Get your head on straight.

It’s been a while ser jeg. Har forsåvidt kladdet noen innlegg, men.

Uka som gikk har vært vanvittig vanskelig. Jeg blir litt tom for ord. Vet ikke hva jeg skal si, hva jeg kan si, hva som egner seg å si, men det er ikke så nøye akkurat, nøyaktig hva. Det handler om skadetrang på grunn av en spesiell trigger. Skadetrang fra helvete, jeg har ikke hatt så stor trang til å skade meg selv på tre år. Helt, helt jævlig. Den første triggeren dukket opp forrige tirsdag og det kjennes ut som om noe eksploderer inni meg, jeg blir liksom varm, skjelver, har bare lyst til å gjøre det ene jeg må kjempe for å ikke gjøre. Men jeg fant en løsning, jeg brukte sikkert tre timer på å lakke neglene istedenfor. Tror det er min favoritt distraksjon for tiden. At jeg har komplisert design på neglene betyr enten at jeg har kjedet meg vanvittig eller prøvd å holde ut noe som er jævlig vanskelig.

Ja, jeg brukte alle altså. Fra øverst til venstre og nederst til venstre.

Look on the bright side?

14 days to go. Sånn cirka. Mellom 15. – 17. mai omtrent.

Men så kom fredag. Dråper i et vannglass. Et glass som i utgangspunktet var ganske fullt. Dråpe nummer en den dagen var tallene på vekta som viste omtrentlig to kilo opp på like mange dager på grunn av spising og spying. Enorm frustrasjon. Deretter kom den siste dråpen, den som fikk det til å renne over og vel. Det må være den desidert verste dagen jeg har kommet meg gjennom på minst ni måneder. Har ikke ord. Tårer, raseri, sammenbrudd, sinne, desperasjon, frustrasjon, håpløshet, faenskap, kontrolltap men likevel ikke destruktivt, tårene triller og triller, jeg får ikke puste. Hikster. Bare helt jævlig.

På lørdag følte jeg meg helt ødelagt. Helt tappet og tom, ingen energi, det føltes som om jeg holdt på å bli forkjølet eller få influensa. Humøret var på bunn og jeg orket ikke å kjenne på følelser akkurat den dagen, flyktet gjennom mat istedenfor.

På søndag stirret jeg på både piller og barberblader mens tankene raste. I all hovedsak veide jeg konsekvensenes pris mot hverandre, er det virkelig verdt det? Er du virkelig der at du ikke bryr deg? Er du virkelig der at du er klar til å kaste deg utenfor stupet? For dette? 23 måneder uten overdose (15. Mai 2010) og 23 måneder uten sting i armene (25. Mai 2010). Det som gjorde vondt var ikke en gang mitt rot. “Ikke gjør det til ditt problem, ikke gjør det til ditt problem, ikke gjør det til ditt problem Karianne!” Det endte med at jeg ringte noen i teamet mitt, på en søndagskveld og sa “si at jeg ikke skal ta tabletter!” noe jeg også fikk høre og etter det gikk det bedre.

Igår dro jeg på sykehuset og la meg inn på psykiatrisk avdeling som planen har vært i flere uker nå. Kanskje like greit? Men jeg var likevel så ufattelig sliten, så jævlig lei, tårer ganger tre, ganske sint og oppgitt. Det eneste jeg hadde lyst til å gjøre etterhvert som timene gikk – var å skrive meg ut igjen. Det er hardt å velge og gjøre noe som er vanskelig, noe du vet kommer til å gjøre vondt.

Men det var bedre igår og idag er det “okei” på et slags vis. Gått en tur med Elin, skrapet skrapelodd, gått hjem for å sjekke postkassen. Skal hjem senere også, for å trene etter å ha diskutert, prøvd å finne det beste alternativet og et kompromiss. a.) skippe noen kalorier her og der fordi mengden i seg selv virker skremmende, b.) innta alle kaloriene med risiko for oppkast i etterkant eller c.) innta riktikg kalorimengde (i forhold til det som er målet, som faktisk er en økning på 500kalorier) og heller trene litt istedenfor. So that’s how it is. Det er SÅ vanvititig my enklere for meg å få i meg flere kalorier om jeg føler meg sliten i kroppen. Da blir det utrolig mye enklere for meg at det er logisk å fylle med på mer energi når man føler seg slapp og sliten. Det funket på mandag, det funket igår og satser på at det fungerer idag også.

“There’s a crack in my wall”
The Doctor: Must be a hell of a scary crack in your wall.
(Med mindre du har sett femte sesong av Dr.Who tar du neppe poenget men akkurat den der, crack in the wall – er velkjent for alle som er fans, eller “Whovians” som det heter)

Må nesten le. Klistremerker altså, oh the joy. Og jeg fikk flere.
(Fangirling  cheeky smiles will be cheeky, dagens.)
“It’s bigger on the inside” og det har vel aldri stemt bedre. iPad. Som jeg twittret for noen uker siden “If you haven’t watched Dr.Who you’ve seriously missed out on something that’s bigger on the inside.”

Av og til er det vanskelig å balansere, vanskelig å skille mellom det som er konstruktivt og destruktivt, vanskelig å ta et valg og stå for det, vaskelig å holde fokus, vanskelig å stå i det, vanskelig å ikke skulle flykte, vanskelig å puste, vanskelig å finne de riktige grunnene og la de få den betydningen de fortjener.

Men. Det går bedre nå.
Har sortert kaotiske tanker og klart å trekke fram det som er viktig. Formen er bedre fysisk, influensasymptomene var nok heller symptom på ekstrem utmattelse og oppgitthet. Tankene begynner å klikke på plass igjen og jeg har bestemt meg – tror jeg – for å prøve å forholde meg til disse ekstra 500 kaloriene. Ikke at det er økning i forhold til forrige innleggelse men det er økning i forhold til det kaloriinntaket jeg falt tilbake til mens jeg var hjemme.

Og ett siste men; dette er min siste innleggelse, forhåpentligvis på lenge, lenge. Skal ut neste torsdag og burde vel strengt tatt hoppe i det og gjøre ALT som er vanskelig, holde ut den siste biten. Når jeg da kommer hjem er nok hodet mitt i full Zahra-valpe-modus, og det i seg selv – er god nok grunn til å holde ut.

Og, nye motivasjonskort! Made by: Therese. (okei, jeg klistret på klistremerker da, måtte jo bidra litt.)

Advertisements

13 Responses to “Get your head on straight.”


  1. 1 Linn 2. May 2012 at 15:14

    Glad det går bedre for deg nå, Karianne!! Stolt av deg. :)

  2. 2 Monika 2. May 2012 at 15:41

    Virker utrolig grei de motivasjonskortene dine. Nesten så jeg vurderer å lage noe lignende for meg selv. Det er jo greit med en påminnelse om ting når ting virkelig går i krøll.
    Lykke til med innleggelsen og gleder meg til å forhåpentligvis få se bilder av noen Zahra “babyer” snart :)

    • 3 karianne 2. May 2012 at 20:40

      Det hjelper mer enn jeg hadde trodd. Har dem i pengeboka liksom, så ser dem jo nesten alltid før jeg skal møte noe vanskelig.

  3. 4 Trine 2. May 2012 at 15:43

    Så fine negler. Er den ene av neglelakkene en av dem som jeg har sent? Håper denne uke blir grei. <3

  4. 6 Tine 2. May 2012 at 17:21

    Så fine negler <3
    Synd å høre du har hadd det så vanskelig,
    Men RESPEKT til deg som faktisk greide å ringe etter hjelp,
    og ikke bare gav etter for et impulsivt innfall.

    Stor klem <3 :razz:

  5. 7 Renate 2. May 2012 at 18:04

    Utrolig trist at det begynte å gå dårligere for deg, jeg kjenner igjen følelsen av at overdose føles som eneste svaret på vonde følelser. Jeg håper ting stabiliserer seg i matveien også! Og Zarah er utrolig søt. :)

  6. 8 Snø 3. May 2012 at 07:49

    Trist å høre at du har det vanskelig, håper ting kan bli litt bedre nå når du blir innlagt! En ting jeg lurer på; vet du hvordan farge det blir på valpene til Zarah? For han-hunden var jo ganske mørk i pelsen?
    Klem <3

    • 9 karianne 3. May 2012 at 12:40

      Aner ikke farger, umulig å forutse sånne ting når hundene er flerfargede i utgangspunktet.
      Klem tilbake ♥

  7. 10 Emma 3. May 2012 at 15:20

    Ah, godt å høre fra deg igjen!Du skal vite at jeg har tenkt på deg,mye.
    Fantastisk bra at du klarte å motstå skadetrangen Karianne, det er sterkt. Du er sterk!
    Nydelige jenta!
    Fortsett den viktige kampen!Den er betydningsfull og det er du også!
    Stor klem til deg

  8. 11 Laila 3. May 2012 at 22:50

    Godt å lese at du har fått stablet deg litt på beina igjen. Rise and shine you know. Du har fine ting å se fram til, ting du har ønsket deg lenge, 2 uker igjen ca., det blir konge kjære :grin:

    <3

  9. 12 LilleStille 4. May 2012 at 06:20

    Jeg synes at du er en vakker fighter!

  10. 13 RG 4. May 2012 at 11:20

    Hei Karianne,

    leser bloggen din og blir beskymret når du ikke skriver ny innlegg. Er kjempe stolt av deg og vet at du skal klare dette.

    Stå på!


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: