Reasons to hang around.

Vet ikke helt hvor jeg skal begynne? Føler jeg har tusen ting å sette ord på, det er ikke sikkert at det stemmer helt. Eller jo. Det er ganske typisk Karianne at alt er uorganisert og uoversiktlig når jeg kommer hjem igjen etter å ha vært borte noen steder og sovet der. Som om jeg har glemt mine egne rutiner og surrer med å finne ut hvor jeg skal starte.

Greit, tar det i den rekkefølgen klokka går, enkelt og greit og kanskje mindre forvirringer?

^ Akkurat så langt kom jeg før jeg kom på at jeg skrudde på en plate på komfyren for femten minutter siden og brått fikk med meg at jeg for første gang har røyklagt hele leiligheta. Skills, hva skal man si? Jeg tror ikke brannalarmen min fungerer – mildt sagt. Ikke det at det brant. Hodet mitt! Det ser ut til at jeg brukte min siste evne til å konsentrere meg på dette;

Tipper frk.psykolog blir stolt når hun ser dette.

Ikke fant jeg Zahra heller, hvor ble hun av? Du vet når du har vært ute på “reise” (la oss late som), også kommer du hjem og åpner kofferten midt på gulvet og fisker ut det viktigste? Nettopp sånn ja. Akkurat der oppdaget jeg Zahra nå nettopp, i kofferten, selvsagt etter å ha tatt turen innom både bad og soverom og snudd alle pleddene opp ned. Jeg er sikker på at hun lo av meg når jeg gikk forbi minst fire ganger. Det slo meg bare ikke som det åpenbare svaret.

Klær å ligge på og en liten stripe sol, bedre får hun det vel ikke.

Okei, tilbake til kronologisk rekkefølge. Siste natt på avdelinga fra søndag til mandag. Igjen brukte jeg ord. Therese jobbet natt. Det endte med den seneste næringsdrikken jeg har drukket – deler av i det minste. Mennesket som var min kontakt før det hoppet over den biten av behanlingsplanen som sier “minne Karianne på måltider, oppfordre” og da får jeg ordene i vranghalsen – just like that blir jeg gjennomsiktig og betydningsløs. Litt som å komme borti en bryter, whoops – det var ikke meninga.

Det vil også tilsvare at jeg var 1 time og 20 minutter for sent ute med sovemedisiner. Tror dere jeg fikk riktige medisiner? Etter å ikke ha sovnet på to timer slo det meg at det kanskje var synonympreparater istedenfor. De har ikke samme effekt for å si det sånn. Det tilsvarer også at jeg ikke kommer meg opp om morgenen når det tar så lang tid å sovne. Innen klokka var tolv hadde jeg stått opp tre ganger og lagt meg for å sove igjen to ganger.

Lakket negler – igjen.

Etter 70 minutter med frk.psykolog var jeg helt kokt i hodet og dro hjem med bare ett ønske – å sove litt lenger. Gjorde jeg det? Nei. Klarte å bli irritert over noe og brukte naturligvis ett par timer på å gjøre nettopp det – irritere meg over det. Pluss at jeg var skikkelig utålmodig.

Gjett hvorfor? ZAHRA. Ville ha Zahra hjem umiddelbart, jo lenger tid det tok – jo mer utålmodig og irritert ble jeg. Hallo, dødsspent, hva pokker forventes det av meg? Med viten og vilje har jeg unngått å se henne i fjorten dager i håp om at jeg skulle kunne se forandringer når jeg så henne igjen igår.

Fem bokstaver. Glede. Og muligens lettelse? Men roen bare sank innover meg. Stress ned – det der. Det der… det… det, det kan ikke være noe annet enn valper i magen, kan det vel? Jeg kjenner jo denne lille kroppen inn og ut og ser lett at hun har økt i omfang både nederst i ryggen og over brystkassen – og den der lille magen, den som til vanlig er strømlinjeformet og konkav? Not so much. Første gang dyret legger på seg og jeg jubler inni meg. Om tjuefire timer er jeg ca. åttifem prosent sikker på at en veterinær bekrefter det jeg selv har skjønt – bare sånn at jeg kan slippe bekymringen om at jeg innbiller meg det fordi jeg ønsker det så sterkt – bare være glad istedenfor.

For ikke å snakke om oppførselen. Om ikke Zahra er bedagelig og grenser til lat fra før – jesus. Det er såvidt hun gidder å løfte hodet når jeg sier “Zahra” og må formulere flere oppmuntrende setninger på løpende bånd med “liksom-entusiasme”. Gå tur? Ikke interessert. Spise noe? Ikke interessert. Spise fra hånda, i sofaen? Det var greit, liksom. Men frokost ville hun ha da, heldigvis.

Hvis jeg tar feil nå blir jeg kjempeskuffet, mildt sagt. Knust er vel et mer beskrivende og dekkende ord – men for å være ærlig gidder jeg ikke å ofre det en tanke. “Stol på magefølelsen og intuisjonen Karianne, ikke gidd å bekymre deg over noe som lett blir så destruktivt, slapp av.

Solnedgang sett fra kjøkkenvinduet.

Etter det igjen hadde jeg veldig gode intensjoner om å legge meg. Ehm. Klokka ble 0100, 0118, 0236, 0400, 0500 – fuck it. Men jeg har i det minste lært noe. For første gang på måndesvis ser jeg en grunn til å legge meg om kvelden og få med meg dagen – idag er det kjempefint vær og det frister utrolig nok mer å være ute, enn å sitte inne. Men jeg var jo så skrekkelig opptatt med å se CSI i natt, typisk. Har jo sett ferdig alt nå men følte meg ikke ferdig og synes det passet seg med en reprise siden jeg ikke har sett de tidligste sesongene siden 2008. Jeg begynte på sesong sju nå for noen uker siden. Utrolig nok oppdaget jeg at jeg faktisk ikke har sett den første sesongen. Jeg var på ungdomspsykiatrisk akkurat da og trengte desperat noe å fylle mine seks fotfølgingstimer (etter måltider) med når jeg lå på aktivitetsnivå 2 som tilsvarer at du får sitte, stå, gå nødvendig men ikke mer og du får dusje. Omtrent. På nivå tre derimot ble tøylene løsnet litt.

Holdt på å le meg ihjel underveis, først og fremst for antrekkene. Gud jeg er glad jeg var ti år gammel i 2000 og unnskyldt for eventuelle dårlige klesvalg den gang da. Sara Sidle var forresten glad, Grissom interessant som vanlig, kanskje til og med mer. Warrick var nøyaktig den samme, Nick var kjempekjekk, Catherine var dømmende og lite åpen for andre muligheter og captain Brass… han hadde hår og greier. Greg Sanders… umoden og definitivt verst kledd, jeg som ikke bryr meg så mye om antrekk til vanlig. Sånn, i tilfelle dere lurte.

0536 gikk jeg en særdeles kort tur med Zahra, hun var ikke så veldig gira på å være med. Da hadde sola allerede stått opp, jeg blir så utrolig glad av sol. Atter en episode CSI, nummer åtte for å være presis. Omtrentlig på rad. Etter det surret jeg litt på internett før jeg fant ut at jeg like godt kunne sette meg ute bare for å få fregner siden alt av tidsfordriv som ikke krever så mye tankeaktivitet eller avgjørelser er hjertelig velkommen i min hverdag.

Mens jeg satt ute kom til og med mamma kjørende. Hun hadde egentlig planlagt å legge en boks fiskeboller i postkassa, til Zahra liksom. Hun lurte på hvor stolene var og det vet vel ikke jeg, men vi fant dem i garasjen. Bord og stoler, manglet egentlig bare kaffe men er usikker på om koffein er riktige valget når jeg ikke har sovet på tjuefire timer og strengt tatt burde sovet en time eller to. Det skumle med å sitte oppe våken hele natta for min del er at jeg glemmer kroppens behov, sånn som næring og drikke noe som snur helt opp på alt av klokkeslett og gud vet hva av detaljer som helst skal klaffe i hodet mitt for å gjøre det levelig og utholdelig.

Mens jeg satt ute leste jeg en gammel artikkel i dagbladet om spiseforstyrrelser som har ligget i “burde lese snart” bunken min. Deretter leste jeg et kapittel i boka øverst. Om aksept og akkurat det jeg leste handlet også om mindfullness, kort forklart betyr det å være tilstede i nuet, ta inn omgivelsene eller bare bruke sansene. Lett vind, sol, kaldt men varmt, snø som smelter, tørr asfalt. Og det føltes okei kanskje til og med fint bare fordi det ikke er like greit å være meg i mine sko til vanlig.

At jeg har gjort skrekkelig lite “burdeburde”, akkurat nå, couldn’t care less fordi det er en fin dag idag.

Advertisements

4 Responses to “Reasons to hang around.”


  1. 1 Odyne 17. April 2012 at 20:33

    Ønsker deg masse lykke til hos veterinæren i morgen! Håper du har rett i antakelsene dine, for jeg synes virkelig du fortjener det!

  2. 2 Anne Marte 17. April 2012 at 22:51

    Fantastisk å lese!!!! :D
    Også så spennende med Zahra!!!!!!
    Ønsker deg flere solfylte dager ;)
    Klemmer <3

  3. 3 Laila 17. April 2012 at 23:15

    Godt å høre om god dag. Måtte le av bildet av Zahra oppi kofferten, haha.

    Love you.

  4. 4 Ingvild 18. April 2012 at 10:04

    Lykke til i dag med Zahra!! Tenker på deg :)


Leave a Reply

Fill in your details below or click an icon to log in:

WordPress.com Logo

You are commenting using your WordPress.com account. Log Out / Change )

Twitter picture

You are commenting using your Twitter account. Log Out / Change )

Facebook photo

You are commenting using your Facebook account. Log Out / Change )

Google+ photo

You are commenting using your Google+ account. Log Out / Change )

Connecting to %s




Bloggen skrives av Aria, 25 år.

Mer om meg og bloggen, finner du [HER].

Bloggen inneholder sterke bilder og det finnes innhold som kanskje kan virke triggende enkelte.

Jeg har to hunder jeg til stadighet nevner, lille Zahra som er av rasen italiensk mynde, født i 2006 og Nick, en whippetgutt som ble født i 2012.

Skriving er terapi. Tekstene er personlige, les med respekt.

Alle bildene er tatt av meg selv, med mindre det står kilder under.

Ber om at © respekteres, både i forhold til tekst og bilder!

Kontakt:
ariaolea@gmail.com

Kategorier

Arkiv


%d bloggers like this: