Is i magen.

Galgenhumor lenge leve? Jeg måtte hvertfall le idag når jeg fikk beskjed om at jeg måtte “ha is i magen”. Godt ordvalg. Eller at man må(burde) “kutte ut selvskadinga”. Eller som pappa sa her for noen uker siden, holdt på å le meg ihjel med tanke på at han ikke hadde kommet opp med denne før nå! Han har jo alltid en eller annen spiseforstyrra spøk på lager. “For å få deg et skikkelig må du få fingeren ut! … av halsen…”

Working on it. Dette er dag åtte uten overspising og oppkast for min del og det føles veldig bra. Økonomisk sett er det umulig med tanke på at jeg ikke var forberedt på å kjøpe valp og hadde derfor heller ikke spart opp penger på forhånd. På den andre siden er det en enorm lettelse å bare slippe å forholde seg til det. Jeg har hatt lyst til å overspise men jeg har virkelig ikke lyst til å kaste opp og for meg kommer disse to sammen, ergo må jeg styre unna begge.

Hva kalorier angår ligger jeg nå på minimum/maksimum, (minimum i forhold til frk.fastlege og maksimum i forhold til hva spiseforstyrrelsen kan tolerere) og wehey? Det er jo bra det, men visstnok ikke godt nok med tanke på at jeg går veldig mye mer nå med to hunder enn hva jeg gjorde med bare Zahra. Nå er klokka litt før åtte på kvelden og jeg kjenner jeg er skutt. Så nettopp på klokka fordi jeg lurte på hvor lenge det var til jeg kunne ta kveld og legge meg. Om jeg vil ha mer energi må jeg øke kaloriinntak og akkurat det… tenkeboksen.

Det har også endret seg betraktelig, døgnrytmen. Etter at jeg fikk Nick i hus skjønner jeg jo at jeg burde gripe sjansen til å sove mens han sover, rastløse valper er slitsomme å forholde seg til og om jeg ønsker meg nok søvn (hvem gjør vel ikke det?) så har jeg ikke andre valg enn å legge meg litt etter at han tar kveld. Dagen hans ender rundt elleve på kvelden og min dag er over rundt ett-halv to, som er en million hakk bedre enn å sitte våken i førti timer, snu døgnet på hode, legge seg når andre står opp, sove bort dagen. Jeg har heller ikke andre valg enn å stå opp når Nick mener det er morgen, han gjør det klinkende klart når han mener det er på tide å stå opp, etter at han selv har sovet i 10-12 timer, ergo mellom 9 og 11 for min del = nok søvn, ingenting å klage på.

Alle de fire innleggelsene jeg har hatt i år med fokus på å stabilisere kalorier, oppkast, døgnrytme og medisiner – jeg mestrer det på egenhånd nå. Jeg ligger én liten pille under den dosen jeg skal ta av en type medisin – men kommer dit også. Som sagt, jobber med saken. For første gang etter at jeg ble utskrevet føler jeg nå at jeg klarer å opprettholde bedre vaner, jeg kan takke Nick for det.

Trenger ikke å krangle like heftig med amvivalensen lenger, den tar ikke like mye plass i hodet mitt lenger fordi jeg har noe annet som er krevende nok å tenke på, krevende nok i positiv forstand. Nick Nick Nicky og hans behov. Det går fint med han. Han spiser, leker, tuller, sover, finner på tøys og ypper med Zahra. Hun er litt forvirra stakkar, men har endelig begynt å skjønne at hun må vise han hvem som er sjef. Hun tåler forresten ikke det fôret han får. Det han får er mindre klissete enn det valpefôret jeg allerede har, ergo er det det tørreste fôret som havner i lommene mine som godbiter, noe Zahra også har fått for å belønne og forsterke god oppførsel… vel.. Hun fikk en allergisk reaksjon og kastet opp omtrent alle steder du ikke vil at en hund skal kaste opp. Les; i sofaen, deretter på et hvitt pledd og sist men ikke minst – i senga. Heldigvis fant jeg ut hva som var problemet (fôret til Nick) og hun er fin igjen nå.

♡Kommer ikke på noe jeg synes er finere enn dette!♡

Er sjeleglad for at jeg valgte et så enkelt navn som Nick, sier det liksom hundre ganger om dagen? Pretty close, se hit, kom her, nei Nick, ikke sånn, kom hit da. Nick, hører du etter eller?
Hvorfor Nick? Ingen tvil om at jeg har sett for mye CSI. Jeg hadde jo ikke planlagt å få en hannhund og hadde derfor ingen navneforslag heller. Ingen. Det slo meg at jeg kunne bruke et navn fra favorittseriene mine men det var ingen navn som egnet seg fra Doctor Who. Les; Mickey, Doctor, Jack, John, Boe, Wilfred?  Eller Torchwood; Ianto, Rhys, Owen?
CSI da? Greg, Grissom, David, Warrick, Doc, Nick? NICK. Min personlige favoritt i CSI er definitivt Sara Sidle, så nå har jeg både Zahra (uttales Sara) & Nick.  Okei, fangirling moment over.

Det var én ting som bekymret meg litt når jeg fikk valp i hus. Det store spørsmålet; “takler du det?” Inni meg har jeg sagt “ja” hele veien, “det kommer til å gå fint, jeg klarer det jeg vil om jeg vil det inderlig nok, om jeg tror på meg selv og det jeg holder på med pleier jeg å lykkes med det jeg ønsker.” Men jeg var likevel litt redd for at jeg skulle ta feil, at jeg skulle føle meg oppgitt, at det skulle bli for mye, at jeg hadde tatt meg vann over hodet, at jeg holdt på å drukne, at jeg skulle fylles med uro og bekymringer.
Kjenner ikke på noe av dette i det hele tatt. “It’s okay, I’ve got this!”, kontroll.

Jeg skal ikke skyve under en stol at jeg har stort behov for å kjenne at jeg har konroll på noe her i livet. Spiseforstyrrelsen for eksempel – handler om kontroll. Det er definitivt en destruktiv form for kontroll, men likevel gir det en slags behagelig følelse av mestring selv om det er ufattelig galt på alle måter. Å mestre noe som er ikke-sykt, noe som er friskt, givende og oppløftende – det føles bra. Jeg trenger dette og det føles godt å vite at jeg har det.

Hva velger du å holde fast i? Jeg har valgt feil før. Jeg har valgt feil før, valgt å holde fast i det syke framfor det friske, valgt å holde fast i det syke for deretter å bli enda sykere siden jeg ga slipp på det som kunne hjelpe meg å fortsette og flyte. Når dette valget ble tatt visste jeg egentlig ikke hva det gikk ut på, jeg ville bli tynn-tynnere – punktum. Jeg visste ikke da hva konsekvensene av valget ble, hvordan livet mitt ble til det det er.

Jeg håper positiv mestring kanskje kan gjøre det enklere å løsne grepet om destruktiv mestring? Komrpomiss for kompromiss.

De siste dagene har det vært fint vær, sol, femten grader (akkurat det jeg ønsket meg i forrige innlegg). Jeg har gått tur med mine fine små og eksponert meg vanvittig mye for angsten. Tror ikke jeg lyver om jeg sier at jeg har sett tjuefem hunder idag. Ti av disse har hilst på Nick og Zahra. Ti fremmede mennesker å veksle noen ord med. Dørstokkmila er den lengste og vanskeligste. Det er verst i begynnelsen, worst case scenario “du kollapser og da har du ikke bare én hund du ikke vet hva skjer med, men to.” Men etter en stund ligger all konsentrasjonen i utfordringen, å gå tur med to hunder. Det er ikke bare bare, just saying!

Jeg har det i alle fall bedre enn jeg har hatt det på lenge. En grunn til å legge seg, en grunn til å stå opp, en grunn til til å komme seg ut døra og ikke minst noe som stiller krav til meg i større grad enn det Zahra gjør. Mange ting føles riktig og bedre på mange måter, likevel finnes det to skår i gleden, ting som holder meg igjen fra å kjenne på ren lykke. Men for all del, jeg holder fast i og er takknemlig for det jeg får, det jeg har.

Advertisements

13 Responses to “Is i magen.”


  1. 1 Laila 4. June 2012 at 20:21

    Fint at du har noe som kan avskjerme deg fra de verste syke tankene. Det er nok en god ide å øke matinntaket når du er så aktiv, men skjønner også at det er vanskelig for deg..
    Hold fast ved det gode my dear <3

    • 2 karianne 5. June 2012 at 11:45

      Vurderer å gi det en sjanse idag. Give it a try liksom. Det er irrasjonelt å tro at jeg kommer til å gå opp 10kg av den grunn, right? Mye fysisk aktivitet på planen idag og trenger nok litt mer for å få det til å gå rundt…

  2. 3 Christine 4. June 2012 at 20:44

    Så godt å høre at det går bra og at du føler mestring. Jeg kjenner igjen behovet for følelsen av mestring. Men det er så lett å ta det man trenger fra feile ting. Godt du har fått noe positivt i livet ditt nå og ikek bare sykdom og føle mestring av :)

    • 4 karianne 5. June 2012 at 11:44

      Kjenner meg igjen i det du skriver om at det er lett å finne mestring å feil områder! Håper du klarer å vri det om til å finne positiv mestring etterhvert! :)

  3. 5 Anne grethe 4. June 2012 at 23:46

    Min hund heter og Sara, og er snart 9 år :-) Hun har alltid vært der for meg (fikk henne etter bestemor døde, terapautisk i seg selv).

  4. 7 Oda 5. June 2012 at 09:59

    Godt å flytte fokus litt :) Det pleier jeg også å gjøre når sykdommen tar all tiden min, og dyr er definitivt en god måte å gjøre det på. Dessuten flytter men da fokuset ikke bare over på noe annet, men også over på noe annet enn en selv.

    Stå på! Jeg tror Nick er bra for deg, og han er jo bare så søt :) Jeg kjenner at jeg får litt lyst på mynde selv, men jeg har allerede to, så jeg bør kanskje vente litt.

    Prinsen min er en tibbetansk spaniel, og så har jeg nylig skaffet meg en blanding mellom rottweiler og labrador. Litt i største langet, men han flytter i det minste fokuset.

    Noe annet som ofte fungerer for meg er noe en sykepleier på avdelingen tipset meg om. Det er en eske som inneholder ting som betyr noe for meg. Bilder, tekster, symbolske ting, oppmuntringsbrev fra venner, luksusrøyk, te osv. Denne tar jeg frem hver gang jeg føler at sykdommen tar overhånd. Det har hindret meg fra å skade mange ganger.

    Er ikke sikkert det fungerer for deg, men jeg har hørt om flere som har nytte av det, så jeg tenkte at jeg i det minste kunne nevne det :grin: :wink:

    Det er mange som heier på deg, Karianne. Du er sterk, det skal du vite :)

    • 8 karianne 5. June 2012 at 11:43

      Tusen takk for tips og ros ♥
      Hunder er helt herlige! Godt å lese at det er flere enn meg som drar nytte av firbent selskap.
      Jeg har ei venninne som lagde meg en boks med lapper med komplimplimenter, det er litt fint å ha når man føler seg som verdens verste menneske.

  5. 9 Anja 5. June 2012 at 20:22

    Utrolig herlig bilde av Nick som ligger oppå Zahra! Det er også veldig fint å lese om at du har det greit og at du føler du mestrer hverdagen. Det er hvertfall ingen tvil om at du klarer å ta vare på valpen og gi han det han trenger. :grin:

    Det er alltid vanskelig å skulle innta flere kalorier, men for min del i hvert fall gjør aktivitet det lettere. En følelse av å trenge næringen fordi kroppen blir sliten og jeg blir slapp og tom for energi med et for lavt inntak.

    Morsomme spiseforstyrra spøker, galgenhumor er gull verdt noen ganger :lol:

    Jeg beundrer pågangsmotet ditt og din evne til å fokusere på andre ting en sykdom, det er ikke lett! men du er veldig sterk, stå på :smile:

    • 10 karianne 5. June 2012 at 21:57

      Takk for fine ord igjen Anja ♥
      Kjenner meg igjen i det du skriver om bevegelse og kalorier, synes også det er mye enkletre å gjøre det riktige (øke) når man føler at kroppen faktisk fysisk trenger det.

  6. 11 Emma 6. June 2012 at 08:46

    Blir så glad av å lese dette Karianne.
    Og vet du, du kan takke deg selv for dette. Nick var din ide. Du klarte å tenke løsningsorientert når alt var som svartest, du søkte og fant Nick,og valget viste seg å være utmerket.
    Sikkert ikke bare enkelt, men utmerket. Ikke la andre sette begrensninger for hva du bør gjøre eller undervurdere hva du kan klare. For du er ressurssterk, du kan det du vil:). Det beviser du gang på gang.
    Det er dette jeg mener når jeg sier at du har det i deg.
    Du nekter å gi opp. Du hopper i det, tar grep om situasjonen og kjemper. Du har gjort det før, med selvskadingen, med skolen, angsteksponering og nå Nick. *tar hatten av for deg*
    Jeg må bare si at jeg er kjempeimponert.
    Lurt med ektsra næring nå i disse aktive tider. Det vil komme dere alle til nytte!
    *stor klem*

  7. 12 Marie 6. June 2012 at 11:16

    Du er så inspirerende!
    Jeg har nettopp fått meg en kattunge, og selv om det ikke er det samme som en hund, så kjenner jeg på at “dette klarer jeg”. Det er så delig å ha fokus på noe som ikke er psykdomsrelatert. Det er noe positivt jeg får til, noe som går bra, noe som er ekte.
    Jeg merker jo på henne om hun har det bra eller ikke (i dette sekund maler hun inn i øret mitt mens hun ligger på skulderen min forresten).

    Jeg fikk henne faktisk i det du skrev om at du skulle få Nick. Ikke se bort ifra at du hadde litt påvirkningskraft der ;)

  8. 13 Tonje 6. June 2012 at 18:34

    Så godt at du føler positiv mestring. Det er vel fortjent!:)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: