Sometimes bad things happen to good people.

Et innlegg om tomhet, meningsløshet, men mer.

Jeg vet jeg skriver mye “Nick & Zahra” på bloggen for tiden. Veldig lett for meg å forklare det; de to er det fine i livet mitt og det er utrolig mye enklere å skrive om det – enn det som er vanskelig. Det er liksom der uansett, ligger til bunns i alt jeg gjør og tenker men jeg prøver å holde fast i det som får meg til å smile kontra det som får verden til å svimle for meg mens kvalmen brer seg i kroppen.

Nick er… den beste spontane avgjørelsen jeg har tatt i hele mitt liv! Jeg har også innsett at det ikke alltid er galt å ta en sjanse nå og da. Livet mitt? Forutsigbart, forutsigbart, forutsigbart. Forutsigbart er kanskje trygt og godt men det er også vanvittig kjedelig. Dag inn, dag ut, ingenting endrer seg og selv om jeg kanskje vil gjøre noe med det – så får jeg ikke gjort det likevel. Får ikke til, brenner inne med alle de lure idéene jeg har. Brenner inne med alt.

ENDELIG har jeg kommet dit at jeg kan skrive om dette i retrospekt. Det er vanvittig mye enklere å skrive noe som “har skjedd” kontra det som “er vanskelig nå”. Å skrive om det som er vanskelig her og nå er vanskelig fordi man ikke ser noen ende på det og det man skriver blir naturligvis farget og preget av dette på negativt vis. Det er vanskelig å formulere håp når man ikke har noe selv. Det er vanskelig å tvinge seg til å formulere en “men hey, alt ordner seg til slutt, var det ikke sånn det var…?” slutt på innleggene når man egentlig er tom for ord og ikke har noe mer å si.

I lange, lange tider har jeg ikke hatt noe som helst å skrive OM. “Idag har jeg sett X antall episoder av CSI” og det eneste jeg kunne skrevet om var hvordan forholdet til Sara og Grissom utviklet seg eller hvordan Quentin Tarantino lagde en fantastisk sesongavslutning på sesong fem. Men igjen, hvem bryr seg? De som bryr seg ser sikkert serien selv og vet sikkert nøyaktig hva som skjer.

Jeg sa det til mamma den dagen jeg sto og vippet på brosteinskanten rundt gressplenen, jeg sa “jeg er så jævlig lei av å leve livet mitt gjennom en SKJERM. Jeg er så jævlig lei av å leve med inn i livene til fiksjonelle karkakterer i en tv-serie, er så jævlig lei av å trykke på internett, er så jævlig lei av å drømme om noe som aldri blir. Jeg er så jævlig, jævlig lei av å ikke være hovedpersonen i mitt eget liv.” Det er sant. Lei av å sitte med hjertet i halsen fordi noe skjedde på skjermen, lei av å gråte for fiksjonelle personer om noe var trist, lei av å føle følelser for noe som ikke en gang er ekte – istedenfor å føle følelser i mitt eget liv.

Ingen grunn til å gå og legge meg, ingen grunn til å stå opp. Hva klokka var på døgnet spilte ingen rolle for min del, så lenge jeg troppet opp til avtalene mine hos psykolog, lege, eller andre i teamet mitt – nydusjet, sminke i ansiktet og andre klær enn joggebukser og pysj.

Jeg sa det til frk.fastlege forrige onsdag “jeg trenger at noen trenger meg. Jeg trenger at noen trenger meg for at jeg skal føle at livet gir mening.” Mennesker kan naturligvis si “jeg trenger deg i livet mitt”, familie og venner for eksempel og jeg skal ikke argumentere mot at det er emosjonelt riktig – men fysisk? Alle trenger noe.

Jeg har jo hatt Zahra hele veien og det ga meg noe å holde fast i, men etter at jeg fikk Nick innser jeg hvor ufattelig lett Zahra er å ha med og gjøre. Jeg hadde to ting jeg ventet på, to ting jeg ventet på at skulle ordne seg. To ting jeg holdt fast i og tiden gikk så vanvittig sakte. Ventet på April og at kjøreforbudet skulle oppheves, ventet på at Zahra skulle få løpetid, ventet på valper.

Tid. Venting. Måneder, uker, dager, timer, minutter, sekunder.

Og vel. Dere kjenner nok historien hvor alt gikk galt til slutt. Ingenting ble slik jeg hadde håpet på og all ventingen var forgjeves og for ingenitng. Bortkastet tid, rett ut. Det høres kanskje ut som om jeg har gjort “ingenting” når jeg skriver dette, men det stemmer ikke helt. Jeg har gjort mye, kjempet mange kamper, møtt mange redsler og frykter i hverdagen. Jeg har vunnet og tapt og strevd for å holde det gående med innleggelser på psykiatrisk avdeling fordi jeg ikke greide å få til selv de simpleste ting, som for meg var og fortsatt er vanskelig.

Og disse to tingene jeg holdt fast i – det var motivasjonen min. 

Fire timer. I fire timer gråt jeg, hulket alene i senga, i fire timer følte jeg at livet mitt var over, at alt håp var ute, at ingenting var noe vits lenger. Jeg lengtet så sårt etter at noe fint skulle skje, også i mitt liv. Tiden går utrolig sakte når du ene og alene er opptatt med å kjempe dine egne kamper og gang på gang møter du deg selv i døra og gruer deg til å gå over dørstokken. 

Jeg vet ikke hva som slo meg når jeg logget meg på internett den dagen, mandag 14. Mai. “Det finnes flere valper i verden” var alt jeg tenkte mens jeg tok i bruk google for å finne det jeg letet etter. Om jeg ikke kunne få mine egne denne gang heller – der ute må det finnes andre.

Søket etter Nick? Jeg letet ikke etter Nick. “Italiensk mynde valp”. Tror dere jeg fant noen? HAHA, såklart fant jeg IKKE det. Med min flaks? Klart jeg ikke fant. Bitter? Hell yes, man blir bitter når livet gir deg for mange sitroner. Sitroner er egentlig sure, ettersmaken derimot – den er bitter. Ja vel ja, ikke fant jeg valper og ikke fant jeg planlagte kull. Nei vel og ja ha. Typisk, fint, flott. Nettopp. Akkurat det ja. Flotte greier. Whippet? Nei du, den var spontan for å si det sånn! Google kom ikke opp med svaret jeg søkte, det var det facebook som gjorde.

Jeg chattet med oppdretteren i noen timer før jeg måtte “tenke på det til imorgen”. Utrolig nok følte jeg meg håpefull den kvelden, selv etter en knusende dom og en hjerteskjærende dag. Til sammen “tenkte” jeg i 24 timer. I all hovedsak forsøkte jeg å løse det økonomiske spørsmålet med tanke på at jeg ikke akkurat hadde spart penger til å kjøpe valp når jeg hadde fått bekreftet at det lå valper i Zahra’s mage.

For meg føltes og opplevdes det som en liv eller død situasjon. Å leve eller dø, livet eller døden. “Jeg må ha noe og jeg må ha det NÅ!”

Det gikk fort. Fy faen det gikk fort i svingene, mange penger å hoste opp uplanlagt og hele kroppen hylte når jeg kastet meg ut av komfortsonene mine. Uroen, den gnagende uroen, “hva har du gjort nå? Er du sikker på at dette er så lurt? Hallo, tenkte du deg om eller? Ja du ventet dine egne valper men å bare… kjøpe en ny, just like that?” Men ja. Innerst inne var jeg likevel sikker.

Livet må være mer enn å se på klokka, drikke næringsdrikker, lufte Zahra som ikke trenger så mye, se CSI i all evighet? Det verste med hverdagen var vanskelighetene med å ta avgjørelser, ta valg. Selv de simpleste ting. Jeg fikk ikke gjort noe fordi jeg var opptatt med å tenke på hvorfor jeg skulle sånn eller slik, hvorfor, hvorfor, hvorfor? Letet etter en grunn, noe som skulle gi mening, noe som skulle rettferdiggjøre handlingene mine. Noe logisk. Noe som ga mening.

TV-serier er fint og flott det, tommel opp – som underholdning. Når du ser fem sesonger Doctor Who på to uker og føler at du har reist gjennom all verdens av tid og hele universet, sett mer enn du noensinne kan sette ord på og forestille deg… Klart jeg vet at det ikke er virkelig, klart jeg vet at jeg satt eller lå i sofaen time inn og time ut, skrekkelig skuffet hver gang jeg måtte sette på pause fordi “JEG” hadde det så fint – når jeg ikke var meg.

Det er bare trist.

Men noe av det som gjør meg mest vondt er hva tiden gjør mens den snegler seg forbi mens livet man lever ikke går videre. Jeg føler veldig at jeg har mistet noe viktig, en viktig del av meg selv. Jeg mistet troen på meg selv. Usikkerhet, tvil, tanker, tusen spørsmål. “Hvem er jeg? Hva lever jeg for? Hva er målet mitt? Hva venter jeg på? Hva faen venter jeg på? Hvorfor kan du ikke bare gjøre noe, hva som helst? Hvorfor kan ikke noe bare være enkelt? Skal alt være vanskelig, alltid?” Jeg vet ikke med deg men jeg tror de fleste mennesker trenger bekreftelse. Noe som sier at du er god nok, noe som gjør at du føler deg bra med deg selv. Noe som gir deg glede, noe som får deg til å smile. Noe i ditt liv. Noe som angår deg som person.

Å miste troen på seg selv er ikke noe som skjer over natta, det er en gradvis prosess, ergo tar det tid å bygge det opp igjen. Få tilbake, ta tilbake det jeg har mistet. Det som gled unna så sakte at jeg ikke merket det før det var for sent.

Jeg tok en sjanse, jeg vet ikke hva jeg skal si, at jeg hadde flaks? Det var faen meg på tide i så tilfelle. Frk.psykolog ønsket at jeg skulle skrive et innlegg basert på “bad things happen to good people”, noe jeg ikke har gjort når jeg fant det umulig å plassere meg selv i kategorien “good people”, for hvem er vel jeg? “Jeg kan skrive det på andres vegne, generelt?” men nei.

Men nå? Greit. La oss kalle dette “Bad things happen to good people”. Greit, jeg har fått en urettferdig dose motgang, sorg og vanskeligheter servert. Greit. Fuck it. Fuck this, that, dette og det, alt sammen, livet. Jeg føler meg ganske ubrukelig som menneske og ser ikke helt at jeg hører til blandt “good people”, men på den andre siden har jeg ikke gjort noe galt heller. Greit. Greit. Sometimes bad things happen to good people.

Nick er fantastisk. For meg, en livredder. Skal ikke påstå at løsningen på mine problemer er å kjøpe seg en valp – tada! Så enkelt er det ikke – men han er et steg i riktig retning. Jeg har ikke lenger tall på hvor mange ganger jeg ler daglig – fordi JEG føler glede, fordi JEG har noe å smile for – i MITT LIV, hvor jeg er hovedrolleinnhaver. Jeg, ingen andre.

Å skulle bestemme over sitt eget liv er en kunst og jeg mestrer det ikke, enda. Spiseforstyrrelsen tar sine valg, angsten sender blandede signaler, bulimiske tendenser er som å kjøre berg og dalbane uten sikkerhetsbelte. Du klamrer deg fast for det livet er verdt mens det emosjonelle preges av kraftige G-krefter, svinger og stuper, flyr og kræsjer.

Men Nick… Takk for Nick. Han får bli mitt våpen mot det destruktive. Misforstå meg rett – Zahra er gull men Nick krever noe jeg faktisk må anstrenge meg mer for å gi. Krever mer enn Zahra. Sammen er de noe som gir meg noe tilbake. I mitt eget liv, som Karianne. Det er ikke så vanskelig å ta valg lenger fordi jeg ikke har uendelige mengder med tid til å fundere over noe simpelt lenger. Tiden går, jeg ser på klokka og lurer på hvor den ble av? Dét er en god følelse. Når det skjer noe. Når livet går framover. Når jeg kan telle femten døgn uten spising og spying – fordi JEG kjempet for det, ikke fordi jeg var innlagt på psykiatrisk og hadde begrensede muligheter. Og jeg har bestemt meg for å øke kaloriinntaket med ytterligere tohundre kalorier i håp om at det skal gi meg litt mer energi til å fortsette å gjøre det som gir meg glede. (It’s not enough but it’s a start.) Zahra har nok bedre livskvalitet hun også. Noen å leke med, noen å løpe med. Noen andre enn bare meg å ligge inntil.

Signerer det Jim Davidson har sagt:

You see, when life deals you a bad hand, you just have to play it and make the most of it” 

SMIL, du har gjort en god deal.

Advertisements

12 Responses to “Sometimes bad things happen to good people.”


  1. 1 Christine 12. June 2012 at 07:55

    Ja, du har virkelig fått en urettferdig dose motgang, er inntrykket jeg har fått. Men Nick er en god ting, som du har fortjent, virkelig. :)

  2. 7 Laila 12. June 2012 at 18:48

    Masse kjærlighet til beste Karianne som finnes <3

  3. 9 Anja 13. June 2012 at 12:44

    Du har virkelig møtt mye motgang i det siste med kjøreforbud og valpene. Jeg synes tittelen på innlegget passer bra på deg og det som har skjedd med deg. Jeg kjenner deg ikke, men gjennom bloggen virker du absolutt ikke som en bitter person. Du kjemper dalige kamper, møter motgang, men du reiser deg igjen og slår tilbake! Det er utrolig sterkt! og nå har du Nick som hjelper deg :grin: Jeg er enig i at det er viktig å ha noen som trenger deg i hverdagen. Jeg har vært innlagt i lang, lang tid og da blir det jo til at jeg bare får omsorg, hjelp og støtte, men ikke kan gi noe tilbake. Jeg har ingen på avdeligen som trenger meg…men nå skal jeg snart flytte for meg selv med hunden min, og da håper jeg det blir litt som med deg og Nick. En som trenger meg liksom. Noe som fyller hverdagen min og gir meg mestringsfølelse og glede.

    Nick vokser fort!!! Synes han ser myyyyye større ut! Nydelig hund da, også de lange, elegante beina. Kan tenke meg det er gøy å se han løpe :grin: Stå på Karianne, dette klarer du!

  4. 10 Tonje 13. June 2012 at 13:38

    <3 Nå leste ikke jeg hele innlegget, for jeg må dra på trening NÅ, men jeg syns du ser så sunn og fin ut nå! All cred til deg. Glad i deg.

  5. 11 ida 13. June 2012 at 20:26

    Du er god du Karianne :)

  6. 12 Linn L. 14. June 2012 at 20:52

    Alle mennesker trenger (positiv) bekreftelse, sånn er det bare. Det er godt å lese at Nick gir deg glede i hverdagen, og dine 15 dager spyfri er så bra! Glad på dine vegne :smile:


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: