Sometimes I get so tired.

Tenkte det i natt før jeg la meg “faen, du må bli flinkere til å oppdatere bloggen sånn at du ikke har så vanvittig mye å skrive, sånn at innleggene slipper å bli milelange når du først setter i gang.” I natt og i natt… Før jeg sovnet i det minste.

Er nesten overrasket over at ting går rundt til tross for at døgnrytmen er helt på jordet for tiden. Må nesten legge litt mer energi ned i å snu dette så fort som mulig, blir så sliten på alle mulige måter når jeg ikke har noe å gå på i utgangspunktet. Når jeg sover fire timer her, en time der, fire timer der og står opp “nå og da”. Men jeg møter opp til avtaler, gjør det jeg skal – til tross. Det går på et vis.

Husker ikke helt hva jeg gjorde på mandag. Var hos frk.psykolog – hun utfordret meg til å skrive et blogginnlegg basert på “bad things happen to good people” men problemet er at hun vil ha det personlig mens jeg ikke har problemer med å skrive det “på andres vegne”, men at jeg skal skrive det personlig også… usikker på det. Å skrive lure ting man føler gjelder for alle andre – men ikke for seg selv, om dere skjønner hva jeg mener.

Bortsett fra det hadde jeg en intens trang til å overspise og spy og sånn omtrentlig rett før klokka elleve på kvelden – tjohei. Rakk såvidt butikken liksom. Når man begynner så sent er man heller ikke ferdig før tidlig. Når klokka ble 0500 var jeg så ødelagt at jeg bare skulle “hvile litt” for deretter å våkne klokka ni, dårlig til tusen, bare for å begynne dagen med rester av dagen før, for deretter å kaste opp. Dårligere start på dagen finnes omtrent ikke.

Hadde ikke lyst til å gjøre annet enn å avlyse avtalen med psykiatritjenesten. Jeg har avtaler med dem på tirsdager og fredager – det vi gjør er så simpelt som å gå en tur men jeg liker det sånn fordi da er det lettere for meg og gå en lengre tur enn hva jeg får til alene, på grunn av angsten. Men jeg avlyste ikke. Jeg gikk tur, til tross for at det ikke fantes noe jeg hadde mer lyst til enn å sove.

Når jeg kom hjem igjen var det akkurat det jeg gjorde – sov. Men så skulle jeg på utstillingstrening, eller “showtraining”, som jeg synes er et mye bedre ord for det. Altså, utstillingstrening for hund. Skikkelig angstutfordring, møte andre mennesker å faktisk utfordre seg selv og gjøre noe. I hodet mitt tenker jeg hele tiden at jeg “skulle ønske jeg hadde et liv” og da er det nettopp sånne ting man må gjøre. Om jeg hadde lyst til å dra på showtraining? JA.

Tror jeg avlyste to ganger før jeg omsider sto opp og dro dit med mamma klokka seks. Zahra har ikke vært i ringen på utstilling på to år fordi hun er ferdigpremiert champion allerede – men jeg må jo uanset gjøre showtraining med Nick – så hvorfor ikke ta med Zahra også. Jeg har jo stilt ut før og vet hva det går ut på – men jeg hadde helt glemt det før jeg dro dit og jeg har ikke ord for hvor paff jeg var når det gikk opp for meg at halve poenget er at du skal LØPE. Prøv det når du ikke har noe å gå på eller energi, når øynene går i kryss og det blåser en iskald vind rundt deg. Det var utendørs og det var jo bare å sette i gang. Jeg husker jeg tenkte “for en flott aktivitet for spiseforstyrrede mennesker, å løpe rundt i en jævla ring, rundt og rundt og rundt for det er jo sånn det metaforisk sett er – og akkurat nå er det akkurat det jeg gjør i praksis også. Hah, skjebnens ironi. Great exercise alternative.”

Når jeg kom hjem var jeg mer sliten enn ord kan forklare og det var ikke noe annet jeg heller ville enn å s o v e. Skulle bare sove “litt”, sånn at jeg kunne få meg en god natts søvn, en hel natt og ikke bare noen timer her og noen timer der, spredt utover iløpet av døgnet. Jaaah. Du kan tro det gikk flott når jeg våknet fire minutter før midnatt, fire timer senere. Just great! Skulle bare se én episode CSI og lakke neglene…. seks timer senere… hmm.

Mamma ringte meg klokka elleve og da hadde jeg bare sovet i fem timer, gjett om jeg var sur? Yes sir. Dritsur før jeg sov en time til på sofaen før jeg sto opp, dusjet og dro til frk.fastlege. Det var mildt sagt en time fra helvete, har ikke ord for hvor jævlig forbannet jeg var. Til slutt satt jeg bare der, mimikkløs, hadde ingenting å si, hadde ingenting mer jeg ville si og ville hvertfall ikke snakke om det hun presset meg på. Ikke det at det var direkte relatert til spiseforstyrrelsen, mer relatert til “livet” som det så fint heter.

Jeg fikk forresten et brev igår. Tuller du med meg? Dette er ikke morsomt, hadde lyst til å rive det i tusen biter der jeg sto ved siden av postkassen å bare la vinden spre alle ordene bortover asfalten. Det gjorde jeg ikke, istedenfor leste jeg brevet med vantro, sint som faen. Fjerde gangen dette dukker opp i postkassen. Jeg har sagt nei tre ganger allerede og trodde tredje gang jeg sa nei var “siste sjanse” – men tydeligvis ikke. Og dette var naturligvis det første frk.fastlege ville snakke om, hun holdt opp brevet mens jeg gikk inn døra og sa “jeg regner med du også har fått dette?” …

Til slutt sa frk.fastlege “hmm.. skal vi gå en tur? Det ser ut som om du trenger litt luft” så vi gikk en tur i retning hjem for min del før vi gikk hver vår vei, hun tilbake og jeg fortsatte hjem.

Gjett hva jeg gjorde når jeg kom hjem? Sov. Jeg bare måtte sove litt fordi jeg hadde mer på dagens program. En av de tingene jeg synes er kjempevanskelig, noe sånt jeg bare ikke har lyst til å gjøre fordi det er så vondt og vanskelig – men jeg gjør det for de menneskene jeg bryr meg mest om her i verden, de jeg elsker. Gudsønnen min har bursdag idag og fyller åtte år, sier seg selv at jeg må dukke opp til det! Klart jeg vil være der – skulle bare ønske at prisen jeg personlig betaler ikke var så vanvittig høy.

Men øyeblikkene får meg til å smile. Når du ser en åtteåring pakke opp en gave og han får akkurat det han ønsket seg mest i hele verden – det smilet! Jeg har ikke ord, sånne smil kan man leve lenge på. Og man kan leve lenge på smilet til seks år gamle jenter som får neglene lakket lilla med glitter på, selvsagt noe jeg foreslo og gjorde.

Haha, arret på lillefingeren min ser ut som en stjerne. Hadde en ulykke med kjøkkensaksa i en alder av… fire år, fem år? Jeg husker vi skulle spise kjøttkaker i brunsaus til middag den dagen og i flere år hadde jeg problemer med kjøttkaker fordi det bare minner meg om det som den gang da – var enorme mengder blod.

Tror forresten ikke jeg har vist dere ringen.
På den ene siden står det “Fragile”, om jeg vrir den står det “Courage” på den andre siden.
Alle spør hvor den er fra, den er custom made så det finnes ingen like, men jeg kan linke dere til henne som lagde den, klikk HER. Hun lager utrolig mye fint!

Men back to the story; angsten fikk virkelig kjørt seg, åtte mennesker pluss meg. Gudmor, mamma, bestemor, bestefar, onkel, tante, William og Elisabeth. En time og tjue minutter – det må telle for noe. Noe av det som gjør mest vondt i sånne sammenhenger for min del – er å se andre spise. Å se andre spise uten problemer, å se andre spise kake og like det. “Vi burde spise kake til middag hver dag” sier onkel og lille Elisabeth på seks år sier “pappa – jeg kommer til å spy” priceless.

Skulle bare ønske jeg kunne delta. At det var uproblematisk å spise ETT lite kakestykke. Først tenkte jeg at jeg kom til å ende opp med å gjøre det – for syns skyld, for deretter å sende det i retur – men ingen spurte meg konkret om jeg ville ha og det er like greit, for da slapp jeg å gjøre det.

“Åh, Karianne! Jeg visste ikke at du skulle komme!” sa William, og sånne ting, når man ser hvor glad noen andre blir – det gjør det verdt det for meg og, at jeg føler at jeg får noe igjen for det personlige kaoset jeg sitter med i hodet. “Klart jeg er her, du har jo bursdag!” Inni meg tenker jeg “Se Karianne, nå har du gledet noen andre – du har gjort noe riktig til tross for alle følelsene som er vanskelige for deg å håndtere.”

Etter det igjen måtte jeg på apoteket, enda mer nutridrinker men det var visstnok tomt i hele landet for akkurat det jeg ville ha, så Oslo må importere flere først. SUKK. Og tror dere ikke jeg har rotet bort frikortet? KRISE, brukte 20 minutter på å lete gjennom alt mulig. Til slutt fant jeg noe som bekrefter at jeg har frikort – men siden de ikke hadde fåttnæringsdrikker – var det ingen krise likevel. Må bare ringe HELFO og få nummeret mitt igjen.

Og nå – det eneste jeg har lyst til å gjøre er… gjett? Å SOVE. Men med tanke på hvor strålende det gikk å skulle sove “litt” så sent på kvelden – prøver jeg for alt det er verdt å holde meg våken sånn at jeg kan få en GOD NATTS SØVN i natt, trenger det virkelig. Litt mer enn fire timer i strekk hadde nok gjort seg. Har en avtale med Therese imorgen, vi skal gå tur. Fint å kunne gå tur om jeg har ladet opp batteriene på forhånd.

På mandag fikk jeg forresten armbånd i posten.
Tusen hjertelig takk Mathilde! Made my day ♥

Og, på mandag dukket det også opp nye bilder av Nick på facebook! Det gledes, bare seks dager igjen nå! Han er virkelig motivasjonen min nå, omtrentlig når det kommer til alt.

ÅÅÅH, gleder meg ihjel.

Men oppsummert – de siste dagene har jeg gjort mye til meg å være. Det føles veldig fint – men nå er jeg skrekkelig sliten men håper det blir bedre med litt mer søvn.

Kjøretur med Lillemi neste. Da går nok kvelden rimelig kjapt. Det føles bra å gjøre NOE. Leve litt, selv om det er vanskelig eller koster. Håper det blir enklere etterhvert.

Advertisements

0 Responses to “Sometimes I get so tired.”



  1. Leave a Comment

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: