This one's for never giving up.

Første gang jeg åpnet macen idag var klokka 17:35. Kan ikke huske sist det skjedde, med unntak av den dagen i Februar hvor jeg så Dr.Who nesten hele døgnet og ikke kunne brydd meg mindre om verden der ute i det hele tatt.

En av de beste følelsene i verden er når man føler at man har gjort noe bra og riktig. Eksempelvis i går kveld når jeg måtte bære en sliten valp inn. Vi gikk en tur, ikke så langt, bare ned til sykehuset. Men hilste på både Elin og LilleTonje, lilleTonje hadde med seg Mille. Sosialisering på høyt nivå. Angsten langt oppi halsen for min del. To hunder, dobbelt ansvar, i tillegg til at jeg allerede var ganske sliten før jeg gikk den lille turen. Eksponering på høyt nivå. Vanvittig mye eksponering igår, både i forhold til hund men også i forhold til butikker og apotek. Men jeg gjennomførte alle punktene på lista selv om hodet spant i sirkler og det eneste jeg hadde lyst til å gjøre var å løpe fra absolutt alt.

Puttet Nick i buret i natt, fant ut at det var det enkleste (det er forresten det han er vant til, å sove i bur). Satte det naturligvis på soverommet sånn at jeg kunne høre han, men jeg orket ikke å ha han i senga. Synes jeg ser han vekker Zahra, og de vekker meg, osv. Han gjorde det klinkende klart at han ikke ville ligge i buret i mer enn åtte timer – dét er ganske bra til liten valp å være. Jeg har aldri gått ut så trøtt før, hadde mest lyst til å sove på gresset selv om det var vått og jeg holdt på å fryse ihjel. Med Zahra kan jeg praktisk talt drikke en kopp kaffe før jeg går ut med henne men med Nick? Vi har ikke hatt noen uhell inne and I’d like to keep it that way og da bare MÅ jeg ut. Heller en gang for mye enn en gang for lite. Zahra var et helvete å få stueren og i sammenligning går jo dette på skinner! Kryss i taket.

Jeg var ganske overveldet igår kveld. En liten kropp og han er min. Mitt ansvar. Mitt lille liv å holde liv i. Min oppgave å holde han lykkelig. Idag tidlig ble jeg skrekkelig klar over hva jeg så for meg i hodet mitt når jeg skrev “jeg kommer ikke til å ha tid til å gjøre noe annet”… Jeg mener… det er ikke akkurat som om Zahra står på hodet i klesskapet, eller stikker av med sokkene mine. Man har et halvt øye på dem til enhver tid. Og jeg tenker faktisk ikke på noe annet. Ser på klokka med jevne mellomrom og drikker de næringsdrikkene jeg skal drikke – punktum.

Været er skikkelig ustabilt. Det er iskaldt, det snør, det er sol, det regner… Gikk en tur i folkeparken med Elin og Lykkeliten tidligere på dagen. Etter det, powernapping men jeg var egentlig mer interessert i hva Nick holdt på med og når han skulle skjønne at han også kunne sove.

Så kom Eirin og Alvin på besøk. Whoa, hva skjer? Sosialt liv? Vet nesten ikke hva det er for noe… Og så kom dagens latterbombe. Vi skulle gå en tur, og siden det var så kaldt tidligere idag kledde jeg på Nick et av Zahra’s dekken og det er det beste jeg sett på lenge. Han bare sto der og fikk totalt slagside før han bare… ramlet overende, stiv som en stokk. Ikke kom han seg opp heller, jeg stablet han på beina igjen naturligvis, det gikk bra i kanskje 50 centimeter. Jeg vet ikke hvor mange ganger han kantret men innen han lå ytterst i yttergangen oppå et par sko skjønte jeg at det ikke funket så bra. Fant et annet dekken og kledde på han det istedenfor, det gikk heldigvis fint.

Folkeparken – igjen? To ganger på én dag? Hva skjer med verden?! Skal ikke klage. Gjorde noe jeg synes var utrolig skummelt, men jeg slapp Nick løs, ergo tre løse hunder. Hadde mildt sagt ikke sett for meg at jeg skulle slippe han løs så tidlig, etter knappe 24 timer. Det er rart å se hvor FORT han knytter seg til meg. Det gikk overraskende bra å ha han løs. Han kommer når jeg vil han skal komme og han forsvinner ingen steder. Bare velstand hele veien.

Tror Zahra synes Nick er en smule plagsom, han er på henne nesten hele tiden og vil leke. Jeg gjør ikke så mye med det, venter på at Zahra skal skjønne at hun må sette han skikkelig på plass, vise han hvem som er sjefen.

Å skulle spise og spy virker ufattelig langt borte, jeg har hendene fulle. Jeg har ikke tid. Når jeg først setter i gang med det bruker jeg jo vanligvis flere timer, minimum tre – og jeg har ikke tid. Føles bra. Det føles nesten enkelt å prioritere annerledes, noe annet er helt uaktuelt. Jeg må ikke en gang tenke meg om to ganger. Ikke har jeg kjent på behov eller trang til å gjøre det heller. Har bare hatt valp i hus i 32 timer og livet føles annerledes allerede.

Jeg er veldig glad for at jeg tok det spontane valget, at jeg valgte å kjøpe valp når ingenting gikk min vei. Jeg visste innerst inne at jeg trengte det, trengte noe annet som kunne spise opp tiden min og minimalisere fokuset jeg har vendt innover mot meg selv. Hadde du spurt meg for… 16 dager siden – om jeg skulle kjøpe en valp? Svaret hadde vært nei. Om jeg ville ha en annen rase enn italiensk mynde? “Aldri i verden”. And here I am. Ny valp, ny rase (whippet), spontanitet. Føler at jeg gjorde det jeg måtte gjøre for å bevare det lille jeg hadde igjen av meg selv. Var redd for å miste meg selv helt, når ingenting gikk min vei, når ingenting ble slik jeg håpet, slik jeg hadde planlagt eller forberedt meg på. Jeg var SÅ innstilt på å beholde en av Zahras valper uansett, det ble bare litt annerledes enn nøyaktig slik jeg hadde sett for meg at det skulle bli. Jeg hadde dem forresten på vekta igår. Zahra veier 4.8kg (perfekt for henne) og Nick veier hele 6.4kg! Han skal med andre ord legge å seg ti kilo til, pappaen hans veier 18kg. De vokser SÅ fort.

Nick har i alle fall fylt et tomrom jeg hadde inni meg. Det betyr ikke at jeg er komplett, men jeg er mer hel enn jeg var for halvannet døgn siden.

I går kveld. ♡
Og en liten detalj som er verdt å nevne, før jeg gikk å la meg igår tok jeg meg selv i å GLEDE meg til imorgen. Om du spør meg når det skjedde sist er svaret “husker ikke”. Og tusen takk for kommentarene på forrige innlegg! ♡

Advertisements

7 Responses to “This one's for never giving up.”


  1. 1 Laila 31. May 2012 at 19:58

    Haha, staaakar, bare velter overende på den måten.. :lol:
    Glad for at det gir deg så mye :grin:
    <3

  2. 2 Emma 31. May 2012 at 20:10

    Jeg er så glad på dine vegne Karianne.
    Jeg synes du er så flink og modig som tør å utfordre angsten gjennom eksponering på et slikt nivå.Og at du i tillegg gjør det når du er sliten.
    Virker som dette er bra medisin!
    Det er det jeg alltid har trodd,at du har det i deg og at du er en surviver in the end.
    You can do it! Couny your blessings. Det er mange av dem!
    God kveld til dere alle sammen.
    Han er helt fantastisk. Ser smashing charming ut!:)

  3. 3 Elisabeth :) 31. May 2012 at 20:13

    Så ufattelig bra å lese! Kjenner jeg blir helt varm i hele meg, og det er virkelig godt at du endelig har noe å glede deg over. Det er kjempebra! Du er flink, og jeg er helt sikker på at Nick får det superdupert hos deg! :D
    Lykke til videre med han!

  4. 4 anna 31. May 2012 at 20:50

    så utrolig fint å lese <3 Du fortjener alt godt

  5. 5 langveifrem 31. May 2012 at 22:01

    Åå, herlig lesing!!

  6. 6 Em 31. May 2012 at 22:25

    Masse lykke til med den lille bebisen:D
    Jeg har hatt min i ca. 1 1/2 år nå, men når jeg fikk han så gikk jeg bare med angst høyt opp i halsen å gikk konstant å tenkte at jeg kommer aldri tid til å gjøre noe utenom mine to hunder (har en fra før, så hadde plutselig to!), heldigvis var Jonas(valpen) flink til å underholde seg selv :p
    Også ble jeg med mer og mer, og ting ble lettere å lettere. Det var nære på at jeg sendte han tilbake til oppdretter, men det ble til at jeg beholdt han, og jeg angrer ikke! Elsker gullene mine, hehe<3

    Psykologen fant ut at jeg gikk igjennom en mammadepresjon :p

  7. 7 Anne Marte 1. June 2012 at 17:22

    Fantastiskfantastiskfantastisk!!!! :D Unner deg så utrolig mye dette her!!!
    <3


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: