What went wrong?

Så ufattelig meningsløst. Det er det det er. Jeg har liksom ikke ord. Lurer mest på hvorfor. Hva er vitsen, vitsen med dette? Hvorfor skjer det egentlig? Jeg føler meg tom, som om det er for mye å ta inn, forstå eller akseptere. Vet ikke lenger hva godt jeg skal gjøre når det føles som om jeg har gjort alt jeg kan. Jeg kan ikke peke på en trigger fordi jeg gjør mitt beste for å ta alle forhåndsreglene. Det gjør meg frustrert når jeg ikke finner en utløsende årsak, en trigger. Da virker det bare mer meningsløst og enda mer håpløst.

Jeg har skrevet det før, gjentatte ganger, om og om igjen, hva det betyr for meg, hvor vanskelig det er å akseptere å vente. Likevel er det bare det det er og ingenting mer jeg kan gjøre.

Kjøreforbud i tolv nye måneder. Dette er det tredje året, på rad. Jeg var nesten i mål og skulle holde ut til April. Var så nesten i mål når jeg fikk beskjed om å vente til august, synes det var kjipt nok. Men nei. April 2013. Om jeg spør “hvorfor” er det ingen som kan svare meg uansett.

Jeg satt bak rattet den dagen i August 2009. Øvelseskjøring, lykkelig uvitende om at det skulle rives ut av hendene på meg og bli noe jeg ikke fikk lov til å gjøre.

Det var kjipt å høre det første gang. Kjøreforbud i tolv måneder. Jeg holdt ut. Kom meg over målstreken 26. Mars 2011. Lettelsen varte i ni dager og jeg satte meg ikke en gang bak rattet iløpet av disse ni dagene, endelig var kjøreforbudet borte og jeg trodde jeg skulle få mange, mange muligheter til å kunne sette meg bak rattet, øvelseskjøre og kjøre opp.

Når jeg var liten pleide vi å dra på bilferier, ofte. Jeg har ikke tall på hvor mange ganger vi har kjørt Norge på langs, fra Drøbak til Tromsø, tur retur, Harstad – Bergen, Harstad – Eidsvoll, Harstad – Tromsø og så videre. Turer til Sverige, til Russland, kjørt hit og dit, lange strekninger hvor det noen ganger tok flere dager å komme til målet, destinasjonen. Når jeg var veldig liten synes jeg det var ganske kjedelig å skulle sitte i en bil så lenge, som enebarn med to foreldre.

Jeg begynte å øvelseskjøre når jeg var seksten, jeg har kjørt lange strekninger på tretti mil med mamma eller pappa. Frihet. Det var det det betydde for meg. Friheten til å kunne sette meg i en bil og kjøre dit veien tok meg. Jeg føler meg helt latterlig bra når jeg sitter i en bil. Å kjøre tur med Elin eller Lillemi er noe av det fineste jeg vet om fordi det gjør meg så glad. Om jeg har en dårlig kan det å kjøre en tur i godt selskap reparere det meste.

Jeg var skuffet i Februar når jeg fikk vite at jeg måtte vente til August istedenfor April.

Å da få beskjeden om å vente i tolv nye måneder… Jeg har ikke ord. Mamma lurte på om det er noe man kan gjøre for å forhindre at det skjer igjen. I bitterhetens navn skrev jeg fem bokstaver “flaks”. Jeg skjønner jævlig godt at jeg ikke har en dritt bak rattet å gjøre i en tilstand som tilsvarer at jeg ikke bare er en fare for meg selv, men for andre også. Jeg hadde ikke klart å leve med å ha kjørt på noen, drept dem fordi jeg fikk et epilepsianfall bak rattet – det er ikke det konkrete som er problemet. Det er det emosjonelle og hva det betyr for meg som er problemet.

Hvordan akseptere noe man ikke klarer å akseptere? Hvordan svelge det når det sitter fast i vranghalsen, akkurat der hvor man ikke får puste og ikke klare å gjøre hverken det ene eller det andre? Den følelsen, kvelningsfornemmelsen. “Jeg kommer aldri til å få lappen”, sånn føles det. Gang på gang på jævla gang, målet glir bare lenger og lenger unna, til jeg ikke ser det lenger fordi det ligger så vanvittig langt unna.

Stuck in her daydream 
Been this way since 18 
But lately her face seems 
Slowly sinking, wasting 
Crumbling like pastries 
And they scream 
The worst things in life come free to us.
[Birdy – The A Team]

Advertisements

13 Responses to “What went wrong?”


  1. 1 Trine 20. April 2012 at 15:36

    Sender deg masse av gode klemmer snille Karianne <3

  2. 2 Sandra Jeanette 20. April 2012 at 15:57

    Det må være utrolig kjipt for deg! I tillegg når du bor i en så liten by som Harstad, det er ikke lett å komme seg mellom uten lappen. Her i Bergen er det annerledes, jeg har ikke bruk for lappen, det er dyrere med bil og bensin og alt de som følger med enn å bare ta bussen, bussen som går til overalt, alltid… Men jeg skulle allikevel ønske jeg hadde lappen jeg også. Det er kanskje noe med at jeg føler at jeg aldri blir voksen, før jeg får den dumme lappen. Eneste som stopper meg er penger, og det er jo lettere enn en sykdom som aldri forsvinner. Husker hvor knust pappa var når han mista lappen i ett år fordi han fikk epilepsi, men han fikk den tilbake etter de 12 månedene.

    Har du nye anfall som gjør at du ikke får lov til å ta lappen, eller hva er det?

    • 3 karianne 22. April 2012 at 17:29

      Harstad sucks you know :(
      Jeg savner bussene i Bergne, å bare kunne sette seg på en buss og kjøre hvor man ville var nesten herlig.
      Ja, nytt anfall :(

  3. 4 Tine 20. April 2012 at 15:58

    Synd det med kjøreforbudet, har det sånn æ og..
    Jeg var nesten der- kun teorien og oppkjøringa som mangla-
    men pga medisin man spiste fikk man ikke legeerklæring.
    Deretter fikk æ ikke bare ett, men tre(eller fler) krampeanfall på veldig kort tid,
    og vet ikke helt hva det kom av,
    eller konsekvensen av det, men antar kjøreforbud her òg.

    Og den sangen ; ELSKE den <3

    Klem <3

    • 5 karianne 22. April 2012 at 17:31

      Ja, vet du har det sånn, leste den ♥
      Men du? Om du ikke har diagnosen epilepsi kan det hende du har kortere kjøreforbud enn ett helt år. Har ei venninne som hadde anfall, hun hadde kjøreforbud i 6mnd fordi hun ikke hadde diagnosen epilepsi. Du kan jo sjekke det ut?
      Klem tilbake ♥

  4. 6 Anne Marte 20. April 2012 at 16:07

    No way o.O :( *klemmer*

  5. 7 Destgirl 20. April 2012 at 19:53

    *Legger igjen mange klemmer* <3 <3

  6. 8 Laila 20. April 2012 at 20:42

    Gaaaawd…Masse <3

  7. 9 Marie 20. April 2012 at 22:13

    Nå fikk jeg bare ekstremt vondt av deg!!
    Du har ventet så lenge, så jeg skjønner at det er både trist og bittert. -skikkelig surt.
    Du har helt fullstendig rett til å være skuffet.
    Sender deg en gigaklem!

  8. 10 Astrid 21. April 2012 at 08:17

    Eg kan ikke beskrive kor ondt eg får i meg når eg les det her. Håpe så inderlig på at det skal gå bra for din del. Du e så utrulig fantastisk.
    Å besøke bloggen din e som en glede for meg, for du skriv så utrulig bra, og det treff meg rett til hjerte. Det e både inspirerende og leit. Det slår meg at du virkelig veit ka livet innebærer. Det e ikke så rosa og flott som man mange ganger får høre og ønske at det skulle være.
    Eg har trua på deg!

  9. 11 Fragile 24. April 2012 at 13:24

    Skjønner så godt at dette er vanskelig for deg.. :sad:

    Hold ut! For hver dag som går er du en dag nærmere, et skritt nærmere lappen! :)

    Blir litt tom for ord, men legger igjen masse varme klemmer og gode tanker..


  1. 1 1154 days. | She Flies With Her Own Wings Trackback on 23. May 2013 at 21:24

Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: