Til veiens ende.

Lørdag. Om du noen gang har vært innlagt på sykehus vet du kanskje at tiden står stille i helgene? Vel, kanskje ikke på ungdomspsykiatrisk, men i voksenpsykiatrien og på den somatiske siden står det ofte stille. Det er liksom ingen verdens ting som er spennende som skjer. Så fram til å kjede meg halve dagen (sarkasme!) før jeg skulle gå min “obligatoriske” tur hjem for å trene.

Well guess what? Noen lurte på om jeg ville være med å kjøre tur, og når sier Karianne nei til å sette seg i en bil? Så og si aldri. “Jeg vet nøyaktig hvor vi skal”, “du kjører, versegod!” Det var virkelig befriende å bare kjøre avgårde uten å tenke på hverken det ene eller det andre. Været var fint, asfalten tørr mens snøen enda ligger rundt omkring. Parkeringsplassen til skiløypene var smekkfull, tydelig at enkelte er desperat etter å få med seg årets siste skitur. Jeg for min del gleder meg til all snøen er borte, jeg savner grønt gress og sommer. Jeg elsker dager som aldri glir over til natt, elsker dagslyset døgnet rundt.

Vi kjørte langt. I to timer. Over ei bru og over på ei lita øy hvor vi bokstavelig talt kjørte til veiens ende. En sånn dag hvor det er fint å legge merke til verden, til detaljene, til helheten, til skjønnheten i noe så simpelt som omgivelser.

Idyll. Noe så simpelt gjorde dagen så mye bedre. Og langt fra kjedelig.

Når jeg var yngre og også frisk – la jeg aldri merke til noe rundt meg. Jeg husker spesielt en skitur, jeg vet ikke hvor gammel jeg var? Ti år? Elleve? Hadde ikke lyst for fem flate øre og når vi hadde kommet halvveis til målet sier onkelen min “ja, er det ikke flott?” og jeg sa… “akkurat det samme som i fjor og året før der igjen.”

Ser du detaljene?

Egentlig er det sånn at jeg ikke skal dra ut eller hjem etter klokka seks, men idag var jeg skråsikker på at det ikke hadde noe å si fordi jeg visste på forhånd hvor jeg har hodet mitt. Innstilt på riktige valg. Deretter fikk jeg snakket meg fram til at det kom til å gå helt fint og dra ut klokken 1830 og være tilbake til 2030.

Det er rart hvordan angsten av og til er så sykt ulogisk. Minst én gang i uka går jeg hjemmefra og ned på sykehuset for polikliniske avtaler, for deretter å naturligvis skulle gå hjem igjen. I Desember eller tidlig i Januar gikk jeg hjem fra sykehuset mens jeg var innlagt, ergo bare halve veien – men fikk et skikkelig panikkanfall. Det var helt jævlig og jeg tilbragte tiden hjemme til å ligge i senga for å roe ned systemet. Derfor er jeg enda litt redd for å gå hjem når jeg er innlagt, selv om det i praksis bare er den samme ruta speilvendt. Ikke er det langt heller, sju minutter opp og fire minutter ned.

Med andre ord utfordrer jeg angsten ekstra hver gang jeg forlater avdelinga og går hjem. Kjente det sykt godt i magen før jeg gikk ut døra. Det eneste jeg kan gjøre er å fortsette og gå. Ikke gå for fort, ikke stresse, ikke løpe, ikke få panikk. Men til gjengjeld føles det veldig bra å låse opp døra hjemme når det går fint likevel. Det er vanskelig å venne seg til tanken på at “skjer det, så skjer det” når det kommer til det jeg er mest redd for (kollaps/epilepsianfall). Det er ingenting jeg kan gjøre med det og det eneste jeg gjør er å bekymre meg grenseløst og kaste bort en halv haug med tankekapasitet på å kverne på noe som er uforutsigbart.

“Jeg kommer tilbake hvis det blir kjipt.” – “Ja, kom tilbake hvis det blir kjipt. Eller ring så kan jeg snakke med deg.”
♥ til menneskene som jobber her og gjør jobben sin grundig. De som sier mer enn “ut ja? God tur.” De som spør, de som vil ha svar, de som vil vite hvorfor jeg tror det kommer til å gå bra, de som spør hva jeg tenker, de som lytter selv når jeg begraver ansiktet i hendene mine og sier “herregud, det er så teit, jeg skjemmes…” fordi jeg konstant er redd for at folk ikke skal forstå. Men noen forstår og de er gull verdt.

Det gikk fint hjemme og det uproblematisk å gå ned igjen. Logikk, hvor er du? Slipper ikke unna en smule “er du sikker på at du har trent nok?”, den lille stressende stemmen som aldri riktig kan tilfredsstilles.

Klokka er snart halv elleve og derfor er også dag nummer sju over. 02:37 er det konkrete klokkeslettet som markerer døgnene, men dagen er over og det finnes ikke hverken triggere eller muligheter nå. Det føles fint. Kommet for langt til å ødelegge det nå? En dag om gangen. Det er ikke så mye annet å gjøre. En kamp i slengen. Nytter ikke å skulle gjøre alt på en gang og ti ting halvveis. Heller gjennomføre én og én oppgave grundig.

Fem dager til utskrivelse. Jeg gleder meg faktisk. Eller, jeg gleder meg masse. Selvsagt på grunn av Zahra. Naturligvis. Endelig har jeg noe å se fram til, endelig har jeg noe å glede meg til! Jeg kan faktisk ikke huske sist jeg gledet meg til noe på denne måten. Kanskje i September når jeg ventet på at det skulle bli Oktober sånn at jeg kunne flytte inn i leiligheta. Det er ganske lenge siden.

Jeg prøver å lære meg selv at det er nytteløst å bekymre seg før man må. Å tenke mindre på alt som kan gå galt, om noe går galt – så går det galt – og da blir det kjipt uansett, så all den tiden, alle dagene som går med til bekymring? Bortkastet.  Such a waste of time and energy.

Advertisements

12 Responses to “Til veiens ende.”


  1. 1 Elisabeth :) 5. May 2012 at 21:48

    Kjempefint bilde! er enig med deg i det med detaljene, selv om jeg ikke akkurat er den beste til å se dem…det er du! :grin: Er glad det gikk fint hjemme, og at du i det hele tatt fikk lov til å gå ut etter at du egentlig skulle vært hjemme. Det er bra! :) Liker også det der med å ikke tenke negativt før en må…på en måte. Du er så reflektert, og utrolig flink til å skrive. Vær stolt over det! ;)

    *Heier veldig på deg*

  2. 2 Flammefugl 6. May 2012 at 17:47

    Elsker detaljene, alle som en. Det bildet der var helt nydelig, og jeg vil også på en sånn biltur. Bilturer er jo egentlig ganske fine.

    Du har nok rett i at det er bortkastet med all tiden man bruker på å grue seg eller bekymre seg eller tenke at man ikke vil når man må. Det er greit å planlegge, men når det er noe som skjer uansett er det jo i grunn bedre å bare innfinne seg med det heller før enn siden.

    Klem

    • 3 Flammefugl 9. May 2012 at 14:50

      Hvis du forresten skulle kjede deg og plutselig finner ut at du er interessert i å se hvordan mitt første forsøk på sånne galaksenegler ble, så her: http://utavflammene.blogspot.com/

      (Andre innlegg fra toppen, foreløpig)

      I am not proud, haha. Men andre forsøk ble hakket bedre, så det går vel til slutt.

      • 4 karianne 11. May 2012 at 22:17

        Det ble jo ikke verst da! Synes de var fine jeg. Og jeg elsker den der grønn/blå/havfargede lakken fra Gosh, har samme and I adore it!

      • 5 Flammefugl 16. May 2012 at 09:35

        Nåja, de kunne blitt en del hakk bedre! Haha. Satser på at resultatet blir bedre når jeg får tak i svart neglelakk for å ha “nederst”.

  3. 6 Pia 6. May 2012 at 20:29

    Så vakkert bilde. Detaljene i det er overveldende. Jeg elsker å se små glimt av detaljer i verden rundt meg. Jeg gleder meg på dine vegne i forhold til valpene. Det blir så spennende! Du er sterk. Du kjemper. Her og nå. Det er det viktigste av alt. <3 HeierPåDegKlem!

  4. 7 Even Johan Heden 6. May 2012 at 22:58

    Hei jeg leser bloggen din litt av og på, når jeg gidder liksom ;P
    Jeg bare lurte på om du var inne på Silsand psykiatriske senter for der har jeg nemlig vært på tvang engang

    • 8 karianne 8. May 2012 at 13:27

      Har vært der ja. Sikker på at du var på tvang? Frivillig tvang kanskje (trussel om Åsgård om du ikke går med på å legge deg inn), for de legger ikke inn pasienter på paragraf 3.2 eller 3.3 på åpne avdelinger.

      • 9 Lise 15. May 2012 at 18:06

        Jeg er på en åpen avdeling, og her kan de tvangsinnlegge folk. De verste tilfellene går selvsagt rett til lukket avdeling, men for de som kanskje er litt mer oppegående så kan de komme hit. Denne avdelingen er en åpen akuttavdeling da, men tidsrommet for innleggelsene her er veldig variert, og de kan ta i mot både akutte tilfeller og lengre innleggelser. Rammene her er strengere enn “vanlige” åpne avdelinger, og de som er for syk til å komme på en vanlig åpen avdeling men frisk nok til å ikke havne på lukket, de kan være her. Noen har utgang med følge, og noen har utgang i f.eks en halvtime etter avtale. For de som er innlagt frivillig, så er det ikke krise om de ikke holder tidsrammene etter punkt og prikke, men for de tvangsinnlagte så ringer de politiet rimelig fort om personen ikke kommer til avtalt tid.
        Leste en plass at åpne avdelinger kunne ta inn folk på tvang hvis de søkte om det og fikk hjemmel. Kan egentlig ikke så mye på det området, men veit om flere tilfeller, og veit hvordan det er her :)

  5. 10 Laila 6. May 2012 at 23:34

    Gleder meg å lese at du gleder deg :grin: Er så glad på dine vegne nå vennen <3

  6. 11 Isabel 7. May 2012 at 10:13

    Jeg kjenner meg så godt igjen det med å se detaljer. Før så jeg ikke de små tingene, de vakre detaljene som gjør verden idyllisk, men etter at jeg ble syk – ja, da ser jeg de. Det er nesten litt trist å tenke på at man må bli virkelig syk for å sette pris på de små tingene i livet.
    Utrolig stolt av deg over at det gikk bra hjemme! :grin:
    Mange gode, varme klemmer og tanker til deg!<3 Stå på!

  7. 12 Lise 15. May 2012 at 17:51

    Jeg synes at angsten din virker logisk. For hvis du anser avdelingen som en trygg plass å være – så føles det tryggere å gå mot avdelingen, enn fra avdelingen. Siden du har angst for å få epilepsianfall, så er det ikke ulogisk at angsten da vokser når du skal være aleine. Går du mot avdelingen er du trygg når du kommer frem, så da kan du ubevisst tenke at “snart fremme, snart trygg” – både når det gjelder frykten din og eventuelle reaksjoner. Kan hende at det ikke er slik, men det var det første jeg tenkte på når jeg leste det du skrev :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: