It's not what we've done but how far we've come.

Endelig fredag! Jeg for min del trodde det var fredag igår, men nei. Blogging? Nedprioritert. Har ikke hatt tid, eller energi fordi jeg har prioritert å bruke det på noe annet. Livet, det som ikke befinner seg på skjermen.

Jeg har det bra. Jeg mener det. Bortsett fra spiseforstyrrelsen, bort-sett. Sett bort – ser bort i fra det. Jeg har ikke kastet opp på snart tolv døgn noe som selvfølgelig er bra men kjenner jeg inntar litt for lite energi i forhold til hva jeg bruker. Kanskje blir det enklere å se at jeg ha mer energi for å gjøre det jeg gjør nå. Det gikk nesten, nesten stygt galt igår men jeg slapp unna med skrekken og en dose panikk istedenfor, men selv om det var grusomt – på slutten av dagen følte jeg likevel at dagen hadde vært bra!

Nick og Zahra ♡
Family photo.

For første gang siden jula når pappa var her, føler jeg at tiden går FORT. Vent, brems, hvor blir det av alle øyeblikkene? Det er så mye som er fint. For eksempel å stå opp om morgenen og gå ut med hundene selv om jeg er så trøtt at det føles som om jeg går i søvne, det første jeg legger merke til er alltid hvor mye flinkere Nick har blitt siden bare dagen i forveien. Flinkere til å gå i bånd, flinkere til å høre etter når jeg sier nei, flinkere til å ikke løpe ned Zahra, det er utrolig at jeg kan se forskjell fra dag til dag.

Også har vi vekstspurt! Holy shit, jeg har ikke bedre ord for det men det er vanvittig hvor mye Nick har skutt i være på bare en uke. Skjelettet som utvikler seg nå. Han har blitt minst to centimeter høyere, lengre og hodet!!! Jeg var mest sjokkert over hvor stort hodet hans har blitt. Skallen har blitt lengre og når jeg fikk han gikk han nesten i ett fra nesetipp bak til hodet – ingen stopp mellom øynene mens nå? Hodet hans har med andre ord skiftet form, blitt mer trekantig, større mellomrom mellom øynene, bredere hode, større ører… Han har også lagt på seg en halv kilo. For bare en uke siden var han valp i kroppen, litt rund i kantene sånn som de skal være, men nå ser han nesten skranglete ut fordi skjelettet har vokst så mye, så fort. Han spiser som en helt, sikkert tre ganger mer enn Zahra spiser. Tre ganger har jeg tatt Nick med hodet helt inni lomma på genseren eller jakken jeg har på meg mens han sluker det som finnes av godtbier. Cheeky.
Så meg nødt til å øke matinntaket til Zahra fordi hun beveger seg mer nå enn hva hun har gjort på lenge. (bare mitt inntak som gjenstår da?)

Zahra har det fint hun også og nå begynner det å gå seg til med forholdet deres i mellom. Nick begynner å skjønne hvem som er sjef og Zahra tør i større grad å vise han det. Ikke det at det handler om at de ikke er venner, det handler bare om hans valpetenner og hans entusiasme for å leke, men kombinert med Zahra sin tynne hud har det ikke blitt så mye lek. Igår fant jeg en løsning på problemet. Nakkebeskytter! Det høres sikkert dumt ut men det var virkelig gull! Om vinteren når det er dritkaldt har jeg av og til tredd en leggvarmer over hodet på Zahra sånn at hun får hals og ikke fryser i halsen og jeg tok den på henne igår – score. De går jo etter nakken på hverandre i vennskapelighetens navn.

Dagen før igår slapp jeg dem begge i skogen. Det gikk ikke mer enn ti minutter før jeg måtte sette Nick i flexi igjen fordi Zahra var skrekkelig misfornøyd. Igår derimot – var de begge løs i mer enn en time. Det var så fint å se dem balansere lek selv at jeg måtte filme begivenheten. På grunn av tekniske problemer har jeg enda ikke fått videoen over på macen men kom nettopp på en løsning jeg ikke har prøvd enda. Skal se om jeg ikke får det til etterpå. Fram til igår har det dreid seg ene og alene om Nick som løper etter Zahra men igår var det balanse og idyll, likevekt og ti poeng til Zahra som har boostet selvtilliten sin.

Igår presterte jeg endelig å treffe på noen med samme lidenskap for mynder som meg selv. Jeg var solgt det øyeblikket hun sa “italiensk mynde og whippet valp!”, hun er den eneste som har fått det riktig. Tror dere ikke hun hadde med seg sin egen whippet? Rush heter han. Fikk nesten bakoversveis når jeg spurte henne om det er mange whippeter i byen. Viser seg at det bare er Rush og min Nick ifølge henne.

Jadaneida… Sier seg selv.

Jeg ble faktisk tvunget til å posere på toppen. Harstad by i bakgrunnen.

Denne delen av uka var ikke akkurat den beste, heldigvis går det bra nå.

Quality time. Zahra ligger underst.

Hva alenetid angår har jeg vært på kjøretur med Lillemi igjen. Perfekt som vanlig.

It’s not what we’ve done but how far we’ve come.
Forrige kjøretur var det Tyrone Wells – More som var den mest spilte sangen.
Forleden dag var det denne:

Teksten finner du [Her]

Fra turen igår. Men nå skal jeg se om jeg ikke får lastet opp den videoen.

God helg dere! ♡

Advertisements

22 Responses to “It's not what we've done but how far we've come.”


  1. 1 Elli 8. June 2012 at 20:32

    Du har to helt utrolig flotte hunder! Jeg og mannen har selv en diger Greyhound og en ikke fullt så diger Lurcher (Greyhound, Saluki, Collie-blanding), og jeg sikler etter å komplettere “samlingen” med en Whippet og en Italian Greyhound. Myndene er meget fascinerende hunder, og å se dem løpe..herregud, det er en fryd hver gang :)

    • 2 karianne 10. June 2012 at 02:57

      Seeing a greyhound running takes my breath away…
      så enkelt er det. Dødsfascinert!
      PS. liker bloggen! :D

  2. 3 Laila 8. June 2012 at 20:37

    Godt å lese at du har det bra lille venn <3

  3. 5 Anonym 8. June 2012 at 21:48

    Så godt og lese at du føler du har det bra! Hva er vel ikke bedre enn det? Og gratulerer så mye med 12 dager fri :) Mange flere skal det bli :) Stå p å!

  4. 7 Ate 9. June 2012 at 13:48

    kan du lage en nye video om selvskadingen din? :)

  5. 9 Monika 9. June 2012 at 22:35

    Kjempe søtt familie bilde :)

  6. 11 Marii 10. June 2012 at 13:13

    hva har skjedd med hånda de ? ;((

  7. 13 Anne grethe 10. June 2012 at 13:59

    Fine familien :-)

  8. 15 Linda 10. June 2012 at 19:06

    Du kan trene inn ja istedetfor nei, vettu ;) Belønne hunden for å komme til deg istedetfor å si nei når den går bort. Er den urolig kan du belønne når den ligger i ro. Osv :)

    • 16 karianne 11. June 2012 at 00:08

      Klart vi har trent inn JA, men det er viktig å kunne NEI også.
      Jeg skjønner egentlig ikke hva du peker på i denne kommentaren, misforsto du noe?
      Jeg er i alle fall forvirret.

  9. 17 Tahle 11. June 2012 at 00:12

    Hei Karianne,

    kommenterer ikke så ofte men følger bloggen din. Er så utrolig godt å lese at du har det bedre :) Og for en vanvittig kapasitet du har! Spiseforstyrrelse er en utrolig vanskelig sykdom å komme ut av, men er det noen som kan klare det må det være deg! Håper inderlig at næringsinntaket blir litt lettere når du merker at kroppen trenger mer energi for å holde tritt med alt du må klare. Krysser fingre og har trua:) Du virker som en utrolig flott person og jeg håper så inderlig at du klarer å ta makten over spiseforstyrrelsen og alt det andre – at det med tiden blir du som bestemmer.

    Masse lykke til på veien – er utrolig imponert over alt du klarer! Og både Zahra og Nick er virkelig nydelige:)

    For lenge siden skrev du et innlegg om en sang – en jente som sultet seg til døde og tror refrenget gikk på at ingen så eller forstod. Husker ikke tittelen men husker at teksten hjalp meg til å holde fast i at kroppen trenger næring, tvinge ned riktig antall næringsdrikker. Har det litt som deg i fht legens minimum som blir mitt absolutte maksimum. Vil på ingen måte at du skal bruke tid på å finne sangen, men spør fordi jeg tenkte at det kanskje er en tittel du husker uten noe leting.

    • 18 karianne 12. June 2012 at 02:04

      Tusen takk for gode ord!
      Jeg tror sangen du spør etter er Eleanor McEvoy – Sophie, kan det stemme?
      Eller så må det være Lisa Loeb – She’s falling apart.

  10. 19 Anonym 11. June 2012 at 14:14

    Håper du har hatt en strålende helg :)

  11. 21 ♥Andrea Bryde 11. June 2012 at 21:51

    Jeg må bare si det, du inspirerer meg utrolig mye! Jeg ser så opp til deg og ditt liv, at du skulle bare visst. Jeg har sett ting med mine egne øyne, og opplevd mye selv, men ingenting kan sammenlignes med ditt! Det at du holder det sterk og reiser deg når du faller er så utrolig! Jeg håper virkelig at du blir frisk, det fortjener du.


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: