Let’s do some living after we die.

Hva skriver man når ord ikke er nok? Hva skriver man når det hele gjør vondt og man ikke vet hverken det ene eller det andre? Hvordan takle? Hvordan akseptere? Hvordan orke? Hvordan forstå når man ikke kan? Hvordan slippe taket når man ikke vil? Jeg kan stille spørsmål i all evighet og jeg vet at sannheten er at jeg ikke vil hverken få eller finne svar.

Det er så jævlig meningsløst.

Og jeg? Jeg sitter her og trykker fordi jeg ikke har noe bedre å ta meg til. Fordi det er tomt for tårer, fordi stillheten er lammende, fordi tomrommet tar all plass. Fordi ingenting gir mening lenger, fordi jeg mistet det siste lille jeg hadde. Du vet det der lille håpet? Det som er så skjørt? Det man har lyst til å trykke mot brystet og beskytte for alt det er verdt? Den lille spiren man desperat forsøker å holde liv i, det ene lille som får deg til å trekke på smilebåndet mens du blunker bort stjernene du har i øynene og vagt forestiller det hvordan det kanskje blir. Hva det kanskje kommer til å bli til. Hvordan noe kanskje skjer og blir til noe fint.

Alt som kan gå galt. Selvsagt finnes det mange faktorer for hva som kan gå galt. Naturligvis har jeg lest gjennom men likevel må det skyves bort. Håp på det beste. Kryss fingrene. Ikke ta bekymringer på forskudd.

Og hva da? Når alt faktisk går galt? Hva da? 

Det lukter… søtt. Det lukter jern. Lukten av jern, dessverre velkjent for min del. Og det er også alt som er igjen.

Nå skjer det noe, tenkte jeg i mitt stille sinn. Jeg reagerer ikke. Pulsen skyter ikke i taket, jeg smiler ikke, jeg dirrer ikke av forventning. Tar det med knusende ro, tenker at ting skjer når det skjer. Tenker at ting tar tid, tenker at det ikke kommer til å skje noe umiddelbart. Leser meg opp på ytterligere informasjon, prøver å finne ut hvor, nøyaktig hvor vi er og i hvilken prosess.

Så tikker meldingen inn. Jeg leser den med vantro og skumleser en gang til. Hva faen er dette, en syk spøk? Det er slettes ikke morsomt i det hele tatt og jeg forstår egentlig ikke hva jeg leser mens hjertet hopper over slag i brystet.

“Dette blir forferdelig triste nyheter Karianne. Fostrene har dødd inni magen hennes. Jeg gråter med deg.” 

Jeg leste ikke riktig, det er det jeg først tror og den første konklusjonen jeg trekker. Så jeg ringer mens hendene skjelver og jeg sier “si det du skrev” men tårene triller nedover kinnene mine. Alt jeg sier er “okei, okei, okei, greit, okei. Greit. Okei”, sannheten er at jeg ikke får puste og ikke vil jeg trekke pusten heller, i frykt for å hikste.

Hvor jeg er? Jeg sitter i den vanlige stolen, den jeg alltid sitter i, på kontoret til frk.psykolog. Liveshow av tidenes sammenbrudd. Sånn ser det altså ut når verden brister og hjertet knuser, når tårene triller og ord ikke er nok. Jeg biter i meg de eneste ordene jeg har lyst til å si “er du seriøs, tuller du med meg?” men jeg vet inni meg at virkeligheten er virkelig selv om alt føles diffust og langt borte. Uvirkelighetsfølelsen til tross for den knusende virkeligheten, tar all plass. Det finnes ikke ord å si. “Okei, men jeg legger på nå” sier jeg før jeg legger på, det er ikke mer å høre og ingenting betyr noe uansett.

“Hva skjer?” sier hun. “Alle er døde” sier jeg mens tårene triller. Stillhet. 

Sannheten er forferdelig. Hvordan fostrene råtner inni livmoren, hvordan det som kommer ut er brunt og grønt, hvordan det lukter kvalmende søtt, jern, hvordan merkene på lakenet ser ut. Hvordan jeg helst ikke ville tro at noe var galt samtidg som jeg holdt en gryende glede på en armlengdes avstand. Nekter meg selv å reagere før jeg vet hva jeg har å forholde meg til. Jeg får aldri vite hvor mange det var. Jeg får aldri vite hvilke kjønn det var. Og Zophia, hun lille jeg håpet å beholde selv? Hun puster ikke. Ingen puster. Ingen beveger seg. Ingen lever. Fordi døden er et faktum og slutten er grusomt brutal.

“Hva farer gjennom hodet ditt av tanker nå?” og jeg svarer, sier sannheten; “ingenting”. Jeg tenker ikke, jeg vet ikke om jeg føler? Men noe gjør åpenbart vondt for tårene fortsetter å trille. Jeg går etter en stund, twitrer om død og fordervelse fordi jeg ikke vet hva annet jeg skal gjøre. Alle vet at jeg ventet valper, de aller fleste vet hva det betydde for meg, mange gledet seg på mine vegne, mange gledet seg til bilder, å late som noe annet hadde vært nyttesløst uansett. Jeg gråter ikke mens jeg går opp bakken og hjem men tårene triller så fort jeg synker ned langs veggen og ser meg selv i speilet. “Si at det ikke er sant” sier jeg til refleksjonen av meg selv, som om hun kunne ha alle svarene jeg ikke vil tro på. Jeg vandrer inn i stua og i øyekroken ser jeg valpekassen. Det første som streifer meg er at jeg har lyst til å brenne den. Brenne dette. Ta vekk og utslette alt som kan minne meg på dette, late som om ingenting har skjedd, som om ingenting er galt. Jeg går inn på soverommet og legger dyna til side. Ser på lakenet. Ser på flekkene. Ser på de jævla flekkene som jeg lurte på hva var for noe bare noen timer tidligere. Jeg gråter og innser at det er jævlig meningsløst å ikke skulle hikste, idag har jeg lov. Jeg ligger i senga med jakken enda på, og hikster, priser meg lykkelig for at ingen er hjemme oppe, ingen kan høre meg, ingen kan se meg. Det er bare meg og stillheten, avbrutt av tårer og hikst. Fordi livet ikke eksisterer og ingenting gir mening.

“Hvordan går det?” sier mamma. “Det går fint” sier jeg. Hva faen skal jeg si? “Fint og fint… du har lov til å være lei deg” sier mamma. Jeg sier “okei” fordi det ikke er noe annet å si. “Og Zahra?” sier jeg bittert og ser for meg at hun skal dø hun også, som flagget på toppen av kransekaka. “Hun har det fint” sier mamma “antibiotikakur også håper vi å unngå infeksjon.” Jeg stirrer på valpekassa. “Det var noe jeg skulle si, men jeg glemte det” sier jeg. Stillhet.

This is how the story goes, this is how the story ends. 

You know I can’t let you slide through my hands. I watched you suffer, a dull aching pain. Now you’ve decided to show me the same. No sweeping exits or offstage lines, could make me feel bitter or treat you unkind. I know I dreamed you a sin and a lie, I have my freedom but I don’t have much time. Faith has been broken, tears must be cried. Lets do some living, after we die. (The sundays – Wild horses)

Advertisements

34 Responses to “Let’s do some living after we die.”


  1. 1 Marthe 14. May 2012 at 15:19

    Herregud. Karianne. Ville ikke tru at d va sant da æ leste tweetan dine, ufatteli. Gråt me dæ. <3

  2. 2 Rina 14. May 2012 at 15:36

    hei..

    veldig veldig trist dette her :((

    Ga dåkker na herpes vaksine? for dette hørtes veldig ut som den eine gangen hunden t søsteren min mista :(

    • 3 karianne 14. May 2012 at 18:15

      Herpes er et virus, kan man vaksinere mot det? Man kan gi antibiotika (synolux) en ukes tid før parring og en uke etter parringen og stådagene for å fjerne e-coli bakterier. Vi ble anbefalt å ikke gjøre dette, så vi har ikke gjort det.

      • 4 Rina 14. May 2012 at 22:22

        vetsje om d e ein vaksine eller ka d e, men me sko gi d t tispå 2 uker før termin eller noge.. va herpesen som tok knekken på 2 av kullå t tispå + kullsøsknene t den einaste øvelevende t d siste kullet (som nesten døde sjøl).. ca. alle hunder har herpes

  3. 5 Laila 14. May 2012 at 15:37

    Det gjorde meg bare trist å lese dette Karianne min…så tragisk..jeg vet hvor mye du så fram til dette..Jeg har ikke ord, så jeg vil legge igjen masse klammer og kjærlighet til deg <3

  4. 6 Anja 14. May 2012 at 15:58

    Jeg vet nesten ikke hva jeg skal skrive. Det er bare så utrolig meningsløst og urettferdig at sånne ting skjer. Sitter med tårer i øynene. Tenker på deg.

  5. 7 Marlene 14. May 2012 at 16:04

    åh, så ufattelig trist..
    dette fortjener ikke du :(
    men fortsett å kjempe , du er sterk !

  6. 8 Em 14. May 2012 at 16:20

    Ånei :(( Huff. Utrolig trist <3

  7. 9 *~Ane~* 14. May 2012 at 16:27

    Dette gjorde ufattelig vondt å lese. Hold on <3

  8. 10 Andrea Nornes 14. May 2012 at 16:52

    <3 jeg føler med deg, virkelig. Selv måtte jeg avlive hunden min på tirsdag, så jeg kjenner veldig godt på følelsen..

  9. 12 Miriam 14. May 2012 at 17:13

    Så utrolig trist :sad: og urettsferdig ikke minst, at du skal være nødt til å gå gjennom så mye :sad: Har egentlig ikke ord, så altfor trist <3

  10. 13 Marthe H 14. May 2012 at 17:46

    Åh, Karianne. Jeg er så utrolig lei meg for å høre dette, verden er så uendelig urettferdig. Jeg fatter ikke at det går an. Tenker masse på deg nå, aksept er noe av det aller vanskeligste. Ord blir liksom ikke nok, håper du kjenner støtten alikevel. <3<3<3

  11. 14 Elisabeth :) 14. May 2012 at 18:43

    Nei, nei, nei. Dette skulle ikke skje, og det var veldig trist å lese. Hadde virkelig gledet meg på dine vegne til Zahra skulle få valper. Håper likevel du kommer greit gjennom dette. Sender mange, gode klemmer!!

  12. 15 svartphvitt 14. May 2012 at 18:44

    Har ikke ord for hvor forferdelig trist dette er! :sad:

  13. 16 Destgirl 14. May 2012 at 18:58

    Uff så trist og vondt :cry: :sad: <3 <3

    *trøsteklemmer* <3

  14. 17 Line 14. May 2012 at 18:59

    Jeg leste meldingene dine på Twitter og håpet på at det ikke var sant. Helt forferdelig. Sender masse støttetanker og klemmer.

  15. 18 Odyne 14. May 2012 at 19:50

    Verden er urettferdig, dette fortjente du absolutt ikke.. Sender en klem til deg, og en til Zahra ♡

  16. 20 Vibeke 14. May 2012 at 21:23

    Dette var veldig leit og lese. :( sender deg en stor klem. <3

  17. 21 Flammefugl 14. May 2012 at 21:29

    Dette var vondt å lese Karianne. Jeg deler litt av sorgen med deg jeg også.

    Hvordan er det nå fremover? Dere har vel mulighet til å prøve igjen? (Ikke for å strø salt i noen som helst sår altså, jeg er bare nysgjerrig og vet ikke. Du må bare unnskylde meg hvis jeg stiller et dumt spørsmål.)

    Stor klem!

    • 22 karianne 15. May 2012 at 01:08

      Alle sier “du må prøve på neste løpetid” (andre oppdrettere pluss dyrlegen) men jeg vet ikke om jeg vil. I don’t know. Det er mitt valg, min hund, min avgjørelse og jeg vet ikke og vil per her og nå ikke ta stiling til akkurat det. Third time is the charm? Jeg vet ikke. Det er ikke et dumt spørsmål forresten, er det bare et spørsmål jeg ikke har svar på her og nå.

  18. 23 mitthjerte 14. May 2012 at 22:30

    Dette var fryktelig, rett og slett :( Klemmer til deg og Zahra!!

  19. 24 Mira 14. May 2012 at 22:42

    Huff, dette fortjente virkelig verken du eller Zahra. Nå føles det nok som om verden går fullstendig mot deg, men du er flink og sterk. Jeg har lest bloggen din i flere år nå, og utenfra virker det som du er på riktig vei. Det er så urettferdig at du ikke skal få tilbake den gleden med å kunne kjøre bil igjen, og valpelykken, på enda en stund… Prøv å ikke gi opp, ikke tenk at alt har gått til helvete og at de fremskrittene du har gjort, og gjør, ikke teller i den store sammenhengen. Du er så sterk. Mine egne problemer visner, når jeg leser bloggen din. Du aner ikke…

  20. 25 Katrine 14. May 2012 at 23:11

    Uff. Jeg vet ikke hva annet jeg kan si bortsett fra at det er utrolig trist. Og jeg kjenner tårene presse på her også nå, fordi det er helt forferdelig å miste håpet. Å miste noe du har ventet lenge på og som betyr så mye. Og det er lov å være lei seg, det er lov å være sint, og det er lov å tenke at alt er meningsløst. Men blir det for skummelt (slik det ihvertfall ofte blir hos meg) så er det også lov å søke hjelp, en skulder å gråte på, en hånd å holde i, en sofa å sitte på, bare til den værste stormen har blåst over.. Så sender jeg mine beste tanker til dere, og håper at tiden ikke bringer enda flere skuffelser og tragedier din vei, du har måttet tåle mye allerede.

  21. 26 Ingvild 15. May 2012 at 10:21

    Huff… Føler virkelig med deg nå. Vet ikke helt hva jeg skal skrive. Men hvis de døde i magen så var de kanskje ikke friske, og da er det kanskje like bra at de døde nå og ikke senere. Jeg vet ikke, jeg tenker i alle fall sånn. Sender mange klemmer til deg og Zahra… Ønsker dere masse lykke til hvis dere bestemmer dere for å prøve en gang til.

  22. 27 Lille Moda 15. May 2012 at 10:38

    Å, kjære deg, jeg får helt vondt inni meg når jeg leser dette… Det var ufattelig trist lesning, jeg føler sånn med deg. Å miste håpet er noe jeg så absolutt kan kjenne meg igjen i, det er så tomt og forferdelig på en og samme gang… Tenker på deg, og håper du klarer å finne noen å trøste deg med i den verste tiden. Det er ikke lett, jeg vet det. Smerten vil bli mindre med tiden, selv om det er en fattig trøst. Sender deg mange gode tanker, og en varm klem ♥

  23. 28 Eva Strømholt 15. May 2012 at 16:25

    Så trist tenker på deg.

  24. 29 Heidi 15. May 2012 at 19:08

    Å NEI!!!! herregud!!! KONDOLERER , så grusomt trist!!! meningsløst!!! Off, jeg ventet i spenning med deg, og nå gråter jeg med deg! Dette skulle jo ikke skje.. :cry:

  25. 30 vibeke =) 15. May 2012 at 20:47

    nei og nei og nei. :( dette var veldig trist å høre Karianne. Har skjønt at valpene var noe du gledet deg veldig til, og at det var noe som gå deg motivasjon og mening. leit at det gikk galt. Men heldigvis er Zahra frisk, og det er nå iallefall bra, veit hu også betyr utrolig mye for deg. vet ikke hva mer jeg skal si. men masse klemmer sendes din vei.

  26. 31 aboxof-chocolate 16. May 2012 at 14:02

    Så leit Karianne… Jeg veit virkelig ikke hva jeg skal skrive, og det er vel egentlig ingenting jeg kan skrive, for jeg vet så godt hvor mye dette betyr for deg. Men jeg legger igjen gode tanker <3 <3 <3

  27. 32 Oda 16. May 2012 at 20:12

    Nei! Jeg sitter her med klump i halsen og tårer i øynene. Du hadde virkelig ikke fortjent dette. Det er helt grusomt! Varme tanker går til deg og Zahra.

  28. 33 Linn L. 19. May 2012 at 18:27

    Har ikke ord, bare kjærlighet <3<3<3<3<3<3<3

  29. 34 Anne-Grethe 20. May 2012 at 16:24

    Nei, så trist :cry:


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: