurderte det ca. en million ganger iløpet av det kvarteret.

Idag var det jævlig vanskelig å komme seg ut, gå tur alene. Å gå opp bakken, alt jeg vil er å snu men med en gang jeg kan ta av og kommer meg opp i skogen roer alt seg – fordi det er ikke hus, biler eller mennesker der. Slapp ikke Zahra løs men jeg slapp Nick. Jeg vet ikke hva det er men plutselig er jeg helt i vater igjen. Konsentrert, hvor er han, hva gjør han? Hva spiser han nå? Savner å kunne gå tur og høre på musikk men med en liten valp handler det om konstant kommunikasjon. De små tingene som gjør meg så vanvittig glad. Når han snur og kommer løpende fordi jeg ropte på han, eller bare å se han løpe hit og dit, på kryss og tvers mens han oppdager verden. Det er en herlig følelse, når jeg føler at jeg har kontroll, når jeg ser at Nick alltid kommer tilbake, når jeg ikke freaker ut om jeg ikke kan se han, når alt bare er nesten okei selv om all redselen svir inni meg.

På vei hjem holdt jeg på å boble over av stolthet fordi han er så flink. Og fordi jeg turte. Og fordi jeg slo min personlige rekord på hvor lang tur jeg har klart å gå alene for 2012. Imorgen skal jeg gå tur med Therese og jeg gruer meg veldig fordi vi skal gå dit hvor jeg hadde panikk forrige torsdag. Ufarliggjøre det stedet. Vet jo at det ikke er farlig, det er bare utrolig vondt å skulle stå stødig når man absolutt ikke vil eller vet om man kan.

Tilbakesteg. Å være hemmet igjen, fastlåst, å kjenne angsten fysisk gang på gang. “Koffer i hælvete skal alt være så jævlig vanskelig, allti? E det ikkje det ene så e det faen mæ det andre.” sa jeg…

Men så fikk jeg tilsendt denne her på mail nå i kveld, måtte le for meg selv fordi den er spot on samtidig som det minner meg på hva som er verdt å kjempe for. Dette.

Tusen takk Therese!

Advertisements

10 Responses to “Dear Agoraphobia…”


  1. 2 Miriam 14. June 2012 at 09:00

    Angst er noe dritt; og ikke minst angst for angsten(som ofte nesten kan bli like fælt som angsten i seg selv!) Får håpe det blir mindre og mindre av det etterhvert som tiden går <3

    Elsker bildet!

  2. 3 Anne Marte 14. June 2012 at 10:14

    Jeg kjenner må så igjen i det du skriver om angsten! Jeg har jo sagt det før..
    Jeg sliter ikke så veldig mye med angst lenger. Er vel.. Kanskje.. 90% fri for den.. Men de gangene jeg kjenner på den.. JÆVLIG…

    Ekstra vanskelig nå i forholdt til at Bjørn har utviklet en heftig separasjonsangst, og jeg får angst for å gå i fra ham siden jeg vet at han ødelegger, og jeg ikke har penger til å betale for de ødeleggelsene! ..
    Angst hver gang jeg skal noe sted. Føler meg uvel hele dagen fordi jeg vet at jeg må ut.. UTEN Bjørn. Tenke på at han er hjemme alene med angst. At han ødelegger. Og kanskje ødelegger seg selv.
    Noe han presterte i går. Han var alene i litt over en time. I buret sitt. Jeg kom hjem og han hadde tygget i stykker hardplastbunnen i buret. HELE! Og skrapet hull i parketten.
    Oppdaget noen timer senere at han hadde en tann som var nesten helt løs. Han får ikke noen ny tann der.. Det ble en tur til dyrlegen. Hadde flaks med at hun fremdeles var på jobb.. Dette var etter kl22!
    Jeg var helt psykisk knekt i går. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger jeg gråt. Det begynte mens jeg ryddet og vasket etter Bjørns angstanfall. Og sluttet vel ikke helt før jeg la meg ved midnattstider. Slitsomt.

    Angst er noe jævla dritt og jeg skulle ønske det var en (p)sykdom som kunne ytryddes! At INGEN NOEN GANG trengte å føle på den!!!

    Klemmer til deg! <3

  3. 4 Anonym 14. June 2012 at 17:35

    Du skriver så bra! Håper hverdagen din blir enklere fremover :) For et skjønt bilde av vovsene dine <3 smelt :)

  4. 5 Laila 14. June 2012 at 18:29

    Har du noen gang tenkt tanken på en innleggelse i forhold til angsten? Med mye hard eksponeringsterapi så kan man fort bli kvitt angsten. Du har jo eksponert deg selv mye, men du har den fortsatt, og hatt den lenge nå.
    Håper turen i morgen går bra :smile:

    <3

    • 6 karianne 14. June 2012 at 23:50

      Egentlig ikke fordi ingen har foreslått noe konkret for meg men jeg har heller ikke spurt.
      Du vet hvor vanskelig det er å kanskje skulle vurdere og snakke med noen om en innleggelse – kanskje? Akkurat det der ja.

  5. 7 fightersofie 15. June 2012 at 11:36

    Fine hunder du har. Min søster har også en italiensk mynde som jeg passer av og til. Men tror nok jeg ikke hadde orket å ha en hund hos meg 24/7. Synes du det er bedre å ha hund(er) enn å ha kjæreste?

    • 8 karianne 16. June 2012 at 21:10

      Jeg tror ikke jeg kan sammenligne hunder med kjæreste da jeg ikke har noen forhold å sammenligne det med.
      Men det fine med hunder er; de lyver ikke, de forlater ikke og de er aldri utro, haha! ♥

  6. 9 Oda 15. June 2012 at 12:02

    Du er sterk Karianne. Det der med eksponering er lurt, og du er kanondyktig. Det er klart det er vanskelig å be om en innleggelse. Jeg sliter i hvert fall med det, men det er kanskje ikke en dum ide?

    Stå på i hvert fall, og så må jeg bare si at disse hundebildene du legger ut, smelter meg fullstendig :)

  7. 10 Anne grethe 15. June 2012 at 15:28

    Kunne å tenkt meg en innleggelse for å møte angsten. Så et interessant program på TV3 om mennesker med OCD og angst, masse eksponeringsterapi osv. Men hvordan gå fram.. Angst for det og. Glad det gikk bra med ho, og at det ikke var et mer alvorlig tilfelle. Man blir jo så redd for dem :( Får hjerte i halsen hver gang min hund er løs og det kommer en bil i nærheten, omså på gårdsplassen :( bah


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: