Hollow talking and hollow girl.

Echoes start as a cross in you,
Trembling noises that come to soon.
Spatial movement which seems to you,
Resonating your mask or feud.
Hollow talking and hollow girl,
Force it up from the root of pain.

Never said it was good, never said it was near,
Shadow rises and you are here.

And then you cut;
You cut it out,
And everything
Goes back to the beginning.

Silence seizes a cluttered room,
Light is shed not a breath too soon.
Darkness rises in all you do,
Standing and drawn across the room.
Spatial movements are butterflies
Shadows scatter without a fire.

There’s never been bad, there has always been truth,
Muted whisper of the things she’ll move.

Never said it was good, never said it was new,
Muted whisper of the things you feel.

Choir or young believers – Hollow Talk.

Av og til er livet akkurat sånn. Du er der hvor du kan se det men du når det liksom ikke helt. Noe stopper, hindrer eller skiller deg fra å være der hundre prosent. Når du ser og vet, men ikke riktig føler. Men glimtvis – definitivt. Øyeblikk verdt å holde fast i.

Jeg er litt lei for tiden, av det meste. Jeg har så mye å si, så mye jeg vil skrive men likevel kommer jeg liksom ikke helt dit? Men jeg skal gjøre noe med det. Regner med det blir ny layout på bloggen om ikke så lenge, må gjøre noen tekniske endringer behind the scenes for å få opp noen tekniske hjelpemidler jeg har vært fouten siden jeg byttet domene. Kilder til inspirasjon, hadde bare glemt at disse tingene hadde noe å si for hva jeg skriver eller er inspirert til å skrive om.

Uinspirert på generelt grunnlag. Lei av å sette ord på noe jeg har forklart før, lei av å fortelle om kjedelige dager eller hvordan det føles, lei av å skrive om de samme små tingene og likevel har jeg ikke noe inni hodet mitt som er mer interessant. Sukk og stønn, bladida, you’ve heard it all before? Jeg har i alle fall hørt og kjent på alt før og er forøvrig lei av det.

Men. My life is about to change. Imorgen for å være presis. Om noe sånt som 24 timer. Da kommer nemlig Nick, eller Isak som han heter så langt. Det blir fint og jeg gleder meg fordi jeg trenger forandring. Håper at å legge til noe nytt, ta inn noe nytt i livet – kommer til å endre noe, og i dette tilfellet vet jeg jo også at det gjør det. Det blir fint, punktum.

Jeg mener… får du en baby – klart du slipper alt du har i hendene dine og tilpasser livet ditt en helt annen hverdag, du tilpasser timeplanen din rundt den lille og legger det opp på nye måter enn hva du tidligere ville ha gjort. Akkurat sånn, bortsett fra at jeg får en valp men må likevel gjøre endringer basert på hans behov.

ENDELIG er ventetiden over. Jeg er så jævlig lei av å vente, å vente på noe godt er noe av det kjipeste som fins. “Den som venter på noe godt venter ikke forgjeves” pleide mamma å si når jeg var liten og utålmodig. Nå er jeg ikke liten lenger men ordtaket har enda samme betydning. Det er kjipt å vente. Ventet på at jeg skulle få lov til å kjøre bil, ventet på at Zahra skulle få valper, ventet på ting som ikke gikk som det skulle, som ikke ble som jeg hadde sett for meg, ting som bare etterlot et hult tomrom som noe meningsfylt skulle ha fylt opp.

Er veldig glad for min egen spontanitet akkurat her. Den der “fy faen livet, nå er du faen så jævlig kjip, du ødelegger absolutt alt for meg her i verden – og det… det er ikke greit, du får faen ikke ta fra meg dette!”, akkurat den der sinte følelsen fikk meg til å hoppe i det, lete etter en ny valp, finne, forelske meg, bestemme meg – go for it. Jeg har jo Zahra, for all del – men jeg tilfredsstiller hennes behov, hun krever ikke så mye og akkurat nå trenger jeg at noen eller noe krever MER. En valp gjør det.

Nå er ventetiden over. Kjedsomheten strekker ikke lenger til.

Jeg MÅ ut døra nå. Jeg MÅ face angsten, møte den, kjenne på den, stå i den, takle den, håndtere den og komme lenger. Jeg må utsette meg selv for ubehagelige situasjoner, eksempelvis gå en tur gjennom byen med masse mennesker – fordi en valp trenger miljøtrening for å bli en bra hund. Jeg MÅ komme meg ut døra, jeg må på valpekurs og lydighetskurs, jeg MÅ forholde meg til mennesker. Jeg må tørre, jeg må våge, jeg må takle, jeg må prøve. Om ikke for meg selv – for han, men like mye for meg selv likevel.

I mitt hode er det som å åpne en dør jeg lenge har ønsket og åpne, en dør jeg så vidt har satt på gløtt med jevne mellomrom, men nå må jeg virkelig åpne den uten å feige ut. Jeg vil videre og jeg vil lenger. Det er ikke noe jeg ønsker meg mer her i verden enn frihet. Til å bare være, frihet til å være menneskelg på lik linje med andre, ikke forviklet og fanget i mitt eget hode. Jeg tilbringer altfor mye tid i mitt eget hode – grubleren. Tenker alt for mange tanker, stiller alt for mange håpløse spørsmål til meg selv og vel. Til slutt har man ikke mer enn tankene, grubleriene, spørsmålene.

Jeg vil og jeg har villet hele veien, har bare ikke kommet i gang. Men når jeg får en valp har jeg ikke lenger noe valg, punktum. Jeg vet jeg kan være bra eller god når det kommer til å fokusere på ting som ikke handler om sykdom. Det er altfor mye sykdom i livet mitt. ALT for mye. Nå er det det jeg er – syk. Det jeg gjør? Å gå i terapi. Det er absolutt ikke noe galt i det, men du innser at det er noe feil med tilværelsen når ukas høydepunkter består av terapi, “hva skal du imorgen?”, jeg skal til legen. Eller til psykologen. Eller gå en tur med psykiatritjenesten eller Therese – whoop-de-fucking-dee.

Så ja. Jeg gleder meg til imorgen. Det blir fint, jeg trenger dette. Idag har jeg ikke andre planer enn å rydde og vaske, søndag nummer to. Gå en tur med Zahra sikkert og deretter ta tidlig kveld. Det er litt rart å tenke på at det er siste dagen jeg bare er sammen med Zahra. Etter idag kommer vi alltid til å være tre og om vi ikke er tre blir det nok bare meg og Nick, eksempelvis om Zahra er på besøk hos bestemor.

Men ja. Jeg gleder meg. Til å si farvel til ventetid og kjedsomhet. Rådløshet, for mange tanker og for mange spørsmål. En ny vei, en ny reise, noe nytt.

Advertisements

7 Responses to “Hollow talking and hollow girl.”


  1. 1 Marthe 28. May 2012 at 16:43

    Jeg tror Nick kommer til å bli kjempebra for deg, Karianne! Det er sant som du sier, nå MÅ du ut. Og det tror jeg virkelig kommer til å hjelpe på angsten! Mengdetrening fungerer og etterhvert kommer angsten til å bli nesten helt borte.

    Jeg snakker av erfaring for jeg hadde skikkelig flyangst. I skrivende stund sitter jeg på Gardermoen og jeg er ikke nervøs en gang! Det har krevd beinhard jobbing med pusteøvelser og angstmesting + masse flying. Jeg elsker å reise, så jeg MÅTTE bare ta kontroll.

    Sykdomsangsten min har også blitt bedre etter at jeg har rent ned legekontorene de siste årene. Før var jeg ekstremt nervøs for å gå til legen, til og med hadde jeg nok en mild form for hypokondri. Men etter å ha gjort det masse, med veldig mye hjelp til angstmestring har det kommet seg veldig. Jeg sliter fortsatt med helseangst, men det er mye bedre enn det var.

    Og jeg skjønner virkelig hva du mener med “hva jeg er – syk” og “hva jeg gjør – terapi”. Sånn har det siste året vært for meg også med ukentlig psykologtime, legetime, to ganger i uken med psyk. sykepleier og møte med studier med støtte. I tillegg hadde jeg den “hvor jeg bor – psykiatrisk”. Jobb med å finne andre og mer meningsfulle svar på de spørsmålene slik at sykdommen ikke kommer i hovedfokus! Jeg hadde ihvertfall VELDIG mye nytte av å ta noen fag på skolen ved siden av at jeg var innlagt. Det gjorde at jeg følte jeg kunne svare “hva jeg gjør – studerer” i større grad enn “er syk”. Kanskje det kunne være en idé for deg å gjøre noe sånt ved siden av? Jeg er helt sikker på at du kan klare et fag eller to, etter det jeg kjenner deg tror jeg du lærer lett! :)

    Masse lykke til med Nick, gleder meg til å se bilder!

  2. 2 Marie 28. May 2012 at 17:39

    Blir bra for deg å få valpen i hus :) Håper alt klaffer perfekt :)

  3. 3 Emma 28. May 2012 at 21:06

    Du er tøff karianne.
    Jeg liker så godt grunnene du nevner for hvorfor du trenger og ønsker denne valpen. Sunne gode grunner som jeg tror vil gjøre deg godt!
    Du har så mange sunne iboende ressurser i deg, ikke glem det. Du ser best de beste løsningene for deg, for du er deg og kjenner deg selv best. Det er du som har foruutsetningene for å velge løsninger som er best for deg og som vil gjøre din hverdag lykkeligere:).
    Fina!!!Stå på:)
    kjempeklem

  4. 4 Laila 28. May 2012 at 22:05

    Det vil bli en finfin dag Karianne :grin: yay!!!

    <3

  5. 5 vibeke =) 29. May 2012 at 11:02

    ønsker deg en fin tid i møte. :) Og ja, en valp krever mye, og det er mye som må legges til rette. Det er godt du har motivasjon til å endre på ting, trosse og kjempe mot angsten. håper og tror at dette blir bra for deg. :)

  6. 6 Oda 29. May 2012 at 11:14

    Så søtt det nurket var :) Glad på dine vegne. Kjekt at ikke alt bare er elendighet, men at det er litt håp etter alt du har gått gjennom den siste tiden. Det har du virkelig fortjent.

    Jeg har fulgt bloggen din i et par år nå, og er mektig imponert over deg. Du har lært meg at psykisk sykdom ikke er noe å skamme seg over. Jeg har selv turt å dele mer på min blogg, og det har hjulpet meg veldig!

    Tusen takk for at du er den inspirasjonen du er :D

  7. 7 Hannah 30. May 2012 at 14:03

    Jeg gleder meg kjempe mye på dine vegne over Nick! Jeg håper dere får et godt forhold og at han kan distrahere deg bort fra ande tanker. Som flere før meg har sagt, så er jeg kjempe imponert over at du tørr å stå fram, jeg håper du vet hvor mange du hjelper ved å sette ord på dine følelser og dele dem med hele verden!
    Stå på!
    Tusen takk for at jeg får lov til å lese historien om DITT liv!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: